P 179/11: Kommunikasjon og fag

Forskerforbundets møte med Anne-Christel Johnsgaard ble et godt møte.

Med det mener jeg at samtalen fungerte. Viljen til å arbeide for høyskolens framtid var tydelig fra begge sider.  Vi som var der fra FF ble lyttet til og fikk troverdige svar. Kommunikasjonsdirektøren møtte, som seg hør og bør, en blanding av støtte og motstand. Jeg føler at vi ble kjent med henne og at hun ble kjent med oss. Det er ingen som biter – men begge kan bite fra seg.

Vi var ikke, og kommer ikke til være, enige om alle spørsmål. Innad i Forbundet er det også uenighet om mange saker. Det aner meg at det samme kan være tilfelle i den sentrale ledelsen. Quot homines, tot sententiae, sa romerne. Det finnes like mange ulike meninger som det finnes ulike mennesker.

Åpenhet gir tillit

Hvis fortsettelsen blir like konstruktiv, vil jeg også si at dette var et viktig møte. Høyskolen står foran store endringsprosesser og store utviklingsoppgaver. I det norske arbeidslivet trenger ledelsen fagforeningene som medspillere. Styret kan styre og direktørene dirigere så mye det vil. Hvis forståelsen og tilliten mellom partene blir tynnslitt, stopper utviklingsarbeidet opp.

Innovasjon kan ikke vedtas. Kreativitet kan ikke beordres. Vår offisielle kommunikasjonsstrategi forutsetter at de tilsatte (og også studentene) opptrer som gode ambassadører for høyskolen. Det ønsker de aller fleste å gjøre. Men i motsetning til vanlige diplomater, som må holde seg til UDs instrukser, må vi tro på det vi sier.

Vi er – for å si det litt høytidelig – borgere av en akademisk republikk. Akademias sentrale verdi er forskerens, lærerens og studentens søken etter sannhet, innsikt og forståelse. Et universitet er en faglig institusjon, ikke et forvaltningsapparat. Linjeorganisasjonen tjener den faglige virksomheten.

Faglig selvstendighet

Akademias praksis kan være så ymse. Fag og forskning trekkes i mange retninger. Næringsinteressene ønsker ikke nærgående forskning om pelsdyr, melkefett og sigaretter. Forvaltere foretrekker utredninger – der de selv kan skrive fasit – med fagfolk som underleverandører. Med taushetsplikt.

Forskningens uavhengighet kan være ubehagelig. Selv den rene statistikk kan være ubeileilig. – Disse tallene passer innmari dårlig akkurat nå. Kan de ikke vente i skuffen til senere? Det fins eksempler i bøtter og spann. Men det er kanskje nok å nevne «En folkefiende».

En sportsgren som aksepterer doping eller bestikkelser, mister først troverdighet og deretter publikum. Konkurranseidrett forutsetter fair kamp mellom utøverne. Et universitet eller et fagmiljø setter politiske eller økonomiske målsettinger over de faglige, mister først troverdighet og deretter mening. Det som gir fagene verdi som fag, er jo deres selvstendighet i forhold til penger og makt.

Selv om kunnskapsminister Tora Aasland grep inn mot utredningsoppdragene, fortsetter de i andre former. I et samfunn som dyrker kunnskap, vokser fristelsen til å styre kunnskapsproduksjonen. Mye FoU-virksomhet finansieres av aktører med egne kunnskapsinteresser. Prosjekter designes for å bekrefte egne posisjoner. Hvis resultatene likevel blir ubehagelige, kan de publiseres i en form som de færreste forstår – eller legges på is.

Det kritiske elementet forsvinner. Prosjekter som kan avdekke ubehagelige problemer, får rett og slett ikke støtte. Forskere som tar opp vanskelige spørsmål, setter karrieren i fare. En konformistisk forsiktighet overtar. Don’t rock the boat.

Nye spenninger

Mekanismene er godt kjent. Disse motstridende kreftene har vært studert av samfunnsforskere, historikere og vitenskapsteoretikere i mange tiår. Dette dreier seg ikke problemer som kan løses ved de riktige tiltakene, men om spenninger vi må leve med i overskuelig framtid. Kunnskapsøkonomien presser de tre store virkefeltene  – fag, forvaltning og marked – tettere sammen. Grensene mellom dem blir svakere. Fristelsen til å gripe inn i faglige forhold øker.

Når høyskolen fortsetter sin vandring mot universitet, øker disse spenningene. Siden vi har en langt mer praktisk fagprofil enn UiO, vil jeg tro forholdet til forvaltnings- og markedskrefter blir tettere enn det Blindern opplever. Vi kan ikke trekke oss tilbake til teoriens elfenbenstårn. Vi møter systeminteressene (Habermas) i vår daglige virksomhet.

Svaret er rimelig klart. Vi må styrke og forsvare fagligheten. Det betyr først og fremst å praktisere åpenhet og faglige samtaler – om prosjektdesign og prosjektstyring, om finansiering og publisering, om datakilder og data-analyse, om resultater og tolkninger. Det betyr å dele erfaringer om samtaler med oppdragsgivere og om prinsipper det er viktig å opprettholde. Det betyr å diskutere vår egen virksomhet som kunnskapsprodusenter, som forsker, lærer, konsulent eller praktiker, i forhold til de institusjonene og de sosiale feltene vi deltar i – skole, sykehus, bedrift, kommune, sosialkontor, bibliotek.

Ressurser

• Deal with it. Helge Høivik kommenterer møtet – med vekt på nettets betydning