Plinius

søndag, november 20, 2011

P 173/11: Spent mellom fag og forvaltning

Filed under: debatt — plinius @ 12:26 am

Det finnes ulike grupper med ulike interesser innenfor de fleste organisasjoner.

Høgskolen i Oslo og Akershus er ikke noe unntak. Enighet og uenighet, samarbeid og konflikt eksisterer side om side. Det er ett hundre prosent normalt og ingen ting å bekymre seg over.

Demokrati er et system for å håndtere uenighet gjennom åpne diskusjoner og beslutningsprosesser. Alle grupper kan ikke styre organisasjonen samtidig. Men i demokratiske systemer har alle viktige parter rett til å delta i de formelle beslutningsprosessene.

Det er derfor vi har valg, med kvoteringsordninger, til høyskolestyret og til fakultetsstyrene. Studentene har sitt eget Studentparlament. Fagforeningene har valgte styrer. Det er derfor vi bruker partssammensatte utvalg og komiteer.

Demokrati og sivilsamfunn

Det er dette vi kaller representativt demokrati. Hensikten er å knytte de formaliserte prosessene til vanlige menneskers hverdag. Våre representanter skal representere og formidle våre synspunkter og interesser inn i beslutningsapparatet.

Skal de formelle prosessene fungere, må de ha en levende forbindelse med hverdagslivet. Det er dette som gir organisasjonens beslutninger sosial legitimitet (som er noe annet enn juridisk eller administrativ legitimitet).

Det formelle demokratiet kan ikke stå på egne ben. Organisasjonen trenger et levende sivilsamfunn og en levende offentlig debatt for å fungere demokratisk. Engasjerte personer og grupper må ha bred adgang til å delta i de åpne og uformelle samtalene og diskusjonene som går forut for – og parallelt med – de formelle prosessene.

Jo større organisasjonene er, jo mer krevende er det åpenbart å opprettholde det levende demokratiet.

Store organisasjoner samler store ressurser i sentrum. De har tid og kompetanse til å foreta store utredninger og til å skrive lange dokumenter. Dokumentasjonen og argumentasjon blir i seg selv så omfattende at vanlige ansatte og studenter faller av lasset. Avstanden mellom apparatet og grasrota øker.

Fag og linje

Høyskolen er organisert som et fagbyråkrati, i Mintzbergs modell. Vi har en produksjonsrettet fagstab kombinert med en administrativ linjeorganisasjon. De fagansatte befinner seg i hovedsak på tre ulike formelle nivåer: lektor/stipendiat, førstelektor/førsteamanuensis og dosent/professor. Dette hierarkiet er en ren faglig rangering. Professorene og dosentene styrer ikke førstelektorene og førsteamanuensene.

Linjeorganisasjonen, eller forvaltningssystemet, er et styringshierarki. Direktører og mellomledere har formell beslutningsmyndighet over sine underordnede.

Dagens høyere utdanninger er preget av voksende spenning mellom fag og forvaltning. Universitet og høgskoler blir stadig pålagt nye forvaltningsoppgaver. Det gjør at forvaltningen vokser i omfang, i faglig kompetanse og i reell innflytelse. Siden forvaltningen er en linjeorganisasjon, blir makten samlet i direktørsjiktet.  Faglig makt hviler i langt større grad på de kollegiale fagfellesskapene.

Forvaltningens makt er vertikal. Fagmiljøets makt er horisontal. I forvaltningen er det (ideelt sett) sjefen som bestemmer. I faget er det (ideelt sett) samtalen – altså de faglige argumentene – som bestemmer.

Makt og ansvar

Rektoratet, dekanene og studielederne havner mellom de to interessegruppene. De skal representere fagligheten i organisasjonen. De framstår som vårt synlige ansikt både utad og innad. Men de skal samtidig samarbeide med en selvbevisst og voksende forvaltning – som ofte spiller på lag med statsapparatet.

Det er fare for at makt og ansvar skiller lag. Forvaltningen kan bli sittende med makt over beslutninger den ikke trenger å ta ansvar for. De faglige lederne kan bli sittende med ansvaret for avgjørelser de i liten grad har makt over.

Dette er et strukturelt problem – ikke et spørsmål om individuelle holdninger.  Stortinget og Regjeringen er i samme situasjon. Tunge departementer som helse-, nærings-, utenriks- og finans- kan bare styres av tunge ministre som Hernes, Giske, Halvorsen og Støhre.

Lettvekterne blir apparatets gisler. Den britiske TV-serien Yes Minister gir en god beskrivelse.

Evnen til å forstå og viljen til å gjøre noe med byråkratiseringen av fagmiljøet er en annen sak. Her tar de sentrale personene alltid stilling, gjennom hva de sier, hva de gjør og hva de ikke ønsker å snakke om.

Også tausheten taler et tydelig språk.

Note

Plinius skrev denne posten etter å ha lest forvaltningens notat om strategiprosessen. Jeg kommenterer selve notatet i morgen.

VEDLEGG

«Debatten» (våren 2011) mellom Forskerforbundets Erik Grønvold, på den ene siden, og  Inger Taasen og Finn Nortvedt på den andre, illustrerer ulike syn på dette.

Inger og Finn, som representerte de faglig ansatte i HiOs styre fram til 1. august 2011, har uttalt seg slik:

”Vi representerer ingen særinteresser, verken fra egen avdeling eller på andre måter.” (Oslostudenten, 2010,nr 1).

De som ikke representerer særinteresser, må representere fellesinteressen eller den allmenne fornuft. Dette er forvaltningens selvforståelse: vi er hevet over særinteressene.

Erik poengterte at representativt demokrati går ut på at tilsatte avgir suverenitet til sine representanter for at de skal handle  på vegne av fagpersonene, fagmiljøene og instituttene.

For at dette skal bli mulig, må de interne representantene arbeide kontinuerlig for å bringe de ansattes institutthverdag inn i styrets forhandlinger. Det er gjennom å ivareta sitt avgrensede mandat de bidrar til at høgskolen blir ivaretatt helhetlig.

Kilde

Styremedlemmene Inger og Finn svarte ikke – på en debattside som var opprettet på vegne av styrene – for å diskutere denne typen spørsmål.

Diskusjonene på dette HiO-HiAk-forumet, og på HiOs tidligere forum, var generelt preget av at de sentrale beslutningstakerne aldri stilte opp. De leste kanskje det engasjerte deltakere skrev, men valgte selv å holde seg tilbake.

For oss som har levd en stund, minner dette om den repressive toleranse Marcuse skrev om i 60-åra. Folk har full ytringsfrihet. Men friheten har ingen betydning, siden Establishment tier stille. De kollektive samtalene visner når spørsmålene ikke får svar.

Makten foretrekker arenaer der den selv kan styre prosessene.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: