Plinius

onsdag, juni 8, 2011

P 90/11: Digitale innvandrere

Filed under: VOLARE, web 2.0 — plinius @ 3:07 pm

I går besøkte jeg «Gamle Deichman».

Bakgrunnen var et møte i det flerkulturelle biblioteknettverket ABM-utvikling tok initiativ til i 2009. Det var Det flerspråklige biblioteket (DFB) ved Deichman som fikk i oppgave å drifte nettverket. Det betyr i praksis å arrangere par møter i året.

Digitale erfaringer

Møtet hadde samlet omtrent tredve deltakere. På verkstedet kl. 1315-1415 fikk vi anledning til å diskutere i mindre grupper. For meg var de konkrete erfaringene fra bibliotekfolk som faktisk jobber med innvandrere,  den mest interessante delen av møtet.

Jo større avstand, jo mere bla-bla …

Hamar bibliotek fortalte om et dataopplegg for somaliske kvinner med en somalisk ungdom (gutt) som veileder. Det var Flyktningkontoret i kommunen som sto bak initiativet. Deres erfaring var at deltakerne i større grad ble drevet av kontorets enn av sine egne interesser når det gjaldt dataopplæring. Mange av dem var også skeptiske til alt det umoralske stoffet som fantes på nettet.

I to perioder ga biblioteket også opplæring til grupper fra asylmottaket. Tiltaket ble avsluttet da kommunen overtok voksenopplæringen.

Sandefjord hadde gjort noen liknende erfaringer. Kvinnegruppene som kom til biblioteket for å få dataopplæring, var mer interessert i å prate sammen enn å lære om tjenestene på nettet.

Erfaringer om tiltak som ikke fortsetter, er viktig lærdom. Det er også viktig å dele slike erfaringer i det norske bibliotekmiljøet – f.eks. ved å skrive om dem på bibliotekets hjemmeside eller på en paassende blogg – og samtidig varsle om dem på biblioteknorge-lista.

Aktiviteter som fortsetter med godt resultat er Seniorsurf, der det (i noen grad) er mulighet for innvandrere å delta, og spillprosjekt for barn (PlayStation, Wii). Dataspillene har generelt store potensialer som lærings- og integrasjonsverktøy for innvandrerbarn – det har jeg sett både i Gjerdrum og på Fjell filial i Drammen.

Forbudt å hjelpe?

Kløfta bibliotek (Ullensaker) og Bekkestua (Bærum) tok opp en viktig problemstilling. Hva har bibliotekarene lov å hjelpe publikum med?

Enklete innvandrere trenger masse hjelp for å fylle ut digitale skjemaer, enten det nå er  til det offentlige eller til kommersielle aktører. Bibliotekarene har selvsagt lov til å vise brukerne hvor skjemaene finnes på nettet.

  • Men er det faglig forsvarlig å hjelpe dem å forstå selve skjematet?
  • Forklare vanskelige ord?
  • Fortelle hva ulike valgmuligheter betyr?
  • Gripe inn hvis brukeren holder på å gjøre en alvorlig feil?
  • Informere om hvordan de aktuelle norske institusjonene (med nettbaserte tjenester) fungerer, slik at de selv kan foreta fornuftige valg?

Slike spørsmål fortjener, tenker Plinius, mer oppmerksomhet og debatt. Hva sier, f.eks., NBFs etikkomite?

En tanketråd

Forsøket på å få i gang løpende faglige samtaler mellom møtene, i form av et eget webforum, har ikke fungert. Medlemmene av nettverket liker tanken, men ingen har tid, lyst eller vilje til å gjøre noe.  ABM-utvikling har latt det passere – i hvert fall utad. De mange samtalene som folk har ført om dette på kammerset kan jeg ikke kommentere.

Alle som har erfaring med Web 2.0 kjenner situasjonen.  Troen på livlige faglige diskusjoner uten konkret satsing fra noe hold er fortsatt utbredt, spesielt i offentlig forvaltning.

Så lenge forvalterne observerer Web 2.0 utenfra, er det lett å drømme om stor aktivitet – med andre mennesker som aktører. Tanken om å gjøre noe selv

  • for å møte bibliotekarene ansikt til ansikt
  • for å vinne praktisk erfaring
  • for å gå foran med et godt eksempel

er i strid med forvaltningens viktigste prinsipper :

  • vi er dommere, ikke medspillere
  • vi får erfaring ved å lese om erfaring
  • gjør som vi sier og ikke som vi gjør

Denne styringsformen er en arv fra embedsstaten. Mange forvaltere føler seg overlegne – ikke som personer, men som representanter for den legitime offentlige makt. Publikum, praktikere og fagfolk er underlagt forvaltningens regler. Hos den gjennomførte byråkrat har væremåten satt seg i kroppen. De klarer ikke lenger å tre ut av rollen, det vil si å opptre som citoyen: en likestilt borger blant andre borgere.

Jeg kritiserer ikke det offentlige i og for seg. Embedsstyringen på 17- og 1800-tallet var et stort framskritt i forhold til adelens eventyrlige feider og kongenes eneveldige makt. Vi klarer oss ikke uten en myndig og faglig kompetent stat.

Men det tradisjonelle forvaltningsstyret undergraves av kunnskapsøkonomien. Utdanningseksplosjonen, globaliseringen og de nye sosiale mediene forrykker maktbalansen mellom forvaltning og publikum. For å være legitim, må forvaltningens makt må være saklig begrunnet. Mange forvaltere er generalister. Ute blant publikum møter de i økende grad fagfolk som har høyere kompetanse en den de selv sitter inne med.

Da må de foreta et valg:

  1. enten å gå i samarbeid med den ytre kompetansen
  2. eller å gå i forsvar bak regelverket

Det første valget gir størst sosial avkastning. Men det forutsetter en vilje til å lære noe vesentlig nytt. Det andre valget er enklere for den enkelte byråkrat. Ingen kan kritiseres for å følge reglene.  Kostnadene havner hos publikum, som må bruke tid og energi til å slåss med apparatet, og hos de offentlige organisasjonene, som opprettholder gammeldagse og upraktiske arbeidsformer.

Ressurser

Plinius

VEDLEGG

Invitasjonen

Hovedtemaet er innvandreres digitale kompetanse, og vi er så heldige å få besøk av Anna Hallberg og Viveka Hallberg fra Sverige, som vil dele av sine erfaringer med dataopplæring for minoritetsbefolkningen.

Under vignetten ”Våga klicka” har de jobbet med dette som del av EU-prosjektet ”Det mångspråkiga biblioteket”. I tillegg kommer Lene Guthu fra VOX for å fortelle oss om den interessante og høyaktuelle rapporten ”Innvandrere på nett : en analyse av innvandreres digitale kompetanse”.

Velkommen skal dere være!

Programmet

  • 9.30      Kaffe og registrering
  • 10.00    Velkommen
  • 10.15    Anna Hallberg og Viveka Hallberg: Erfaringer fra ”Våga klicka”
  • 11.15    Pause med frukt
  • 11.30    Lene Guthu, VOX: Innvandrere på nett
  • 12.15    Enkel lunsj
  • 13.15    Workshop
  • 14.15    Pause med noe søtt
  • 14.30    Andre innlegg:
  • – Marie Eikeland, Sandefjord bibliotek
  • – Grete Bergh, Nasjonalbiblioteket
  • – Per Roger Sandvik, Nye Deichman
  • 15.15    Avslutning og oppsummering
  • 15.30    Magasinvandring i Deichmans indre gemakker for de som har lyst
  • 16.00    Slutt

1 kommentar »

  1. Ta BitCoin, TOR-teknologien, Near Field Communication, og då ser ein at styresmaktenes sitt einaste val er anten å miste kontroll eller å legge ned moderne kommunikasjon som internett.

    Det gjeld ikkje berre betalingssystemer, det gjeld det meste slags institusjonar, roller og alt som er arva frå ei analog tid. Det analoge systemet vil kjempe med nebb og klør i år etter år, men dei vil uansett tape fordi så lenge ein ikkje kan/vil gå tilbake på det analoge systemet, så vil dei alltid vere sårbare for åtak frå alle kantar.

    Det nyttar ikkje å kome draksande med oljekjelder dersom antimaterie vert praktisk å bruke. I den augeblinken Moores lov ser ut til å vere nådd så dukkar det opp nye materialer som gjer at den fortset, og dette skjer berre raskare og raskare og raskare. Ein ting som teknologipessimistar ser ut til å oversjå, er at det er når katta (teknologien) er ute av sekken, så er det ein drittjobb å få den inn igjen, eller bortimot umogleg, og å gjete kattar er heller ikkje nokon lett jobb.

    «Berre 10 milligram positron, anti-elektron, vil utgjere nok drivstoff for ei bemanna ferd til Mars, har NASA rekna ut.» «Ei Mars-reise kan ta så lite som 180 dagar i eit romskip med antimateriemotor, i følgje utrekningar gjort av NASA.»
    http://m.nrk.no/m/artikkel.jsp?art_id=17662115

    «If you can’t beat them, join them» er det nok ein tanke som «the establishment» sansynlegvis driv og overveg etter å ha delteke på eG8-møtet. http://radar.oreilly.com/2011/05/eg8-internet-society-technology.html

    Eg trur at når regjeringa venta i ti år med å setje open data ut i livet, så vil nok historia vise at dette var eit vanvittig feilgrep. No har dei plutseleg fått så dårleg tid sjølv om grunngjevinga ikkje er annleis i dag enn for ti år tilbake. Det vert som med utviklingshjelp, fyrst så må ein overtyde folk i utviklingsland som oppriktig meinar at det å dele ut alle viktige stilingar etter slektskap er heilt etisk og naturleg om at dette ikkje er den luraste måten å drive ein stat på.

    Me har NØYAKTIG dei same kulturutfordringane i det norske statsapparatet, merk mine ord, det er NØYAKTIG dei same utfordringane sosialt og psykologisk sett. Men å sjå seg sjølv «utanifrå» er vanskeleg uansett kva slags GPS-punkt på kloden eit menneske har slumpa til å vorte født inn i eller flytta til på.

    Kommentar av Pål Lykkja — onsdag, juni 8, 2011 @ 3:39 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: