Plinius

onsdag, juni 22, 2011

P 101/11: Formidling fra Kulturfondet

Filed under: 1bib, litteratur, marked — plinius @ 11:02 am

Bibliotekarene er tekstprodusenter.

Jeg mener ikke å si at alle bibliotekarer er forfattere. En tekstprodusent er en person som på en eller annen måte deltar i tekstproduksjonen. Noen skriver tekster, mens andre planlegger, finansierer, redigerer, vurderer, trykker, transporterer, samler opp, stiller ut og formidler dem. Henry Ford var en bilprodusent selv om han ikke sto ved samlebåndet.

Dagens bibliotekarer arbeider i prinsippet med tekster i alle media. Men de fleste mennesker (viser OCLCs store undersøkelser) forbinder fortsatt bibliotek med den trykte boka. Boka representerer dokumentet slik Jens står for Arbeiderpartiet og middelklassen representerer samfunnet .

Innenfor boka som kategori har Staten, publikum, folkebibliotekene og deres ansatte i særlig grad lagt vekt på en bestemt sjanger – nemlig narrative fiksjonsbøker i prosastil for innenatlesing i mellomlaga. (Johannessen, 1987, s. 158). Innenfor romansjangeren ser vi at kriminallitteraturen fosser fram som Hurtigruta.

Krims-krams

Vi har mye og solid dokumentasjon om dette. Her bruker jeg fjorårets statistikk fra Kristiansund bibliotek som eksempel. Bøker utgjør nitti prosent av bestanden og står for sytti prosent av utlånet. Fagbøkene har et omløpstall rundt 0,25. Krimen ligger rundt 4.

Enkelte sakprosabøker i fortellende form (biografi, historie) har omtrent samme status som romanen. Bøker om den store norske verdenskrigen er fortsatt godt stoff.  Forfatterbiografier, kjendisbiografier og Anna fra ødemarken finner lesere. Skillet mellom popularisert historie og historiske romaner er flytende.

Det litterære systemet

Bokmarkedet har blitt langt mer brukerstyrt. Nye brede befolkningsgrupper med høyere utdanning (kort eller lang) har overtatt etterspørselen. Fascinerende fortellinger har blitt konsumvarer for mellomlaga. Kultureliten har gått i hi.

I Norge er momsfritak og fastpris, bibliotekvederlag og standardkontrakter, kopieringsavgifter og stipendordninger føyd sammen til et sinnrikt litterært system. Det har fungert bra i flere tiår, i verdens lykkeligste oljeland. Men nå begynner systemet å sprekke – ikke fordi forlagene har blitt grådigere, men fordi markedet har blitt hardere.

Det tydeligste tegnet på sprekkdannelse er den voksende konflikten mellom forfatterne og forlagene. Etterkrigstidas jevne vekst i utdanning, inntekt og leselyst har stoppet opp. Forlagene konkurrerer på et mettet marked. Det betyr at de kjemper om et begrenset antall skjønnlitterære lesere – slik Rema, Rimi og Coop kjemper om dagligvarekunder og universiteter og høgskoler kjemper om studenter. Da lønner det seg å satse på bestselgere. Dermed svekkes solidariteten mellom elitelaget og det store gross av “mellomselgere” og nummer to-forfattere.

Formidlende omstendigheter

Løsningen gir seg selv: la bibliotekarene formidle den usynlige litteraturen. Det har de lært på bibliotekutdanningen, der faget litteratur og bruker gir en innføring i litteraturhistorie, teori, og formidling.

Studiet gir kompetanse i å organisere, lagre og gjenfinne informasjon, heter det i beskrivelsen av studiet ved HiO. Formidling av litteratur og kultur står sentralt. Koplingen mellom kultur og litteratur forteller at narrative fiksjonsbøker er særlig viktige i Oslos forståelse av dette faget. Studiet i Tromsø følger andre tradisjoner.

Bibliotekarenes vilje til å formidle passer godt med Statens, forlagenes og forfatternes interesser. Bokmarkedet dominerees av intens konkurranse om hylleplass og oppmerksomhet. Derfor blir de fleste romaner bare omsatt i noen hundre eksemplarer. Forfatterne får hverken ære, anmeldelser eller penger. Dikt og skuespill produseres for vennekretsen og evigheten.

Slik er det i hele Europa. Det spesielle for Norge er at Kulturfondet sørger for at bibliotekene mottar alt det publikum hopper bok over.

Wikipedia vektlegger også formidling i sin beskrivelse av yrket, men nevner ikke litteratur eller kultur:

  • Formidling og tilrettelegging av bibliotekets materiale overfor publikum er en viktig del av bibliotekarens arbeid.
  • Den stadige håndteringen av informasjon på detaljnivå, gjør mange av dem til kompetente formidlere.
  • Rutinerte bibliotekarer er gode på muntlige og skriftlige fremstillinger, og har lett for å trekke essensen ut av en informasjonsmengde.

Prøving og feiling

Ås bibliotek gjennomførte et interessant prosjekt for å formidle utenlandsk litteratur fra Kulturfondet for noen år siden (Bokdusj i Follo). Det ga imidlertid ingen målbare utslag på bibliotekstatistikken. Nå har skjønnlitteraturgruppen ved Trondheim folkebibliotek satt seg som mål å lese gjennom norsk skjønnlitteratur som har kommet på kulturfond, men som ikke selger seg selv. Etter endt lesing er det skrevet en kort omtale som blir publisert på bibliotekets nettside.

Jeg synes det er viktig å prøve ut tiltak. Samtidig håper jeg at biblioteket legger litt arbeid i å måle resultatene. Vi kan lære ved å prøve, feile og forandre. Vi kan ikke lære ved å prøve, fortsette og fortsette … uten å vurdere resultatene … slik miljøet har en tendens til å gjøre. Noen kunne jo bli støtt.

Det første synlige resultatet fra Trondheim er selve omtalene.  Jeg klipper litt fra hver av dem – som illustrasjoner av miljøets evne til å formidle:

Line Baugstø: Fyr på peisen (skuespill)

Det er spenninger mellom personene som er til stede, og til personer som omtales. Det ene tar det andre. Samværet er ladet, dialogen er dynamisk, og den bygger seg opp til et dramatisk klimaks.

Mia Berner : «Tretten» (erindringsbok)

Hun vokste opp i en rik familie, med en far som var mye fraværende og en tyrannisk mor som absolutt ikke var fornøyd med sin datter. Hun fikk mye juling og ble stengt ute om kveldene når faren var borte. Hun tok på seg skylden for gale ting lillebroren gjorde og ble straffet for det også.

Jan Grue: Ubestemt tid (noveller)

”Personene” i de fleste handlingene er ute på tidsreiser, de opererer frigjort fra århundrer og kronologi. Det virker som om forfatteren er ute etter å lansere naturvitenskaplige og filosofiske perspektiver. Det er sannsynlig at han vil finne de mest fornøyde leserne sine i akademiske kretser. Uansett krever det et skjerpet og nysgjerrig intellekt for å berge seg gjennom denne samlinga.

Gunnar Høgstmyr (f.1987) : Gi meg et sverd (debutroman)

Vi blir ikke godt kjent med hovedpersonene, de fremstår som «stemmer» som ønsker å angripe det bestående, maktmenneskene som de oppfatter som fiender og som de mener hjernevasker befolkningen og forteller oss hva vi bør mene! Dette gjelder professorer, andre akademikere og antirasister, og de starter en likvidering av disse.

Heidi Linde: Nu, jävlar! (roman)

Tittelen er spenstig, på omslaget er den gjengitt i geriljabroderiform, og dette slår an ei forventning om en faenivoldsk grunntone. Men dette slår ikke til i særlig grad.

Stort sett foregår handlinga i kongsvingertraktene, i en hverdagsrealistisk stil. Det er mange personer og navn i boka, og det er flere av dem som slåss om oppmerksomheten. Miljøet rundt den gravide tobarnsmora Terese er like spennende som de mer brautende bensinstasjonsscenene.

John Erik Riley: Heimdal (California) (roman)

Mye virker flytende og pratsomt i denne mursteinen, men den har også atskillig substans. Boka gir ei skolert, snertende og kritisk skildring av mediesamfunnet vi lever i, i trivialitetenes tidsalder. Det er også mange godslige spark til det ”norskamerikanske” i USA.
Jeg ser ikke bort fra at Heimdal (California) har potensiale som kultbok, og da helst blant oppvakte unge voksne med tydelig elektronisk plattform i hverdagene sine!

Tonje Røed: Skjønne utsikter (roman)

De norske ansatte lever i en beskytta velstandstilværelse, og det er dette miljøet vi møter i romanen. Og særlig de hjemmeværende hustruene, som slår tida i hjel med omfattende selskapelighet, kurtise, shopping, kafebesøk, plastisk kirurgi  og generell dank.

Venezuela styres gjennom den radikale politikken til president Chavez, som bl.a. truer den norske tilstedeværelsen (og livsstilen). Styresmaktene står derfor ikke høyt i kurs. Men sympatien snur nesten når opposisjonens generalstreik lammer landet, og forsurer hverdagen.

Lars Petter Sveen: Eg kjem tilbake (roman)

Bror står mot bror, nabo mot nabo. Auge for auge, tann for tann. Det er ikkje lett å sjå om eine parten er god og den andre ond. Hovudpersonen er ein litt marginal type. Han heiter Lied og driv antikvariatsbokhandel (!).

Mari Ulset (f. 1980): Biltur (debutroman)

Alma og Eystein bor ensomt til ved havet (trolig på Vestlandet). Vi blir ikke kjent [med] Eystein, han drar på vårfiske når fortellingen starter. Alma steller sauene og gjør det hun ellers pleier å gjøre. Livet deres er veldig monotont og de snakker lite sammen. De har en voksen sønn og Alma formulerer brev til han i tankene sine der hun forteller alt.

En lavmælt og fin skildring som jeg kan anbefale til mange og som gir ettertanke.

Alexander Aarvik: Skuddsikker (roman)

Hovedpersonen har lagt medisinerstudiene på vent. Han tviler på at han har motivasjonen. Isteden livberger han seg som uniformert vakt på kjøpesenter, men han trives ikke med det heller. Han vingler mellom kjærester, og fester mye. ….

Marius (hovedpersonen) går seg etter hvert på en smell, og handlinga når et uventa og temmelig voldsomt klimaks. Men likevel en lettlest og underholdende tekst om voksent ungdomsliv i hovedstaden anno våre dager.

Omløpstall

Komparativt sett har Trondheim bra omløpstall:

  • 2,23 for barnebøker – som er lik tredje kvartil i denne kommunegruppen (50,000+)
  • 1,53 for skjønnlitteratur – som medianen (1,52)
  • 1,22 for fagbøker – litt over tredje kvartil (1,17)

Kilde

Ressurser

  • Johannessen, Georg. Rhetorica Norvegica. Oslo: Cappelen, 1987.

Plinius

VEDLEGG

Georg Johannessen: Om den  norske skrivemåten (sakprosa) (1981)

Kjell Pettersen bor på et lite industristed vestpå og arbeider på ovnhusfabrikken der. En dag da de har laget mange ovner, blir det en større streik. En student fra Oslo som heter Tor Obrestad reiser dit.

De andre arbeiderne er opptatt av politikk, og er med i arbeiderpartiet eller kommunistpartiet. Men Kjell er noe for seg selv. Hver gng han tenker på noe er det liksom han går inn i en bok, og da kan han stå på en side i boken og tenke på Kina og andre ting som Tor har fått ham til å tenke på.

 

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: