Plinius

fredag, oktober 28, 2011

P 154/11: Maraton i gummistøvler

Filed under: debatt — plinius @ 10:41 am

Presset på høyere utdanning øker.

Jeg aksepterer at utdanning og forskning i hovedsak må forstås som produksjon. I en kunnskapsøkonomi fungerer kunnskapen både som råstoff, vare og verktøy. Jeg erkjenner at min egen høyskole må planlegge og produsere i forhold til et marked.

Hverken vi eller den norske stat kan styre markedskreftene. Det gamle Akademia, der universitetslærere og studenter gjorde som de ville, er historie. Friheten forsvant på 1960-tallet.  Norge har brukt femti år på å bygge ut masseutdanning. Nå går vi inn i den globale kunnskapsøkonomien. Sånn er det bare.

Det jeg reagerer på, er tvetydigheten. Staten forlanger høy produktivitet i forhold til en ny markedssituasjon – men hindrer meg samtidig i å opptre som markedsaktør. Vi skal være innovative, kreative, fleksible og utadrettete – mens kvalitetskontrollsystemene, internrevisjonen og de formelle rapporteringspliktene eser ut.

Jeg kan gjerne løpe maraton – men må det skje i gummistøvler?

Jeg illustrerer med noen tekster om kvalitet fra vårt nyeste universitet i Nordland. Tilsvarende dokumenter finnes mange andre steder også.

Egenvurdering og kvalitetsforbedring

Alle universiteter og høgskoler i Norge skal ha et system for kvalitetssikring som bidrar til kontinuerlige forbedringer i utdanningstilbudet.

  • Systemet skal gi institusjonen et godt grunnlag for egenvurdering og kvalitetsforbedring.
  • Samtidig skal det tjene viktige kontrollhensyn for sentrale myndigheter.

Hvem representerer i praksis «institusjonen»? Er det

  • Rektoratet?
  • Styret?
  • Toppadministrasjonen?
  • Lærerne?
  • Det klassiske akademiske fellesskap av lærere og studenter?

Og hva er poenget med det akademiske selvstyre når det må kontrolleres så nøye av sentrale myndigheter ….?

  • Universitetet skal være blant de fremste lærestedene i Norge når det gjelder læringsmiljø, studiekvalitet og nærhet mellom student og lærested.
  • Kvalitetssikrings-systemet skal støtte opp under de arbeidsprosessene som vi ønsker å legge til rette for i institusjonen – det skal bidra til å synliggjøre og løfte fram det gode faglige arbeidet.

Livsverden og kontroll

Nærhet mellom student og lærested er et begrep knyttet til vår livsverden, ikke til kontrollsystemene. Kvalitetssikringssystemet ved UIN, forteller informasjonssidene på nettet, er bygget opp av følgende metoder og systemer:

  1. Kvalitetshåndbok – som beskriver kritiske prosesser i organisasjonen.
  2. Evalueringer, undersøkelser og analyser – knyttet til fire definerte kvalitetsområder (inntakskvalitet, rammekvalitet, programkvalitet og resultatkvalitet).
  3. Internrevisjoner – som undersøker om praksis i institusjonen er i tråd med beskrivelsene i kvalitetshåndboka.
  4. Avvikshåndtering – som gir institusjonens brukere anledning til å melde fra om (både positive og negative) avvik innenfor institusjonens totale virksomhet, samt sikrer oppfølging av slike meldinger.
  5. Kvalitetsrapport – som gir universitetets styre en framstilling av kvalitetsarbeidet i institusjonen, kvalitetsutviklingen innenfor utdanningsområdet samt forslag til tiltak som skal sikre en positiv utvikling.

Kritiske prosesser

Språkformen – altså måten å henvende seg til leserne på – skaper i hvert fall ikke nærhet mellom student og lærested.

Det HiN kaller «kritiske prosesser» er det motsatte av kritikk i form av samtaler. Det de mener er åpenbart «virksomhetskritiske prosesser», et begrep fra systemperspektivet.

Jeg er for universiteter med mange kritiske prosesser i form av kritiske (dvs. analytiske) samtaler. Det greske verbet krinein betyr å skille ting fra hverandre. Denne typen kritiske prosesser er viktige for faglig-akademisk kvalitet.

Jeg er ikke motstander av god organisering av arbeidsflyt og beslutningsprosesser på universitetene. Men dette hører til en bedriftsøkonomisk rasjonalitet. Kvaliteten i Akademia hviler på kvaliteten i de akademiske samtaler (i vid forstand), altså faglig og pedagogisk kommunikasjon mellom engasjerte mennesker.

Internrevisjonen sjekker om terrenget stemmer med kartet. Hvis ikke, må enten kartet (reglene) eller terrenget (praksis) endres. Det aner meg at kartet har makten på sin side.

Avvikshåndtering

De fire kvalitetsområdene går igjen i statens styringsapparat – og er umulige å forstå eller huske for vanlige mennesker. Ønsket om større nærhet oppheves umiddelbart av en praksis som skaper avstand.

I stedet for likestilte dialogiske samtaler, der partene veksler mellom å snakke og lytte, tilbyr systemet avvikshåndtering. Er du fornøyd eller misfornøyd med noe som helst, fyller du ut et lite skjema (med ROS eller RIS)

Avvikshåndtering som metode i kvalitetssikringssystemet består av et etablert elektronisk system for innrapportering av avvik, uønskede hendelser eller forbedringsforslag, samt etablerte rutiner for hvordan slike meldinger skal følges opp i institusjonen.

Avviksmeldinger går til Plan- og utviklingsavdelingen, som distribuerer henvendelser til den respektive ansvarlige i institusjonen. Det følges videre opp fra Plan- og utviklingsavdelingen om avviksmeldingene håndteres og imøtekommes på en forutsatt måte. Læringsmiljøutvalget (LMU) får jevnlige rapporter om utviklingen i antall og type henvendelser om ”sviktende kvalitet” i
institusjonen.

Flytdiagram for prosessen finner du her.

Lærende organisasjoner

Universitetet i Nordland sier samtidig at kvalitet krever et kritisk blikk på egen organisasjon.

  • En forutsetning for et godt kvalitetssikringssystem er en lærende organisasjon hvor ledelse, administrasjon og faglige ansatte deltar i et kontinuerlig forbedringsarbeid.
  • Formaliserte internrevisjoner er en viktig del av dette arbeidet, og er ment å være en uavhengig rådgivningsfunksjon som har som mål å dokumentere om universitetet følger fastsatte prosesser og rutiner.

Det åpner så bra – og fortsetter så dårlig. Det kritiske blikket blir redusert til dokumentasjon. Et nøkkelbegrep som lærende organisasjon blir omdefinert til et redskap for byråkratisk kontroll ved å koples til formaliserte internrevisjoner.

I Nordland betyr organisatorisk læring å kunne følge fastsatte prosesser og rutiner. Kunnskapsdepartementet (2003) viser i hvert fall til organisasjonsteoretikeren Senge og «avvik fra gjeldende regelverk» når de snakker om lærende organisasjoner.

Dette får holde for i dag. Høgskolen i Oslo og Akershus har ikke gått så langt i formell regelstyring. Vi har fortsatt diskusjoner som skjer innenfor faglige rammer, enten de nå er disiplin- eller profesjonsorienterte.

Markedet kan vi ikke unngå. Men det byråkratiske regelrytteriet går det an å kjempe mot, siden det er så fullt av indre motsigelser.  Midlene som tas i bruk «for å produsere mer» hindrer selve produksjonen. Innsiktsfulle byråkrater skjønner dette – og sier fra over kaffekoppen hvis de slipper å bli sitert.

Ressurser

1 kommentar »

  1. Tvetydigheten er kanskje en kombinasjon av det tiltenkte og tilfeldige? Omdanning av akademia til bedrift møter motstand. Men dersom institusjonene *selv* ønsker seg joggesko istedenfor gummistøvler slipper statsråden mye pes.

    Kommentar av Helge Høivik — lørdag, oktober 29, 2011 @ 7:13 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: