Plinius

fredag, september 9, 2011

P 137/11: Kontrollert kunnskap

Filed under: debatt — plinius @ 6:34 pm

Debatten rundt Open Access har også ført til en mini-debatt om Høgskolen i Oslo og Akershus.

Jeg regner med at HiOA vil videreføre HiOs krav til publisering av tidsskriftartikler i det institusjonelle arkivet. De innebærer at artikler som ikke legges i ODA bare gir halv uttelling til det aktuelle fakultetet. Hvis det aktuelle tidsskriftet ikke tillater lokal publisering, skal artikkelen legges i et lukket arkiv.

Det er i utgangspunktet forfatteren som skal lagre dokumentet, men det er biblioteket som sørger for kvalitetssikringen av prosessen –  inkludert riktig plassering. De nye reglene, som gjelder fom. publiseringsåret 2010, griper ganske dypt inn i den faglige produksjonsprosessen. De har imidlertid vært lite kjent og  diskutert i fagmiljøet, slik Fagerlis kommentar viser.

Egenarkivering

For et par dager siden fikk jeg et brev. Selv om det var rettet til meg personlig, var innholdet åpenbart beregnet på alle debattantene. Derfor gjengir jeg det her, uten avsenders navn:

  • Jeg ser det er noen misforståelser i debatten – og vi som jobber med ODA og OA ved HiOA kommer ikke til å kaste oss inn for å korrigere.
  • Vedtak om hva som MÅ egenarkiveres fra forskernes side i Cristin gjelder kun vitenskapelige tidsskriftartikler (HiO).
  • Så dere trenger ikke være opprørte over lærebøker, fagbøker eller andre bøker.
  • Jeg tror vi har én bok i ODA til tross for at forfatter ikke var tvunget til å arkivere den likevel. vedkommende mente kanskje at det var bedre at den ble lest😉
  • Så hvis du [TH] har sendt noe videre til ledelsen ved Høgskolen som omhandler annet materiale enn det vedtaket gjelder (vitenskapelige tidsskiftsartikler) – så har du mulighet til å korrigere det.
  • I tillegg vil jeg nevne at vedtakene ved HiO er helt i tråd med føringene fra myndighetene i forskningsmeldingen.

Den første setningen stusser jeg fortsatt over. Digitaliseringen av forskning, læring og innovasjon åpner nye arbeidsområder for bibliotekarene. Men det er neppe lurt bare å jobbe i det stille. Det jeg skulle ønske, var at bibliotekarene i høyere grad ville stå fram med hva de kan, hva de gjør og hva de mener om faglige spørsmål. I dette tilfellet sitter de som jobber med ODA og OA på en ekspertise de burde dele med andre.

Den nest siste formuleringen virker også litt pussig. Dersom Plinius har feilinformert ledelsen, har han mulighet til å rette det opp. Slike diskusjoner tar jeg helst i åpent lende. Jeg har prøvd å holde meg tett opp til dokumentene – og skjønner egentlig ikke hva den mulige overtredelse skulle være …

Statlig styring

Den siste setningen er saklig korrekt. Myndighetene ønsker langt sterkere styring av FoU-virksomheten i offentlige institusjoner. Men dette er spørsmål som kan og bør diskuteres. Hvordan eiendomsretten til det intellektuelle arbeid skal styres, seiler opp som en kampsak.

Personlig støtter jeg både Staten og HiOA når det satses tungt på Open Access. Men jeg skvetter litt når jeg leser følgende:

Høgskolen sikres rettighetene til ansattes arbeidsresultater. Dette gjelder resultater av enhver art, uavhengig om disse kan utnyttes næringsmessig eller ikke. Arbeidsresultater som er skapt eller blitt til ved høgskolen eller helt eller delvis med høgskolens ressurser, er høgskolens eiendom, så langt dette ikke kommer i konflikt med andres rettigheter.

Hvis dette blir realisert, er det HiOA som eier denne bloggposten …

Jeg skylder å si at dette ikke er et vedtak, men inngår i et utredningsarbeid knyttet til fusjonsprosessen. Det var imidlertid en enstemmig arbeidsgruppe (for kommersialisering og TTO) som gikk inn for dette i sin innstilling av 8. april 2010. Gruppen besto av Øivind Husbø (leder) og Inger Marie Søyland fra HiO og Petter Øyan, Tete Kobla Agbota og Jan Eriksen (sekretær) fra HiAk.

[TTO = Technology Transfer Organization].

Tunge trender

Jeg vil tro meningene om dette er atskillig mer varierte i staben og i fagforeningene. Men det ligger tunge krefter bak. Jeg tolker utviklingen slik:

Den norske stat var tidlig ute med å sikre seg gode eier- og kompetanseoverføringsavtaler i Nordsjøen. Utenlandske selskaper måtte dele sine inntekter og sin viten med fastlands-Norge. Det har vi alle hatt glede av.

Hva skal vi leve av når oljebrønnene går tomme? Svaret er allerede gitt. Vi må utnytte kunnskapen. Staten utvider nå, planmessig og langsiktig,  sin kontroll over kunnskapsproduksjonen ved universiteter og høgskoler. Sykehusene og instituttsektoren skal også inn i systemet.

Prosessen skjer langsomt, slik at motstanden ikke blir for stor blant kunnskapsarbeiderne. Men retningen er klar. Det du skriver i arbeidstida, eller på fritida med hjelp av statens utstyr, skal bli statens eiendom. Det sies sjelden klart, men vinden blåser bare en vei. Staten bygger seg opp som den nye kapitalist.

Lærere og forskere selger sin arbeidstid til Staten. De mest kreative blant dem skaper en merverdi. Den vil forvalterne kontrollere. Tanker tenkt på Statens kontor tilhører Staten.

Ressurser

11 kommentarer »

  1. «Hva skal vi leve av når oljebrønnene går tomme? Svaret er allerede gitt. Vi må utnytte kunnskapen. Staten utvider nå, planmessig og langsiktig, sin kontroll over kunnskapsproduksjonen ved universiteter og høgskoler. Sykehusene og instituttsektoren skal også inn i systemet.»

    Dette rimar ikkje. Det staten bør ha insentiv til er å spreie kunnskapen gratis til kven som helst, ikkje ta betalt for den. Det er mange som drøymer om den eine patenten som bringer inn milliardar på milliardar og at universiteta, og at staten eller næringslivet skal tene seg søkkrike på patentar. Ein har febrilsk forsøkt dette i Noreg i eit par tiår utan å lukkast, og internasjonalt så er det ingenting som tydar på at patentsystemet eller copyright skapar verdiar.

    Forskninga tydar derimot på det motsatte. Opphavsrett framstår som forførande og Bayh-Dole systemet har vore noko av det mest eksporterte systemet frå USA omtrent som krigen mot terror, krigen mot alkohol, krigen mot narkotika… og omtrent like «effektivt». Det er godt dokumentert av blant anna Bessen og Maskin etc.

    Det som staten burde vere oppteken av er John Houghtons open access analyser som visar at di meir ein overrislar samfunnet med alle slags forskningsresultater di høgare gevinst for samfunnet, og kanskje aller viktigast, effektive bruk av forskningsressursane. Den siste tidas finanskriser visar tydeleg kor avhengige dei ulike regionane i verda er av kvarandre. Kina er uroa for at det går dårleg med USA og Europa fordi det er der dei sel produkta sin og motsatt.

    Kvifor ikkje ha som mål å vere med på det Michael Nielsen skildrar som «the most dramatic change in science in more than 300 years»? Det er meir enn nok komplisert å konsentrere seg om dette eine målet. Skal ein drive butikk i tillegg så vil det mest sansynleg føre til mange kompliserte og dyre målkonflikter. Mest av alt fordi ein slik radikal visjon som Michael Nielsen ( og National Science Foundation og Royal Society) legg opp til vil koma i langt større målkonflikt enn dagens system vil gjere. Universitetet bør realisere denne visjonen, og så får ein heller la dei som vil drive butikk gjere det i det private næringslivet istadenfor å leike butikk og ha løn i staten i tillegg.

    http://www.amazon.co.uk/Reinventing-Discovery-New-Networked-Science/dp/0691148902/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1315604659&sr=1-1

    Kommentar av Pål M. Lykkja — fredag, september 9, 2011 @ 11:55 pm

  2. Hei Pål og takk for fyldig kommentar.

    Du sier at Staten bør spre kunnskap til hvem som helst: di meir ein overrislar samfunnet med alle slags forskningsresultater di høgare gevinst for samfunnet.

    Jeg støtter denne tilnærmingen. Men politikerne, forvalterne og forskerne selv tenker stort sett ikke slik. Noen av dem snakker om delingskultur. De færreste praktiserer en slik kultur. Ved å kontrollere informasjon unngår man ubehagelige debatter. Ved å sikre seg eiendomsretten til kunnskap, fkan man få inntekter man ellers ikke ville ha fått.

    Noen lærebokforfattere har gjort det veldig bra – spesielt hvis de kunne gjøre sin egen bok til obligatorisk pensum. Samuelson’s klassiske lærebok Economics (et utmerket verk, forøvrig) ble revidert hvert annet år, slik at gamle utgaver ikke kunne brukes om igjen.

    Konsekvensene på makronivå er det få som bryr seg. Tim Berners-Lee var bra dum: han patenterte ikke WWW. Dette er byråkratiets drøm: å tilegne seg den kreative merverdien. Hadde Berners-Lee jobbet for den norske stat, ville all bruk av nettet gitt penger i statskassa.

    At avgiftene ville hemmet nettets utvikling, er uinteressant. Enhver er seg selv nærmest.

    Det du skriver om «butikk i Akademia», virker mer som en moralsk reaksjon. De faglige ansatte ved universiteter og høgskoler har alltid drevet butikk, er min erfaring siden 60-åra. Ledelsen har stilltiende akseptert det, så lenge hovedjobben ble gjort. Hvordan skulle ellers UiO beholde kapasiteter som Jon Bing (han er en av de få som har vært åpen om sine andre inntekter).

    Jeg så gjerne mer åpenhet rundt dette. Men det er både praktisk og politisk umulig å stoppe ekstra-arbeidet. Jeg tror heller ikke Statens nyeste framstøt vil fungere. Kunnskapsproduksjonen lar seg ikke styre ved at forvalterne

    • oppfordrer til innovasjon og entreprenørskap
    • skal eie kommersialiseringen
    • forlanger full kontroll underveis

    Spørsmålet er heller: hvor lang tid tar det før departementene erkjenner dette.

    Kommentar av plinius — lørdag, september 10, 2011 @ 9:24 am

  3. «Det du skriver om “butikk i Akademia”, virker mer som en moralsk reaksjon. De faglige ansatte ved universiteter og høgskoler har alltid drevet butikk, er min erfaring siden 60-åra. Ledelsen har stilltiende akseptert det, så lenge hovedjobben ble gjort. Hvordan skulle ellers UiO beholde kapasiteter som Jon Bing (han er en av de få som har vært åpen om sine andre inntekter). «

    Ja det har vore eit lite problem å skaffe kvalifiserte høgsterettsdomarar, men når ein auka inntektene deira litt slik som med professorlønene, så er eg ganske sikker på at dei fordelane det tross alt er å vere forskar meir enn oppveg det tapet [ved ikke] å vere advokat.

    For alle dei andre på universitetet så er det nok minimalt problem å skaffe kompetente forskarar utan å gi dei anna enn ei vanleg løn.

    Dei fleste lærebøker som vert laga er noko godt måfå og som dei vitskapelege tilsette ikkje burde bruke kostbar og ekstremt få timar dei har til rådigheit av forskningstid og fritid på å produsere. Søkjer du på Amazon på «introduktion to statistics» så får ein opp nokre tusen bøker som det stort sett står akkurat det same i. Likevel så brukar forskarar på universitet og høgskuler store delar av si svært avgrensa forskningstid på å produsere pall etter pall med slike bøker!

    Same med økonomi, biologi, fysikk, matematikk etc etc. Alt som vert undervist i på bachelornivå på dei aller fleste fag på universitet og høgskuler er standard over heile verda. Det vert ikkje noko betre av å lage «lokale» versjonar eller «individuelle tilpasningar» av dette, faktisk så vert det berre verre i dei fleste tilfelle. Eg skjønar heller ikkje kvifor ein på død og liv skal ha norske lærebøker heller når praktisk talt all forskningslitteratur i dei fleste fag er publisert på engelsk.

    Insentiv-læra som folk flest og byråkratar opererar med, har ikkje noko meir med røyndomen å gjere enn teorien om alkoholforbod har for alkoholforbruk, eller teorien om patentar har for innovasjon.

    Det er ikkje så rart at det er slik, du kan jo berre teste ferdige masterkandidatar sine metoder for å gjere seg opp oppfatningar om verda rundt dei, og du finn fort ut at nesten ingen er istand til å bruke ex-phil kunnskapane dei lærte på fyrste semesteret og heller ikkje greier dei å utføre sjølv elementære søk i fagdatabaser for å få oversyn over kva vitskapen seier om problemstillinga. Av ein eller annan grunn så er det mange av desse som fortset til phd og professorar.

    Myter og tregheit florerar det av i «vitskapens høgborger» også.

    Kommentar av Pål M. Lykkja — lørdag, september 10, 2011 @ 12:31 pm

  4. Jeg tipper at lærebokproduksjonen går omtrent slik: lærer bruker andres bøker som grunnlag for sin tavleskrift, lysark og notater.

    De lager kontekstualiserte eksempler og oppgaver (det er derfor en har universitetslærere). Når det er nok av det, blir det et kompendium og så lærebok. Denne produksjonsmodellen undergraves av epublisering og nettbrett.

    Men insentivstrukturen er – inntil videre – et hinder for bedre bruk av de nye mulighetene.

    Kommentar av Helge Høivik — lørdag, september 10, 2011 @ 6:39 pm

  5. Dette begynner å ta av.

    Fordelene ved å være en forsker (midt på treet), synker raskt. I tidligere generasjoner var det greit. Da var Humboldt-tradisjonen fortsatt levende. Professorer tjente fem, seks eller sju ganger så mye som industriarbeidere. Standen var styrt av en æreskodeks. Forskeren gjorde som hun eller han ville uten at Staten eller moderinstitusjonen brød seg.

    Nå tjener professorene knapt det dobbelte av en ufaglært arbeider. Det Staten satser på, er å ytterligere redusere fordelene ved å være forsker. Siden det har blitt så mange av dem. må de, som gruppe, jekkes ned.

    Tellekantsystemet gjør de forskende UH-lærere til akkordarbeidere i en intellektuell planøkonomi. Kreativitet betraktes som en merverdi som kan eksproprieres av Staten. Forvalterne tror de kan løfte den faglige produktiviteten uten å forholde seg til fagenes innhold. De vil overlate kvalitetskontrollen til de tidsskriftenes fagfellevurderinger.

    Det de ikke skjønner, er at fagfellevurderingen (som bygger på frivillig, solidarisk innsats) er en del av det Humboldtske system. Når vurderingsmekanismene får økonomiske konsekvenser (kommersialiseres), undergraves hele systemet. Markedsøkonomien trenger inn i vitenskapenes livsverden (Habermas).

    Forskersamfunnet allierer seg med forlagene og starter en flodbølge av tidsskrifter med kjapp og lettvint fagfellevurdering, slik at de aller fleste artikler, uansett hvor trivielle de måtte være, kan publiseres ett eller annet sted. Listen over godkjente tidsskrifter på nivå 1 vokser tilsvarende. Disse gir publiseringspoeng i Norge og CV-innførsler i resten av verden.

    Så lenge penger og ansettelser bygger på antall artikler – og ikke på det faglige bidraget – vil karusellen fortsette. Også de som er mot, er nødt til å spille med – ellers blir de overkjørt av masseprodusentene.

    Jeg er slett ikke mot indikatorer. Men de enkle og billige løsninger som Staten foretrekker mangler faglig forankring. De egner seg ikke som styringsverktøy. Skal du lede intellektuelt og kreativt arbeid, må du enten ha innsikt i feltet eller ta risikoen ved å la talentene styre seg selv.

    Innsikt viser du ved å skrive og snakke om faget med fornuft. Innovasjon uten risiko er bare et annet navn på konformitet.

    Se også P 45/09. Kunnsskapspolitikk før påske.

    Påls interessante kommentarer om lærebøker får jeg komme tilbake til. Skjønt fornuften (Logos) er felles for oss alle, sier Heraklit, snakker hver enkelt som om de hadde sin egen private visjon.

    Det nytter lite å be om tilslutning til den Logos som jeg ser så blendende klart med mitt eget blikk. Selv om jeg skulle ha rett, har jeg ikke makt til å overbevise verden. Derfor støtter jeg Rorty (Contingency, irony and solidarity): for å kunne diskutere, må vi akseptere at verden er som den er: at det finnes mange ulike grupper som tror de selv har grunnleggende rett.

    Kommentar av plinius — lørdag, september 10, 2011 @ 9:38 pm

    • Eller omvendt: for jekke dem ned, må en ha mange av dem.

      Det intellektuelle arbeidet har voksende betdning. Den (enkelte) intellektuelle har mindre. Slik er det bare.

      Kommentar av Helge Høivik — søndag, september 11, 2011 @ 6:46 am

    • Eg er usamd med deg på alle punkter i kommentar 5 Tord. Det er ikkje lurt trur eg å la dei tilsette akademikarane styre seg sjølve anna enn på lokalplanet som på instituttet eller på fakultetet.

      I Morgenbladet så har diverse akademikarar skrive ein følgjetong der det overordna temaet er «Rasjonaliteten i jernbur».

      Det som er problemet er at det har oppstått eit vakum i forskningsfeltet, eller det har vore eit vakum som har vorte oppdaga (ein må vere blind for å ikkje oppdage det) av byråkratar etter innføringa av internett spesielt. Dette vakumet har nok relativt lite å gjere med det John Collett har spora av «ungementalitet» gjennom historia. Det ser du av at det er veldig globale uttrykk «marknadstenkjinga» i akademia har fått.

      Dette vakumet har med digital utvikling å gjere. Akademikarane har falle av lasset, og etterlatt eit vakum som er lett å fylle av _tilfeldige forbipasserande_ i dette tilfellet har det slumpa til å vere «marknadstenkjinga». Fleire akademikarar skildrar motkreftene som så sterke, men det som eg trur er langt meir sansynleg er at akademikarane har vore veike. Dei har jo svikta sine eigne reglar som er dei Mertonianske CUDOS, så då kan jo ikkje staten gje dei tillit til å styre seg sjølv?

      Det er klart at når dei ikkje maktar å oppretthalde sitt eiga ethos i form av CUDOS, så synk integriteten og betalingsvilja for jobben deira hos skattebetalarane. Det nyttar ikkje å innta offerposisjonen her, akademia må reformerast innanifrå, og akademia innanifrå, ikkje byråkratisk organisering av akademia, har eit skrikande behov for reformar.

      Sjå Michael Nielsen «Reinventing discovery» for korleis dette kan gjerast.

      Kommentar av Pål M. Lykkja — søndag, september 11, 2011 @ 9:47 am

  6. Hei Pål

    Du er uenig på alle punkter, sier du. Jeg har vanskelig for å se hva denne uenigheten består i.

    Jeg sier ikke at det er lurt (hva nå det måtte bety) å la akademikerne styre seg selv. Det er en gammel historisk tradisjon. Samtidig sier jeg at selvstyret smuldrer bort – også det av historiske grunner. Når økonomien blir kunnskapsbasert, forsvinner kunnskapens eksklusive karakter. Den gamle kunnskapseliten blir proletarisert.

    Jeg støtter Habermas: makten og markedet skal ikke rå grunnen alene. Kunnskapsarbeiderne kan velge å alliere seg med makten (konformisme) eller med markedet (kommersialisering). Jeg ønsker at de – det vil si vi – først og fremst skal stå for faglige interesser (faglighet) og for solidaritet med de som mangler penger og makt.

    Genuin faglig virksomhet følger fagets egenart og logikk. En gavmild milliardær kan bli æresdoktor, men hun kan ikke kjøpe seg et doktorat. Stortinget kan i og for seg vedta at pi skal være 3,14 – slik at det blir lettere å regne med sirkler. Men Staten kan ikke gjennomføre vedtaket. Sirklene bøyer seg ikke for noe parlament.

    Forskersamfunnets idealer, slik Merton formulerer dem, har alltid vært under press. Fagfolk er like preget av sine egne interesser som folk flest. De vitenskapelige institusjoner leder egeninteressen inn i rammer som (i beste fall) fremmer fellesinteressene. Men vitenskapen forlanger ikke at lærere og forskere skal være altruister. Vitenskapens normer har først og fremst en kollektiv forankring.

    Det er ikke sviktende personlig moral som gjør at «dei ikkje maktar å oppretthalde sitt eiga ethos i form av CUDOS». Det er de ytre betingelsene som forandrer seg. UH-institusjonene presses av Staten og Staten presses av globaliseringen.

    Michael Nielsen har interessante ideer om vitenskapelig organisering (nettverk). Men gode ideer realiserer ikke seg selv. Moralske debatter om hvordan ting burde være, fører ikke til kollektiv handling i seg selv – de må virke gjennom de politiske prosessene som fører til handling.

    Kommentar av plinius — mandag, september 12, 2011 @ 1:57 pm

    • Det er ikkje alltid like god tid til å formulere kva eg meinar her. No skal eg på fotballtrening om nokon minutter med elstemann til dømes, med ein 5 månaders på fanget og teiknar hjarter med minstejenta, men eg skal prøve å krote ned litt likevel.

      Eg er litt usamd med dei omgrepa du nyttar i analyseapparatet ditt. Du har rett i at gode idear ikkje realiserar seg sjølv, her fortel Cameron Neylon om det siste møtet han var i i Science online, det seier litt om kor vanskelege problemstillingar me står overfor her. Poenget mitt er fyrst og fremst at det har oppstått eit vakum. Årsakane er kanskje ikke så interessant, heller ikkje moralen, men korleis ein skal mobilisere frå no av. Det er forferdeleg vanskeleg å ikkje havne ut på sidespor, serleg fordi det er ganske mange som knapt har fylgd med i open science debatten nokon gong.

      Skal koma tilbake snart.

      http://cameronneylon.net/blog/incentives-definitely-a-case-of-rolling-your-own/?utm_source=feedburner&utm_medium=feed&utm_campaign=Feed%3A+ScienceInTheOpen+%28Science+in+the+open%29

      Kommentar av Pål M. Lykkja — mandag, september 12, 2011 @ 4:58 pm

  7. «Den siste setningen er saklig korrekt. Myndighetene ønsker langt sterkere styring av FoU-virksomheten i offentlige institusjoner.»

    Ja, styresmaktene har kanskje hatt eit meir eller mindre sterkt ynskje om å styre FoU-verksemda. Det som er mitt synspunkt er at professorane sin «æreskodeks» viste seg å ikkje tole lakmustesten som digital teknologien stod for. Då viste det seg at dei mertonianske prinsippa ikkje hadde nokon forankring i andre enn nokre få verkelege vitskapsfolk på toppen, og at dei overhovudet ikkje var representative for «masseproduserte» professorar.

    «Men dette er spørsmål som kan og bør diskuteres. Hvordan eiendomsretten til det intellektuelle arbeid skal styres, seiler opp som en kampsak.»

    Det tvilar eg litt på faktisk. Det er nok mange som kvier seg for å stå for ein slik «kampsak», i såfall så trur eg mange ikkje kjem til å like så godt det selskapet dei hamnar i🙂

    «Personlig støtter jeg både Staten og HiOA når det satses tungt på Open Access. Men jeg skvetter litt når jeg leser følgende:

    Høgskolen sikres rettighetene til ansattes arbeidsresultater. Dette gjelder resultater av enhver art, uavhengig om disse kan utnyttes næringsmessig eller ikke. Arbeidsresultater som er skapt eller blitt til ved høgskolen eller helt eller delvis med høgskolens ressurser, er høgskolens eiendom, så langt dette ikke kommer i konflikt med andres rettigheter.

    Hvis dette blir realisert, er det HiOA som eier denne bloggposten …»

    Ja, frå den eine grøftekanten til den andre seier eg. Dette er eigentleg så enkelt at professorar ikkje forstår det: Akademisk fridom og målet med open access skal eigentleg vere der for å sørge for at dei Mertonianske normene vert fylgdt, ikkje for at korkje dei tilsette eller arbeidsgjevar skal tene pengar. Det er jo berre å fastslå prinsippa ein gong for alle på vitskapeleg vis, og det må jo vitskapeleg tilsette greie å ordne.

    «Det du skriver om “butikk i Akademia”, virker mer som en moralsk reaksjon. De faglige ansatte ved universiteter og høgskoler har alltid drevet butikk, er min erfaring siden 60-åra.»

    Eg trur ikkje bruttonasjonalproduktet har vakse så veldig mykje av denne «butikkverksemda» for å seie det slik, i alle fall ikkje sal av artiklar og pensumbøker. Sjølv om Geologisk institutt har fått nokre oljemillionar frå Statoil, så er det nok grunnforskning som vert brukt som grunnlag for invensjonar i det praktiske liv som står for det meste vil eg tippe. Moral? Eg er jo utdanna økonom, næringslivsfag og jus. Har ikkje tenkt å redde verda frå «umoral», men drøymer om å bidra til å få akademia til å fungere betre enn det gjer i dag.

    «De nye reglene, som gjelder fom. publiseringsåret 2010, griper ganske dypt inn i den faglige produksjonsprosessen. De har imidlertid vært lite kjent og diskutert i fagmiljøet, slik Fagerlis kommentar viser.»

    Korleis det går an å koma til 2010 utan å ha diskutert open access i vitskapelege fora er ei gåte.

    «Men det ligger tunge krefter bak»

    Nei, der trur eg du tek feil.

    «Jeg tolker utviklingen slik:

    Den norske stat var tidlig ute med å sikre seg gode eier- og kompetanseoverføringsavtaler i Nordsjøen. Utenlandske selskaper måtte dele sine inntekter og sin viten med fastlands-Norge. Det har vi alle hatt glede av.»

    Det har fint lite med open access å gjere spør du meg.

    «Hva skal vi leve av når oljebrønnene går tomme? Svaret er allerede gitt. Vi må utnytte kunnskapen. Staten utvider nå, planmessig og langsiktig, sin kontroll over kunnskapsproduksjonen ved universiteter og høgskoler. Sykehusene og instituttsektoren skal også inn i systemet.»

    Nei , open access rørsla må ikkje blandast med «informations feudalism» eller «implementation game»! Ein tener ingenting på tradisjonelt «salg av kunnskapar» sjå på sjøfartsverket til dømes som «tener» 50 millionar og har ei utgift betalt over statsbudsjettet på nærmare 800 millionar (har ikkje eksakte tal i hovudet). Slik privatisering er berre måfå. Helsevesenet er aller mest effektivt når det er offentleg (men ikkje nødvendigvis, reinspikka sløsing er ingen teori) noko som Kenneth Arrow viste i 1963. «The non-market institutions that Arrow had observed, such as trust that physicians would not be motivated by profit and beliefs that the medical profession could regulate itself, have eroded.» http://www.scielosp.org/scielo.php?pid=S0042-96862004000200012&script=sci_arttext Bayh-Dole har heller ingenting å gjere med open access. Det er derimot noko som vitskaplege rapportar både i Noreg og i utlandet har vist er ein veldig lite «pengegivande» aktivitet. Nesten all forskning vert finansiert av private eller offentlege fond som ynskjer så stor spreiing på resultatene som mogleg.

    http://www.amazon.co.uk/Information-Feudalism-Owns-Knowledge-Economy/dp/1853839175
    http://www.amazon.co.uk/Implementation-Game-Agreement-Intellectual-Developing/dp/0199587477/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1315863126&sr=1-1

    «Prosessen skjer langsomt, slik at motstanden ikke blir for stor blant kunnskapsarbeiderne. Men retningen er klar. Det du skriver i arbeidstida, eller på fritida med hjelp av statens utstyr, skal bli statens eiendom. Det sies sjelden klart, men vinden blåser bare en vei. Staten bygger seg opp som den nye kapitalist.»

    Ved å selje bøker eller artiklar????

    «Lærere og forskere selger sin arbeidstid til Staten. De mest kreative blant dem skaper en merverdi. Den vil forvalterne kontrollere. Tanker tenkt på Statens kontor tilhører Staten.»

    Ja, dei mest kreative skapar ein meirverdi, men den meirverdien skapast jo ikkje på universitetet, men ute i bedriftene som skapar produkter basert på teoriar som er skapt på universitetet. Teorien om irrasjonelle tal var fundamentet for utviklinga av elektroniske komponentar, men det er jo bedriftene som skapar desse komponentane og det bør dei også gjere, i fred frå teoretikarane🙂

    «Ved å kontrollere informasjon unngår man ubehagelige debatter.»

    Nei, dette er mistyda. Det er ikkje oppdragsforskningskontrollfrikane som står bak open access. Det er berre nokre byråkratar som hyrar inn advokatfirma og konsulentselskaper som driv slik.

    «Ved å sikre seg eiendomsretten til kunnskap, kan man få inntekter man ellers ikke ville ha fått. »

    Kva slags inntekter? Eg trur ikkje det ville finansiert mange forskarstillingar i Noreg om ein skulle basert seg på slike inntekter.

    Her er noko som eg verkeleg stiller spørsmålsteikn til: «Det de ikke skjønner, er at fagfellevurderingen (som bygger på frivillig, solidarisk innsats) er en del av det Humboldtske system. Når vurderingsmekanismene får økonomiske konsekvenser (kommersialiseres), undergraves hele systemet.»

    Det er ikkje kommersialiseringa i seg sjølv som er problemet, det fungerte ganske godt i den analoge verda og kommersialisering kan godt tenkjast å fungere godt i den digitale verda også, Flatworld Knowledge er kjempeprofitabelt _og_ velfungerande for vitskapen. Det som er ille er det som _ikkje_ skjer, nemleg at ein pressar analoge modellar over på den digitale verda, og det gjer at ein ikkje får teke i bruk den digitale teknologien i vitskapens teneste. DET er ille, det er tragisk, og det bryt med C, U og S i Mertons CUDOS prinsipper.

    «Forskersamfunnets idealer, slik Merton formulerer dem, har alltid vært under press. Fagfolk er like preget av sine egne interesser som folk flest. De vitenskapelige institusjoner leder egeninteressen inn i rammer som (i beste fall) fremmer fellesinteressene. Men vitenskapen forlanger ikke at lærere og forskere skal være altruister. Vitenskapens normer har først og fremst en kollektiv forankring.»

    Dersom forskarane vil ha sjølvstyre, så må dei styre slik at samfunnet kan gje dei denne tilliten. Dersom dei ikkje klarar å styre seg sjølve, så må staten ordne det slik at «tenure» vert borte og dei må forske for å behalde jobben, og staten må krevje bortimot hundre prosent open access. Då treng ein ikkje å vere altruist for å vere ein god forskar og ein kan får toppfolk til rimeleg pris uansett.

    Det er artig å velje eigne arbeidsoppgåver for nyfikne og dyktige folk. Det er nok av direktørar som trugar med å flagge ut, men som aldri vil unnvære skiturane i Nordmarka. Olav Thon betalar berre nokre usle sveltihel-løner på 2-3 millionar for sine direktørar, og han veit litt om dette. Toppforskarar internasjonalt er meir opptekne av gode universiteter enn av løn.

    «Markedsøkonomien trenger inn i vitenskapenes livsverden (Habermas).»
    Det er ikkje marknadsøkonomien sin feil, men dårleg utforma insentivsystemer. Med kombinasjonen av opne standardar, open access og open data, så ville det vore ein smal sak å fått til ein langt meir treffsikker evaluering av forskarane og universiteta sin innsats og kvalitet. Forskning er aktivitetar som tiltalar så mange som har gode evner og er nyfikne at det vil aldri verte vanskeleg å skaffe nok toppfolk til relativt låge løner.

    Hadde ein avskaffa «tenure» slik at dei måtte halde eit høgt nivå på forskninga for å behalde jobben så visar undersøkjingar frå USA at det ikkje er noko problem å halde produktiviteten oppe (Espen Andersen har skrive om dette). Ein kunne også avskaffa kravet om å ha norske lærebøker fordi det er uansett ikkje det språket som brukast i dei fleste fag innan forskningslitteraturen. Ikkje noko gale med norsk som fagspråk, men dersom kostnaden er å ha ei mengde med forskarar som brukar forsknigstida si på å skrive den 3000nde boka innan statistikk, så er det uheldig.

    «Forskersamfunnet allierer seg med forlagene og starter en flodbølge av tidsskrifter med kjapp og lettvint fagfellevurdering, slik at de aller fleste artikler, uansett hvor trivielle de måtte være, kan publiseres ett eller annet sted. Listen over godkjente tidsskrifter på nivå 1 vokser tilsvarende. Disse gir publiseringspoeng i Norge og CV-innførsler i resten av verden.»

    Eg må le litt når Kristian Gundersen klagar over at universiteteta minnar meir og meir om foretak, og Thomas Hylland Eriksen klagar på «pølsefabrikken», humanistiske forskarar klagar på at dei får ein brøkdel av bevilgningane, tellekantar etc. samstundes som dei ikkje gjer noko for å betre situasjonen. Det er som turgåarar i vinterfjellet står og klagar på at det er så kalt at dei er på veg til å fryse i hel, med sekken full av varme klede.

    Tenk om dei hadde kunne brukt, lat oss seie 10 prosent av den tida og kreftene som dei nyttar til å klage, til å gjere noko med situasjonen? Kva om dei hadde forbetra fagfellevurderingssystemet istadenfor å halde på med eit fagfellevurderingssystemt som ikkje held mål og tek enormt med tid? Å klage til ein flokk byråkratar som ikkje sit med ansvaret for korkje initiativet eller ansvaret for å frambringe ei løysing, og som attpå til ikkje har den naudsynte kompetansa for å skape endring, vitnar om ein forunderleg tafatt kultur.

    «Så lenge penger og ansettelser bygger på antall artikler – og ikke på det faglige bidraget – vil karusellen fortsette. Også de som er mot, er nødt til å spille med – ellers blir de overkjørt av masseprodusentene.»

    Her igjen, ein forunderleg tafatt holdning blant forskarane. Her har ein, ved å_ ikkje_ utvikle systemet for kvalitetskontroll og latt den «vitskapeleg standard» forfalle, nærmast invitert til «pikk- og skallemåling» og «pølseproduksjon», og så klagar ein på at ein har vorte ein «produksjonsarbeidar» i «pølsefabrikken». Snakk om å skyve eigne problemer over på andre. Forskarane har hatt gode sjanser for å halde oppe standarden gjennom sine vitskapelege «societies» og gjennom forskarstyrte universiteter, men likevel svikta.

    Kristian Gundersen og Thomas Hylland Eriksen sin systemkritikk er klaging på symtoma til den sjukdomen dei sjølv har skapt. Rektorar går jo til val for å gjere noko med symptoma, og unngår å nemne årsakane. På toppen så sluttar ein å undervise studentane i Platon og Semmelweis, ein unngår å nytte «edupunks» metoder for å ta unna det uunngåelege masseutdanningspresset, ein unngår å gå over til open science for å få resultater raskare, ein unngår å gå over til opne standardar (pdf er ubrukeleg til semantisk web og linked data), ein unngår å modernisere fagfellevurderinga slik at det sparar tid og vert treffsikkert verkty for å dirigere forskningsressursar til rette miljøer og rette personar til rett tid.

    «We can do better» skriv Joe Pickrell http://www.genomesunzipped.org/2011/07/why-publish-science-in-peer-reviewed-journals.php

    «Du er uenig på alle punkter, sier du. Jeg har vanskelig for å se hva denne uenigheten består i.»

    Tord, du hadde som overskrift «kontrollert kunnskap», men eg synes du blandar årsaker og symptomer ganske flittig, samt at du blandar diametralt ulike fenomener (men som ser tilsynelatande likt ut). Open access mandater og akademisk fridom dreiar seg om frigjering av kunnskap med CUDOS som bakteppe. Bayh-Dole og «information feudalism» dreiar seg om økonomisk teori for materielle varer anvendt på immatrielle varer (som heller ikkje verkar meir enn teorien om alkoholforbod verka som problemløysar i USA på 1920-talet på tross av «teoretisk eleganse» i mange sine augo:-)

    Bortsett frå denne kritikken, så har du likevel «teften» i behald, ikkje verst.

    Kommentar av Pål M. Lykkja — tirsdag, september 13, 2011 @ 1:46 am

  8. Denne vesle bloggposten under har mange lenker i teksten som er verd å trykkje på for dei universiteta som drøymer om å verte pengemaskiner for staten eller andre. Kanskje like godt fyrst som sist å drive med det ein skal: forske og undervise.

    http://www.techdirt.com/articles/20110913/03255415926/big-tech-companies-funding-university-research-labs-only-if-they-promise-to-open-source-results.shtml

    Kommentar av Pål M. Lykkja — torsdag, september 15, 2011 @ 4:55 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: