Plinius

onsdag, august 10, 2011

P 130/11: Hvilken samtale er dette?

Filed under: debatt — plinius @ 4:47 pm

Bibliotekkulturen er sosialt integrert og faglig fragmentert.

Selve miljøet er uvanlig homogent. Kjenner du en bibliotekar, kjenner du alle – for å sette det på spissen. De er stort sett hyggelige og lette å snakke med. Om hverdagslige ting og gjøremål, vel å merke. Alle ser ut til å være opptatt av de samme spørsmålene: åpningstider, brukeropplæring, utlånsautomater, vaktordninger, trange hyller, trange budsjetter, og det ene med det andre.

Likheten passer godt med det norske lynnet. Fordelen er at alle får bli med på tur. Ulempen er at ingen kan gå fortere enn de andre. Det er ikke politisk korrekt å skille seg ut.  Dewey var et unntak, men han hviler trygt i sin grav. Dessuten var han jo amerikansk.

Fire årsaker

Hypotese: Den sosiale homogeniteten har fire årsaker:

  • bibliotekarbeidet er horisontalt integrerert gjennom internasjonale systemer og standarder
  • bibliotekarene har (hadde) de samme grunnleggende arbeidsoppgavene: formidling mellom samlinger og brukere
  • bibliotekarene rekrutteres fra de samme sosiale grupper: lavere og midlere mellomlag
  • bibliotekarene rekrutteres fra samme kjønn og karaktertype: boklige kvinner med moderate ambisjoner

Kat og klass definerte profesjonens spesifikke faglighet. Det var de tekniske kravene som gjorde yrket til en profesjon. «Indre arbeid» het det for femti år siden. De tekniske ferdighetene rettet seg mot katalogene. Katalogene speilet samlingene.

Samlingene var bibliotekets og bibliotekfagets kjerne. Her ble identiteten og det faglige fellesskapet skapt. Det Norske er flagget, Slottsplassen og 17. mai. Bibliotekarene samlet seg rundt samlingene slik våre forfedre fylket seg rundt leirbålet. Ikke i kamp, men i moderlig omsorg for bok og bruker.

Mellomlaga er kunnskapssamfunnets parallell til småborgerskapet (i industrisamfunnet) og tredjestanden (i stendersamfunnet). Fagets forsiktighet er velkjent: ingen vil lede og alle vil bestemme. Det er tryggest slik. Kvinnekulturen har bidratt mektig til den egalitære tvang som gjennomsyrer miljøet. På universitetet er det faglige hierarkier og fare for hissige debatter. Der er det mange trinn fra ubehjelpelig begynner til sprenglærd professor. Bibliotekkulturen har en tendens til å unnvike selve forestillingen om faglige nivåer. Det er tryggest slik.

Faglig forvitring

Nivelleringen har blitt sterkere med årene. Min tolkning er: digitaliseringen har undergravd de gamle spesialitetene. På biblioteket ble det i sin tid trukket skarpe skiller mellom de fagutdannede bibliotekarer og de ikke faglærte bibliotekassistentene. Nå har alle treårig utdanning (minst). De gamle fagenes reelle betydning smuldrer opp.  Reell = «opplevd som viktig av andre enn bibliotekarer».

Google, Amazon, Wikipedia og lesebrettene overtar. De som var eksperter på katalogisering, klassifikasjon og gjenfinning opptrer ikke lenger som faglige ledere. De hierarkiene som er igjen i bibliotekfeltet, er administrative. De som vil ha makt, må søke det i administrative posisjoner. Profesjonskulturen nedtoner den faglige dimensjonen til fordel for den sosiale. Det som holder profesjonen sammen, er praksisfellesskapet. Bibliotekforskningen er det bare forskerne som leser.

Plinius har skrevet en god del om den faglige og fag-strategiske tausheten som preger bibliotekmiljøet. Vigdis Moe Skarstein var forbauset over mangelen på kommentarer til sin bloggpost om litteraturhus. Jeg er ikke like forbauset. Det er risikabelt å stå fram. Å ti stille har ingen konsekvenser.

Prosjektmyter

I går nevnte jeg en serie faglige spørsmål som får hvile i fred. Den fragmenterte prosjektvirksomheten er et uttrykk for det samme.  Bibliotekene etterspør relevant kunnskap. Hva er da mere naturlig enn å starte et nytt prosjekt?

Det høres fornuftig ut. Dersom jeg trenger nytt hus, kjøper jeg en øks og går ut i skogen. Jeg hugger og kvister, laster og lafter. Snart er tømmerstua ferdig, med never på taket og mose i sprekkene. Selvgjort er velgjort, som bestefar sa. Alternativet er å droppe øksa og se om det finnes noen boliger på markedet. Ferdig bygd.

Bibliotekmiljøene verden over er preget av små og ukoordinerte prosjekter.  Alternativet til stadig nye prosjekter er å samle, diskutere og integrere den kunnskapen som allerede finnes (i fragmenter, riktignok) – før man eventuelt går ut i skogen med nyslipt øks. Den oppgaven kan ikke løses av tilfeldige enkeltpersoner. Faglig integrasjon må styres, ledes, koordineres, stimuleres (eller hva man nå vil kalle det) av institusjoner eller kollektive organer (i en eller annen form).

Praktisk endring

EU gjorde samme erfaring et par tiår tilbake, da unionen begynt å strø prosjektmidler utover Europa. Ren prosjektsatsing er sløsing med midler. Prosjektene dør når pengene tar slutt. Vi har ingen glede av de mange rapportene hvis resultatene ikke fører til endringer i vår løpende praksis.

I de praktiske fagene foregår ikke integrasjonen ved at folk snakker sammen om hva de vet, men om hva de vil. Neste skritt er ikke å skrive noe sammen, men å gjøre noe sammen. Det snakkes og skrives for mye. Det villes og gjøres for lite.

De som forutsetter at det finnes «noen andre» der ute som sørger for overføring fra prosjekt til rutine, tar feil. Det tok noen år, men EU har etter hvert lært å sette av store midler til nettverksbygging og studieopphold, til samarbeid og utprøving, i tillegg til den klassiske prosjektstøtten.

Alt dette (mener jeg) er gjengs kunnskap i forsknings- og prosjektmiljøene både i Norge og Europa. Siden Plinius har sin egen «avis», kan jeg si hva jeg vil når jeg vil. Men hvem snakker jeg med? Hvor finner jeg samtalene om slike spørsmål i bibliotekmiljøet?

Av og til oppfatter jeg det som vårt største problem: at vi (med få unntak) ikke snakker åpent om, og ikke tar stilling til, vanskelige spørsmål rundt profesjonens, fagets og institusjonens framtid. Vi klarer ikke en gang å være uenige.

De som er uenige i dette, må gjerne si fra. Også den samtalen – om hva det er viktig å diskutere – kan være viktig.

Ressurser

Plinius

5 kommentarer »

  1. Lurer på hva du mener med «Kvinnekulturen har bidratt mektig til den egalitære tvang som gjennomsyrer miljøet. »

    Sikkert jeg som er teit, – men om du utdyper kan jeg kanskje både forstå, – og evt si meg enig eller uenig.

    Kommentar av Tone Guettler — onsdag, august 10, 2011 @ 5:33 pm

  2. Hei, Tone:

    Takk for spørsmål. Et forsøk på svar:

    Med kvinnekultur (i denne sammenhengen) tenker jeg på vektleggingen av følelser, omsorg, likeverd og personlige relasjoner (unngå å såre andre) – og organisatorisk på gjensidig støtte, enighet i gruppa, flat struktur (unngå maktutøvelse). Verbalt: unngå konfrontasjoner, signalisere og antyde heller enn å markere og poengtere uenighet. Ved å underkommunisere makt, blir det vanskelig å erkjenne maktforskjeller og maktbruk (enten den nå er legitim eller illegitim). Menn kan selvsagt også oppføre seg slik (og byråkrater gjør det ofte), men (norsk) gutte- og mannskultur er mer konkurrerende og konfronterende – uten å være ekskluderende av den grunn. Selv om du taper en kamp, er du fortsatt en av gutta.

    Bibliotekutdanningen ønsket seg for noen år siden mer «aggressive bibliotekarer». Jeg ville ikke brukt akkurat det ordet, men ser ønsket som symptomatisk. Kulturen er for harmonisk på overflaten og for angstbitersk nede i dypet. Kombinasjonen av kvinnemiljø, akademisk usikkerhet (Blindern vet best) og massiv digitalisiering tærer på selvsikkerheten …

    Den norske siden er visst borte, men i Danmark fant jeg artikkelen «Den “aggressive” bibliotekar.» av Bodil Wöhnert (2009):

    – Begge [foredragsholderne] var helt på det rene med, at det ikke nytter med høflig bibliotekarisk tilbageholdenhed. Deres opråb var: “You must be aggressive!”. «Den høflige bibliotekariske tilbakeholdenheten» er det altså lett å få øye på.

    Å holde IFLA-foredrag med sterke oppfordringer om at «nå må dere forandre dere!», er imidlertid like effektivt som å skvette vann på gåsa. Bedre enn å ti stille, men svært lite handlingsrettet.

    http://www.danmarksbiblioteker.dk/Default.aspx?ID=5952

    Kommentar av plinius — torsdag, august 11, 2011 @ 8:39 am

  3. Very interesting article! I think you would like this post: http://thewikiman.org/blog/?p=1680

    Kommentar av libcroft — torsdag, august 11, 2011 @ 11:09 am

  4. (I should say that I read a Google translation of your words, so I may not have understood everything!)

    Kommentar av libcroft — torsdag, august 11, 2011 @ 11:11 am

    • Thanks.

      I am catching up after the summer and just read your blog post in praise of courage in librarianship. Supported. And great picture!

      Regards

      Tord

      Kommentar av plinius — tirsdag, september 6, 2011 @ 4:03 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: