Plinius

søndag, november 6, 2011

P 161/11: Fram mot 2020

Filed under: debatt — plinius @ 11:15 am

For ti år siden skrev jeg en serie på fire scenarier om høyskolens framtid, under fellestittelen HiO 2010. De fire alternativene var:

  • Bislett Basar – et mangfoldig tverrkulturelt miljø
  • Pilestredet Palass – en beskyttet og godt finansiert akademisk institusjon
  • Oslo Open – en travel kunnskapsbedrift på det internasjonale markedet
  • Frydenlund Fabrikk – en presset og regelstyrt organisasjon

Jeg betraktet Fabrikken som det mest sannsynlige alternativet. Den representerte en videreføring av trendene ved årtusenskiftet. Jeg fikk rett (det var ikke så vanskelig). Staten fortsatte å styrke sitt administrative grep om universiteter og høyskoler.

Faglige visjoner

I dag synes jeg de ulike interesser som kom til uttrykk i scenariene har blitt tydeligere. Basaren og Palasset var faglige visjoner:

  • Basaren representerte profesjonenes interesser. Læreren, ingeniøren og sykepleieren er livsnære yrkesutøvere, ikke livsfjerne akademikere. Det som gir det profesjonelle arbeidet mening, er å være til praktisk nytte.  Det tverrkulturelle Oslo syder og bruser rundt oss. Praktikerne vil delta i samfunnslivet – ansikt til ansikt med andre mennesker – som fagpersoner.
  • Palasset var drømmen om det akademiske liv, der kunnskap og innsikt er det høyeste gode. Det krever en viss avstand fra hverdagslivet og et redusert produksjonspress. Teoretikerne vil forske og fordype seg. På det personlige plan dreier det seg også om akademisk status: de vil anerkjeness av sine fagfeller. Forutsetningen for å bygge et palass var mer penger fra Staten. Mye mer.

Diskusjonen om «hva slags universitet vi skal bli» har i hovedsak dreid seg om spenningen mellom en teoretisk-akademisk og en praktisk-anvendt faglighet. Vi kan også snakke om skillet mellom disiplinfag og profesjonsfag. Denne diskusjonen foregår i mange land – og vil fortsette uansett hvilken linje HiOA legger seg på.

Stat og marked

Men andre spenninger er viktigere. De to store motsetningene går mellom fag og forvaltning, på den ene siden, og mellom stat og marked, på den andre.  Skal det nye universitetet styres av fagmiljøene, av staten eller av markedet?

Fagfolkene kan være uenige i hvordan høyskolens fag bør utvikle seg. Men de står sammen i konflikten med styringsinteressene, på den ene siden, og med de rene markedsinteressene, på den andre.

Høyskolen er en statsfinansiert virksomhet. Staten kan gi oss en høy grad av fristilling, slik at organisasjonen kan utvikle sitt forhold til markedet (Oslo Open). Innovatører og entreprenører får armslag. Det medfører samtidig økt ulikhet.  De mest produktive må belønnes for sin produktivtet. Det er det en markedsøkonomi betyr.

Men Staten har også makt til å drive detaljstyring. Da fortsetter vi som fabrikk. Fabrikken er tvetydig i sin form. Den benytter et bedriftsøkonomisk språk. Men den er ikke, i sin kjerne, en produksjons- eller markedsrettet organisasjon. Det viktigste er ikke å produsere, innovere og markedsførte. Det viktigste er å følge regelverket.

Fabrikken er et forvaltningsapparat som later som den styres av markedet. Men markedet er bare Staten i forkledning. Kunnskapsdepartementet sitter på begge sider av bordet.  Fagmiljøer over hele Norge klager over et økende styrings- og rapporteringspress. Universiteter og høyskoler skal strekke seg mot mange nye mål – samtidig som de skal følge mange nye regler. Fagfolkene skal løpe maraton i gummistøvler.

Definisjonsmakt

[Tillegg] De fire gruppene kommuniserer på ulike måter. Den faglige kommunikasjonen er personlig. Konkrete fagpersoner tar standpunkter  til, og fører faglige samtaler om, faglige spørsmål. I slike debatter har profesjoner og vitenskaper sine egne regler for hva som er gyldig, relevant og forpliktende.  Du må mestre faget for å delta. Menigmanns synsing om Darwin har ingen plass i den biologiske debatten om evolusjonsteori. Stortinget kan innføre røykelover. Men Stortinget kan ikke vedta at røyking fører til kreft.

Uenigheter innenfor faget avgjøres ved faglige diskusjoner – eller blir stående uformidlet. Hva som er faglig og etisk forsvarlig, avgjøres av utøvernes egne institusjoner.  Det finnes ingen beslutningsinstans over fagfellesskapene.

Staten og markedet er upersonlige systemer. De bygger ikke på samtaler, men på penger og makt. Jeg følger Habermas når han markerer skillet mellom livsverden og systemverden. Dette er ikke en kritikk av systemene som sådan. Staten og markedet har forbedret våre liv gjennom sin økonomiske og administrative effektivitet. De er nødvendige deler eller aspekter av alle moderne samfunn. Men de truer samtidig med å trenge inn i vår livsverden, altså de sosiale fellesskapene som skaper grunnlaget for mening og verdighet.

For Habermas er det de åpne, personlige og forpliktende samtalene som skiller livsverden fra systemverden. Som språkfilosof snakker han om diskursetikk og kommunikative handlinger. Det betyr, slik jeg ser det, at slike invasjoner i livsverden først og fremst blir synlige i språket.

I vår sammenheng fører dette til en kamp om samtaleformene ved høyskolen. Debatten om høyskolens framtid blir, som alle viktige diskusjoner, også en kamp om definisjonsmakten.  Den som i praksis kan bestemme  «hva problemet egentlig er», og hvordan det skal diskuteres, bestemmer stort sett utfallet.  Svaret følger av problemstillingen.

Alternativet til samtalestyring er dialogen, det vil si den åpne, troverdige, tvangsfrie samtalen.

Hva dette betyr rent konkret, får jeg komme tilbake til. Dokumentasjon har vi nok av.

Ressurser

Plinius

VEDLEGG

Sitater fra Strategi_for_universitetssatsing

Teoretisk og praktisk kunnskap

Universitetet som lærested vil være preget av spenningen mellom kunnskapsutvikling rettet mot praktisk nytte, og det å søke kunnskap mot nye muligheter som ikke alltid lar seg definere eller avgrense i forkant.

Innad i profesjonene diskuteres det hvordan vitenskaplig kunnskap kan og bør veilede praksis, og det står strid om hvordan man best organiserer yrkesrettede utdanninger som skal gi både forskningsbasert kunnskap og praktiske ferdigheter.

Ambisjonen har vært, og må være, å forene utdanning av kyndige spesialister med danning av myndige samfunnsborgere.

Stat og selvstyre

Universitetets selvforvaltende styringsform har nær tilknytning til institusjonenes identitet og kunnskapsoppgavenes egenart og verdigrunnlag. Institusjonene kjennetegnes av selvstyre i lærings- og forskningsspørsmål. Med utdanning og forskning som kjerneaktiviteter vil lærestedene stå i et spenningsfylt forhold til markedet, dels også til staten.

Åpenhet

Institusjonen skal også gi omverdenen åpent innsyn i kunnskapsbidrag og kunnskapskontroverser. Et viktig prinsipp er retten til å undersøke ethvert område og fritt gi uttrykk for faglige synspunkter.

Kritikk

Grunnleggende for den akademiske frihet er også å kunne fremme konstruktive og kritiske kunnskapsbidrag og ytre faglig kritikk, også mot egen institusjon. Som lærested har universitetet en særlig forpliktelse til å lære av egen praksis, og til å se kritisk på egne resultater i lys av de mål man har satt seg.

Akademisk kultur

De gode profesjonsutøverne har evnen til å løfte blikket og se sin egen praksis og aktivitet fra utsiden. Dette er en meget verdifull del av den akademiske kultur også for universitetet og dets ansatte.

Karakteristisk for universitetstradisjonen er sterke kollegiale oppgaver og normer, hvor nødvendige kjennetegn er gjensidig respekt, saklig og faglig argumentasjon, åpenhet og interesse for konstruktive og kritiske kunnskapsbidrag

Forvaltning

Lærestedene er viktige økonomisk, kulturelt og demokratisk, og skal tjene forskjellige formål: forskning, utdanning, formidling og danning. En profesjonell og velfungerende administrasjon vil være en forutsetning for gjennomføringen av universitetets primær-oppgaver.

Balansegang

Som en stor og kompleks organisasjon vil det være nødvendig [for høyskolen] å balansere mellom akademisk frihet og normer for intern samhandling. Krav om autonomi og selvforvaltning må balanseres mot god evne til selvkritikk og kritisk distanse – også til seg selv.

Som samfunnsinstitusjon må universitetet også kunne ta ansvar og rettferdiggjøre sine prioriteringer, handlinger og ressursbruk.

Kommunikasjon

Det er avgjørende at verdiene reflekterer institusjonens egenart og støtter oppunder den akademiske kulturen som er nødvendig å holde i hevd når to høgskoler sammen skal bli et universitet. Samtidig er det viktig at verdiene skaper god resonans i den administrative delen av organisasjonen, slik at alle delene av organisasjonen kan motiveres til å dra i samme retning.

I denne sammenhengen er faglig åpenhet, kommunikasjon og kulturbygging sider av samme sak, noe som det må tas hensyn til når HR- og kommunikasjonsstrategier skal utarbeides.

Forvaltning

Universitet og høgskoler blir stadig pålagt nye forvaltningsoppgaver. Det oppstår betydelige utfordringer i forhold til regelverk og ressursprioriteringer som institusjonene må løse.

Den nye institusjonen skal:

  • sikre gode og hensiktsmessige administrative støttefunksjoner for utdannings- og forskningsoppgaver
  • finne fram til formålstjenlige rutiner som ivaretar både eksterne og interne behov innen administrasjonen
  • utnytte IKT i utdanning, forskning og administrasjon på en brukervennlig og hensiktsmessig måte
  • forankre løsninger på alle nivåer og ledd i organisasjonen før beslutninger treffes
  • sørge for økt spisskompetanse innenfor de administrative tjenestene

Økonomi

Utviklingen mot universitet vil kreve streng prioritering av midler innenfor ordinære tildelinger og økt satsing på ekstern oppdragsvirksomhet.

Universitetssatsingen innebærer kostnadsmessig primært et behov for å finansiere nye professorstillinger for å tilfredsstille kravet om professorkompetanse knyttet til doktorgradsprogrammene. Ph.d.-studiene må hver ha 10-15 stipendiatstillinger fullt utbygd over 4 år. Det er videre en premiss for utviklingen videre at det ikke skal settes av mer ressurser til FoU enn dagens løsninger.

Det vil i det videre arbeidet med oppfølging av strategi for universitetssatsing, utarbeides økonomiske analyser med bistand fra ekstern kompetanse.

1 kommentar »

  1. […] Erfaringene var de samme begge steder. Det er morsomt og kanskje lærerikt å delta på slike scenarieopplegg, men opplevelsene har i seg selv ingen praktiske konsekvenser. Scenarier tar fram vanskelige valg og spørsmål – og de ville verken bibliotekmiljøet eller HiO-miljøet diskutere. Mer om dette på Plinius. […]

    Tilbakeping av P 26/12: Lange linjer « Plinius — lørdag, februar 18, 2012 @ 12:22 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: