Plinius

søndag, juni 26, 2011

P 105/11: Røff guide

Filed under: litteratur — plinius @ 12:55 pm

Den norske skjønnlitteraturen vokser og vokser.

Jeg har gitt opp å følge med, men Marta Norheims bok om samtidslitteraturen er en god erstatning. Hun tolker, siterer og oppsummerer så presist at jeg kan late som om jeg er informert.

Vignettene sier det nødvendige:

Bibliotekaren

Far sit i rullestol, og årsaka til at han gjer det, er så bisarr at ho ikkje kan røpast. Han er ein gudlaus bibliotekar som flytta til Oslo «fra hamartraktene eller Telemark eller hvor det nå var at far vokste opp».

Farfar var i alle fall nazist, og morfar var «en drukkenbolt, fra mandag til lørdag sydde, drakk, horet og spydde han». ..

Mor og far skil seg, mor er taus som grava lenge før ho døyr, og etterlét seg ein bibel. Etter far ligg det eit brev og ein golfball. (s. 39)

Grisebonden

Tor er grisebonden med sterk morsbinding, så sterk at han let mor kaste den gravide kjærasten sin på dør. …

Dottera, som no er 37 år, har han berre så vidt møtt … og Torunn dukker opp i gravferda til denne steile kvinna

Margido driv eit gravferdsbyrå og lever eit stille liv med pårørande i Trondheim, medan veslebror Erlend er levemann og dekoratør i København, der han fører eit luksusliv med mannleg sambuar.

Dei tre brørne og Torunn får fortelje historia i kvar sine kapittel. Og når sanninga kjem på bordet i ein dramatisk sluttscene på sjølvaste julaftan, er dei nesten blitt ein familie igjen.

– Det er litt Duun og litt Freud og ikkje lite common sense her, men først og fremst er det en god historie (s. 46-48)

Modernisten

Mamma, pappa, barn er ei samling prosatekstar som eg tok med her [i familiekapittelet] mest på grunn av tittelen, ho er elles vanskeleg å plassere og ei uklar bok.

Øystein Rottem svinga seg til dei store språklege høgder i sin kritikk i Dagbaldet:

«Han taler ikke med Freuds tunge. Han slår krøll på den. Han er en hvesende ødipusekatt, en hamrende kjønnsorganist, en desperat genitalmodernist (25.09.07). …

– Mie Hidle i Stavanger Aftenblad … karakteriserte Renbergs forfatterskap med det sjeldne adjektivet «innvollslunken» (s. 57).

Hapax

Ordet innvollslunken forekommer bare en gang på internett. I filologenes fagspråk kan det beskrives som et hapax legomenon (Wp).

For Plinius, som helst leser sakprosa, er hele denne litteraturen en fjern og eksotisk verden. Jeg lar meg belære som en grånende Eliza Doolittle.  Boka heter en røff guide. Jeg trenger den for å bløffe. Norheim er min Higgins. Nå kan jeg snakke om grisebonden. Nøff, nøff!

Kontrapunkt (GJ)

  • Habermas: Offentlighet blir til sfære for offentliggjøring av private livshistorier. S. 244
  • C.P. Snow: Naturvitenskapene har fremtiden i blodet, åndsvitenskap er å ønske at fremtiden ikke fins. S. 243
  • Walter Benjamin oppfattet kommentaren som en særlig kritisk form når det gjaldt samfunnsmessige og samtidige monumenter: De ble behandlet som ruiner.  S. 242

Ressurser

  • Norheim, Marta. Røff guide til samtidsliteraturen. Oslo: Samlaget, 2007. – 329 s.
  • Johannesen, Georg. Rhetorica Norvegica. Oslo: Cappelen, 1987. – 331 s.

Plinius

VEDLEGG

Tore Renbergs forfatterskap har, helt siden debuten for ti år siden, vært preget av en innvollslunken, ødipal klaustrofobi. I både romaner og kortprosa myldrer det av snille mødre og psykopatiske menn, alternativt bløte guttemenn som bare lengter etter å bli lagt til brystet.

Omsider, Renberg

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: