Plinius

søndag, november 13, 2011

P 167/11: Et annenrangs universitet?

Filed under: debatt, HiOA — plinius @ 9:18 am

Tirsdag og onsdag diskuterer Høgskolen i Oslo og Akershus sin universitetsstrategi.

Møtet på tirsdag 17-20 arrangeres av Studentparlamentet. Møtet på onsdag 13-15 arrangeres av Rektoratet og Senter for profesjonsstudier. Plinius har forberedt seg

  • ved å kartlegge de viktigste arenaene for universitetspolitisk debatt
  • ved å oppsummere et viktig møte i Oslo Arbeiderparti sommeren 2010
  • ved å klippe fra den løpende debatten i 2011 (nedenfor)

Ressurser

Plinius

VEDLEGG

Tora Aasland
kunnskapsminister

  • jeg synes vi skal ha flere studenter. Men da tenker jeg på hele spekteret av utdanninger.
  • det er ikke sånn at alle bør ta master- eller doktorgrad.
  • høyere utdanning er også bachelorgrad eller fagskole

Kyrre Lekve
statssekretær i Kunnskapsdepartementet (KD)

  • det er en utfordring å løfte bachelorgraden til å i større grad være en selvstendig utdanning
  • det viktigste er at vi har gått gjennom mange av de kortere utdanningene for å se hvordan de kan gjøres mer yrkesrettede.

Liv-Kristin Rød Korssjøen
leder av Studentparlamentet på HiOA

– Mange studenter velger seg til HiOA nettopp fordi de ønsker seg en høgskoleutdanning – med alt det måtte innebære. For eksempel er det flere som setter pris på mindre klasser med tett oppfølging, nærhet til de faglig tilsatte, gode praksisordninger og relativt mye obligatorisk undervisning

Korssjøen er opptatt av forskjellene mellom UiO og HiOA ikke blir visket ut, og at høgskolen må beholde sin profesjonsprofil og nærhet til yrkeslivet.

– HiOA må fortsette å utdanne sykepleiere, lærere, ingeniører, designere og journalister, og ikke holde dem igjen på skolebenken. Dersom vi blir universitet kan ikke dette gå på bekostning av bachelorutdanningene.

Olgunn Ransedokken
prorektor for utdanning og regional forankring, HiOA

– Vi ønsker oss kritiske, reflekterende studenter, som etterspør begrunnelser for eventuelle endringer. Det fører til at alle må skjerpe argumentasjonene sine slik at de blir godt begrunnet og ikke bare synsinger.

– Vår oppgave er å bidra til at studentene  utvikler seg til kreative tenkere, som kan møte samfunnet som kyndige, kritiske, reflekterende og samfunnsnyttige borgere. Det er  dette som er en av hovedutfordringene: Å sette mennesker i stand til  å utfordre seg selv, å tåle å bli satt på prøve og å sette sine egne teorioppfatninger og praksiserfaringer på prøve.

– Å bli universitet handler på ingen måte om «snobberi». Det handler om at institusjonen får større autonomi til å legge ned og opprette studier også på master- og phd-nivå. Det vil dessuten gi høyere anerkjennelse internasjonalt, både for institusjonen, for forsknings- og fagmiljøer og for den enkelte forsker.

– Det vil også gi høyere anerkjennelse for studenter når de er på utveksling og/eller i praksisbesøk i utlandet. Det vil nok også ha en positiv innvirkning på student- og ansatte-rekruttering. Vi vil ha de beste, dvs. de som er best for vår institusjon.

– Dette vil ikke virke inn direkte på bachelorstudiene. I så fall i positiv retning, ved at vi vil styrke den FoU-baserte forankringen i bachelorstudiene, vi vil ha mer studentinvolvering og vi vil ha flere professorer inn som undervisere i bachelorutdanningene og flere forskere som involverer studentene i sine forskningsprosjekter.

Rune Slagstad
professor SPS

I tale om et profesjonsuniversitet eller et universitet med profesjonsprofil, er det lett å glemme at Det Kongelige Frederiks Universitet, som vi feirer nå i år, gjennom hele 1800-tallet nettopp var dette, med de typiske profesjonsfagene medisin, juss og teologi.

Han framholdt særlig medisinstudiet som et godt eksempel, også til etterfølgelse:

– Vi sier vi er kjennetegnet med profesjonsutdanninger. Men hvor kan vi peke på en analog til medisin-professoren med fast arbeidssted på et sykehus? 

Student

Hva skal vi med enda et universitet til i Oslo?

Omdømmemessig kommer dere kommer til å gå fra å være en høgskole det står respekt av, til et annenrangs wannabe-universitet. I tillegg frykter jeg mer teori på utdanningene som i utgangspunktet burde være praktiske og yrkesrettede.

Beholdes studiene med praktisk og yrkesrettet fokus, burde skolen ha høgskole- og ikke universitetsstatus, så folk vet hva de har å forholde seg til. Et universitet burde i tillegg ha en noenlunde samlet campus, ikke være strødd over to fylker.

Er ikke student ved høgskolen, jeg kunne egentlig ha tenkt meg å bli det, men vurderer nå andre (høg!)skoler bare på grunn av fusjonen med HiAk og universitetsplanene. Jeg vil ikke ha vitnemålet mitt fra en skole som later som den er noe den ikke er.

Mette Holme Ingeberg
Førstelektor, Fakultet for helsefag, Styremedlem HiOA

Debatt er etterlyst fra flere.

Når jeg i miljøet har vist til seminar rekken som kommer, er det få som har registrert denne. Tidligere har det har vært mye kritikk over at det meste har dreid seg om organisering og administrative forhold. Nå er hverdagen her med mange endringer som oppleves daglig, ny organisasjon med nye ledere, nye rutiner er ganske krevende. Men, nå endelig er det en annen del av framtiden vi skal diskutere. Det betyr at flere må på banen. Spesielt oppfordrer jeg tilsatte ved profesjonsutdanningene.

Tord Høivik
1. amanuensis, Fakultet for samfunnsfag

Profesjonsuniversitetet

Profesjonsuniversitetet, slik jeg forestiller meg det, mangler ikke teoretisk skolering. Men det har en annen begrunnelse for valg av teorier enn det klassiske “vitenskapsuniversitetet”. Det finnes mange ferdigheter som er verdifulle i og for seg. Evnen til å resonnere teoretisk en av dem. Kunsten å lese latin er en annen. Løsning av lineære likningssystemer er en tredje. Det er lett å fortsette – med historisk analyse,  praktisk retorikk, gymnastikk og flerstemt sang. Jeg beundrer alle som kan synge fra bladet.

Teoretiske ferdigheter er viktige i profesjonsutøvelse og profesjonsutdanning i den grad de bidrar til økt mestring. De er uviktige for profesjonen dersom de mangler en meningsfull kopling til praksis. Latin er et praktfullt og krevende språk. På 1800-tallet måtte alle studenter beherske latin. I dag har det ingen hensikt å forlange at alle lærere, ingeniører og husøkonomer skal lese Cæsar og Catullus på originalspråket. Vi tror ikke lengre på latinens oppdragende virkning (tanketrening) og kulturelle nødvendighet.

Det samme prinsippet gjelder Webers religionssosiologi og Saussures språkteori, strukturalisme og fenomenologi, Johan P. Olsen (organisasjonsteori) og Georg Johannesen (retorikk), faktoranalyse og statistisk utvalgsteori.

Jeg tar for gitt at raske og overfladiske innføringer i krevende teorier ikke gjør profesjonskandidatene bedre egnet til å mestre praktiske oppgaver.  Solide kurs, med samtaler og øvelser i tillegg til lytting og lesing, kan gjøre det. Men hva som faktisk fungerer, må faktisk undersøkes. Jeg aksepterer hverken tradisjon eller følelser som gode argumenter.

Kari Skrautvol
førstelektor, Fakultet for helsefag

Jeg tror vi må tenke i de lange linjer, hva som tjener Oslo-området på sikt. Det vil være vanskelig å skille Universitetet i Oslo og HiOA fra hverandre selv om vi i dag retter oss mot et profesjonsuniversitet.

Etter besøk ved The University of Zambia i Lusaka så har de ett universitet hvor blant annet både medisin, fysioterapi og sykepleie var knyttet til samme universitet. Slik er det i mange andre land og. De hadde felles opplegg for masterstudentene innen ulike helseprofesjoner. Inntil nå var doktorgradstudier etablert i samarbeid med internasjonale samarbeidende universitet, bl. a Universitetet i Bergen.

For å opprette en “school of medicine” eller “school of nursing” så er kravet etablerte doktorgradstudier innen området, samt under hver “school” ulike fagavdelinger innen området. Så her formet de universitetet etter almen samfunnsnytte både for by og land. Kvaliteten låg i forsker/undervisningsstaben og studentene.

Elin Ørjasæter
kommentator og samfunnsgeograf

– Universitets- og høyskolesektoren eser ut, mens lite skjer i grunnskolen. Jeg savner dokumentasjon på at høyere utdanning er så forbasket lønnsomt for samfunnet som de påstår.

– Man tar unge mennesker ut av produktivt arbeid, noe man ville ansett som en katastrofe om det handlet om folk litt oppe i åra. Folk i sin beste alder surrer rundt på Blindern når de kunne gjort en bedre jobb andre steder.

Kristin Clemet

Clemet tror noe av bakgrunnen for at bachelorgraden er mindre ettertraktet på arbeidsmarkedet, kan være at gradssystemet ble endret relativt nylig.

– Det tar litt tid før en blir bevisst hva disse gradene betyr.

– Et annet problem i Norge, er at man sentralt holder opp en lang universitetsutdannelse som selve gullkalven i utdanningssystemet. På den måten gir man et inntrykk av at andre utdanninger bare er bleke kopier.

– Er det noe man kunne gjort for å høyne bachelorgradens status? – Jeg tror at hvis høyskolene og profesjonsutdanningene hadde konsentrert seg mer om å forbedre og profesjonalisere egen virksomhet, fremfor å strebe etter å bli universitet, ville det vært en fordel.

June Breivik
Utviklingssjef e-læring ved Handelshøyskolen BI.

Vi sitter fast i tidligere utdanningsminister Kristin Clemmets ett-talls tyranni: en klasse, en lærer, ett fag, en time. Denne modellen mener jeg er det største hinder for god bruk av IKT i skolen. Før det røskes i den tror jeg vi vil fortsette de evinnelige runddansen vi holder på med i dag, i varierende grad.

Vi er redde for å ta tak i denne modellen, av flere grunner.  Delvis fordi vi mangler alternative modeller, delvis fordi dagens modell er et maktregime (fryktelig uttrykk i dagens Norge utenfor sosiologiens kretser, ett ord som er så negativt ladet at vi erstatter det med respekt og autoritet).

Makt er et problematisk ord, og mange vil steile ved min bruk av dette i denne sammenhengen, men jeg bruker det likevel. Når læreren er den suverene autoritetsperson i kraft av sin posisjon som lærer og sin kompetanse (husk læreren er en leder, med dertilhørende makt) og denne utfordres ved manglende kompetanse innen utnyttelse av IKT i undervisningen skjer det ulike, velkjente prosesser.  

Myndighetene kan vedta lover og regler så mye de vil, men gis ikke disse stolte og ærekjære fagpersonene veier inn i bruk av IKT på en god pedagogisk måte vil de ta i bruk alle triks i boken: harsellering, undergraving, tilbaketrekking, kritikk, alt med faglig begrunnelse.

Ottar Brox

De store studentkullene fører til dårligere kvalitet på undervisningen, og store økonomiske kostnader for samfunnet.

Mye av det vi går år etter år for å lære på skolen, kan vi lære like godt på jobben, sier Brox, som ser på den høye andelen som tar høyere utdanning som en konsekvens av en undervurdering av læringen som foregår på arbeidsplassene.

– Kompetansebygging starter i det øyeblikk man utfører oppgaver og løser problemer på arbeidsplassen. Veiledning og spesialiserte kurs vil i mange tilfeller kunne fylle det behovet som i dag pålegges universiteter og høgskoler.

– Det er utvilsomt viktig å ha med seg noen forutsetninger for kompetanseutvikling når man begynner å jobbe. Både allmenne kunnskaper i språk og matematikk, og yrkesspesifikke ferdigheter som bruk av fil eller stetoskop. Det er imidlertid ikke bare slike kunnskaper og ferdigheter som vi forlanger av våre fagfolk.

Brox trekker frem arbeidsoppgavene i de ulike sosialetatene som eksempel.

– Det burde være lett å se at det er på jobben folk blir fagfolk, i arbeid med konkrete mennesker i problemsituasjoner, under veiledning av kolleger med allsidig erfaring.

Anton Havnes
professor SPS, Styremedlem HiOA

Navnet universitet betyr lite.

Det som er avgjørende er å utvikle HiOA i en retning som tjener utdanningen, forskningen og relasjonen til samfunnet. Utviklingen av høyere grads studier er i gang og vil fortsette. Trykket på det vitenskapelige personalet om å forske og publisere er sterkt og vil øke. Forskning vil få en sterkere plass i utdanningene. Yrkespraksisen blir mer forskningsbasert.

Utfordringen er først og fremst å koble og balansere utdanning, forskning og yrkesorientering. Det handler ikke om endring av navn, men langsiktig arbeid med å endre praksis og kunnskapsgrunnlaget for praksis.

Høyskolens strategidokument

  1. Begrunnelsen for å etablere et nytt universitet er først og fremst et sterkt behov for å heve den faglige kompetansen i profesjonsutdanningene og andre yrkesrettede utdanninger, slik at nye profesjonsutøvere bedre kan møte de utfordringer de vil stå overfor i sine framtidige yrker.
  2. Profesjonsutøvelsen krever innsikt i det komplekse forholdet mellom vitenskaplig kunnskap og profesjonell praksis, og evne til å differensiere mellom ulike typer kunnskap. Når vanskelige valg og beslutninger skal fattes må det balanseres mellom vitenskaplig kunnskap, egen dømmekraft og brukernes og omgivelsenes kunnskap og preferanser.
  3. I dag har 45 land sluttet seg til Bologna-erklæringen for et felles europeisk utdanningsrom. … Det satses på store forskningsprosjekter for brede problemområder som kan løse store samfunnsutfordringer framfor tematisk orienterte programmer. Interaksjonen i kunnskapstriangelet utdanning – forskning – innovasjon er et sentralt element i strategien, og universiteter er forutsatt å få en sentral rolle i dette triangelet.
  4. Nesten 90 prosent av studieplassene ved det nye universitetet blir utdanninger på bachelornivå, som er innrettet mot håndteringen av bestemte arbeidsoppgaver eller yrker. Utdanningene er rettet mot arbeid innen institusjoner som er av vital betydning for samfunnet og mot yrkesroller som er komplekse og krevende.
  5. Et særtrekk ved disse utdanningene er at de på en kompleks måte skal kombinere utvikling av både teoretisk og praktisk kunnskap, og at kvalifiseringen skal foregå både innen utdanningsinstitusjonens rammer og i yrkeslivet.
  6. Institusjonen skal … gi omverdenen åpent innsyn i kunnskapsbidrag og kunnskapskontroverser. Et viktig prinsipp er retten til å undersøke ethvert område og fritt gi uttrykk for faglige synspunkter.
  7. Grunnleggende for den akademiske frihet er også å kunne fremme konstruktive og kritiske kunnskapsbidrag og ytre faglig kritikk, også mot egen institusjon. Som lærested har universitetet en særlig forpliktelse til å lære av egen praksis, og til å se kritisk på egne resultater i lys av de mål man har satt seg.

Eldre – men ikke foreldet:

Stjernø-utvalget

Kravene til internasjonal kvalitet i undervisning og forskning blir stadig sterkere.

Institusjonene må klare å forene sin økende betydning for økonomisk utvikling, velferd og miljø med sin rolle som dannelsesinstitusjoner og sin betydning for nasjonens kulturelle og sosiale utvikling. Samtidig fører arbeidslivets behov for høyt kvalifisert arbeidskraft, den raske teknologiske utviklingen, endringer i ungdomskullene og de unges ønsker om å studere i byene til et sterkere press for omstilling.

Konkurransen om studenter, ansatte, forskningsmidler og samarbeidspartnere blir også stadig skjerpet.

Utvalget mener at den sterke sammenkoblingen mellom etablering av doktorgradsutdanninger og akkreditering som universitet skaper en uheldig fragmentering av det nasjonale systemet for forskerutdanning, med mange små fagmiljøer som resultat. Utvalgets forslag til ny institusjonsstruktur vil dempe disse problemene.

Hvis forslaget ikke blir fulgt, mener utvalget at det er nødvendig å treffe andre tiltak for å stoppe utviklingen mot stadig flere små doktorgradsutdanninger, og foreslår at kravet for akkreditering som universitet da blir én doktorgradsutdanning, slik regjeringen Stoltenberg gikk inn for i 2000. Dette bør kombineres med krav til institusjonsstørrelse og en strengere fortolkning av kravet om stabil forskerutdanning.

Utvalget ser ingen grunn til at Norge skal holde seg med en særegen definisjon av et universitet, og mener som European University Association at et universitet er en høyere utdanningsinstitusjon som også driver forskerutdanning – det vil si har minst én doktorgradsutdanning.

Utvalget har vært spesielt opptatt av kvaliteten i de korte profesjonsutdanningene. Flere evalueringer tyder på at utdanningene ikke har tilstrekkelig høy kvalitet i forhold til lovens krav. Evalueringene peker igjen på at det er for mange små fagmiljøer, at det drives for lite FoU-virksomhet rettet mot profesjonenes yrkesfelt, at kontakten mellom undervisningen og praksisfeltet ikke er god nok, og at andelen som fullfører ofte er foruroligende lav, uten at høyskolene skaffer seg kunnskap om hva det skyldes. Etter Kvalitetsreformen har studentenes tidsbruk på studiene gått noe ned, og det er grunn til å tro at de møter for svake forventninger i enkelte utdanninger. Videre er den formelle kompetansen blant de ansatte fortsatt lav, selv om det har skjedd en heving etter Høgskolereformen i 1994.

Kvalitetsreformen var rettet mer mot universitetene enn mot profesjonsutdanningene i høyskolene, som i stor grad allerede hadde etablert de arbeidsformene og den nærheten mellom studenter og ansatte som reformen innebar. Utvalget mener at det nå er behov for ekstra grep for å heve kvaliteten i de korte profesjonsutdanningene.

Utvalget mener at kombinasjonen av høy institusjonell autonomi og det nåværende finansieringssystemet bidrar til at utviklingen i høyere utdanning i for stor grad blir et resultat av konkurransen mellom institusjonene om studenter, ansatte og forskningsmidler. I stedet bør institusjonene sikres mer stabile rammevilkår gjennom en forsiktig reduksjon av den resultatbaserte finansieringen kombinert med avtaler som strekker seg over flere år, innenfor rammen av begrensningene som følger av årlige statsbudsjetter.

Utvalget mener at det nåværende finansieringssystemet alt i alt skaper for lite rom for politisk begrunnede beslutninger om hvilke områder som bør prioriteres og hvordan arbeidsdelingen mellom institusjonene bør være, men ønsker ikke å vende tilbake til en situasjon der departementet detaljstyrer institusjonene. I stedet foreslås et økt innslag av strategiske bevilgninger, blant annet gjennom innføring av en egen strategisk undervisningsbevilgning.

For å redusere detaljstyringen bør utformingen av dagens mål- og resultatstyring vurderes nærmere i samarbeid med sektorens organer.

Fra sammendraget

2 kommentarer »

  1. […] 167/11: Et annenrangs universitet? Hvilke stier finnes opp mot […]

    Tilbakeping av P 33/13: Frisk debatt med Frode | Plinius — fredag, september 13, 2013 @ 3:04 pm

  2. […] 167/11: Et annenrangs universitet? Hvilke stier finnes opp mot […]

    Tilbakeping av P 46/13: Høyskolen og den nye regjeringen | Plinius — onsdag, oktober 9, 2013 @ 12:34 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: