Plinius

fredag, februar 3, 2012

P 16/12: Innovasjon, profesjon og praksis

Filed under: debatt, HiOA — plinius @ 4:28 pm

Ledelsen ved HiOA er presset.

Onsdagens Universitas gikk til frontalangrep mot rektor. Jeg kan ikke huske et krassere angrep på en valgt akademisk leder. Debattredaktør Gabriel Steinsbekk avslutter sin artikkel slik: Toverud Jensen sitter som rektor på landets største høyskole. Der sitter hun blottet for enhver tillit. Studentene bør mobilisere for å få henne kastet. 

At høyskolens ledelse er inne i en vanskelig periode, er åpenbart. Men problemene vi står overfor kan ikke plasseres hos noen enkelt person.  Høyskolens problemer skyldes – for å si det enkelt – Norges overgang fra en sosialdemokratisk velferdsstat til en konkurranseutsatt kunnskapsøkonomi.

Dyp kunnskap

Våre problemer er små sammenliknet med USA og resten av Europa. Arbeidsløsheten er lav, velferdsordningene fungerer, Staten er nøktern og Nordsjøen finansierer det hele. Ingen gidder å okkupere Oslo Børs eller Aker Brygge.  Men kunnskapsøkonomien sprer seg åkke som. Det betyr at forholdet mellom utdanning, arbeid og sosial posisjon forandrer seg. Tre eller fem års studier gir ikke lenger adgang til eliten. Kunnskapen blir alminneliggjort.  Kunnskap blir en produksjonsfaktor som alle andre, ikke et frikort til behagelige karrierer.

Forholdet mellom praktisk og teoretisk kunnskap forandrer seg. Dyktige håndverkere tjener mer enn de fleste akademikere. Men deres status er fortsatt lav. Prestisjen er fortsatt knyttet til teoretiske og akademiske utdannelser. Masseutdanningen fører til en overproduksjon av billige kandidater og likegyldige publikasjoner. Dyp kunnskap er dyr kunnskap.

Jeg setter ikke teori opp mot praksis eller disiplin opp mot profesjon. Jeg setter lettvint og overfladisk snakk opp mot engasjert og tidkrevende mestring av nye ferdigheter.  Den dype læringen er en kamp med motstanden i verden og med tregheten i oss selv.  Begge hender må tas i bruk.

Den lette læringen består av minimumstiltak og venstrehåndsarbeid. Den er forsiktig, konform og bedagelig: don’t rock the boat. Den dype læringen dunker mot veggene og utfordrer det gitte.

Fagpersoner praktiserer

På dette planet skiller jeg ikke mellom snekring, kjemi, sosiologi, kordireksjon og sykepleie.  Å lære et fag vil si å tilegne seg fagets sentrale ferdigheter. En snakkende snekker er like ubrukelig som en snorkende sykepleier.  Men jeg innrømmer at fristelsen til å snakke om i stedet for å utøve faget er større hos sosiologer enn hos kordirigenter. Det er lett å høre når et kor synger falsk. Det er vanskelig å skille en ekte sosiolog fra en etterplaprer.

Fristelsen vokser hos de som hovedsaklig underviser i faget. De praktiske ferdighetene foreldes og forfaller når årene går. Fristelsen blir størst hos de som vil akademisere profesjonsfagene. Det er lettere å snakke enn å praktisere. Når vi praktiserer, må vi forholde seg til våre feilgrep. Koret uler som ulver mot månen. Men når vi bare snakker, kan vi alltid snakke oss bort fra problemene.  How can I fail when I have no purpose?

Profesjon og parlament

Studentparlamentet er kritisk til universitetsstrategien – i dens nåværende form. Jeg tror parlamentet har rett. Ledelsens signaler om universitetssatsingen har tåkelagt valget mellom

  • et forskningsrettet akademisk universitet
  • og et innovasjonsrettet profesjonsuniversitet med en sterk forankring i praksisfeltet

De fleste i ledersjiktet unngår å bruke selve ordet profesjonsuniversitet, som om det skulle peke i en gal retning. I stedet bruker de det vagere uttrykket med en profesjonsprofil. Bak denne uklarheten ligger det, vil jeg tro, sterke interessemotsetninger blant de ansatte.

Staten har sagt klart og tydelig fra: universitetssatus gir ikke mere penger. Rektor legger vekt på at universitetsstatus gir større frihet – og det er sikkert riktig. Jeg aksepterer at frihet er et gode i seg selv.

Vil friheten gi bedre økonomi? Da må høyskolen bruke sin frihet til å lage mer markedsrettede utdanninger – noe jeg godt kan være med på. Det globale utdanningsmarkedet kommer bare til å vokse. Den industrielle revolusjon førte til en industrialisering av håndverket – fra status til kontrakt som det heter i sosiologien.

Vi ser nå en tilsvarende utvikling i høyere utdanning. De livsvarige stillinger hindrer produktiviteten.  Permanente posisjoner erstattes med kortsiktige kontrakter. Ferdigheter gjenoppstår som varer. Markedskreftene styrkes, mens Staten applauderer.Vi som er ansatt ved Høyskolen i Oslo og Akershus sitter foreløpig trygt. Studentene strømmer til Oslogryta. Forskningsinstituttene er mere utsatt. De tror ikke framtida blir en forlengelse av fortida. Ungdommen merker at arbeidsmarkedet blir tøffere. De som har akademiske evner og ambisjoner velger Blindern. De som har praktiske ønsker og ferdigheter velger Bislett og Kjeller.

Utdanning som marked

Høyskolens utdanninger er stort sett tilpasset ungdom som skal bruke noen år på å lære det de trenger for å arbeide resten av livet. Men nå blir læringen livslang, global og digital. Læringstilbudene blir modularisert. Etter hvert kan de (med få unntak) tas når som helst og hvor som helst. Læringen vil foregå individuelt og i grupper, på heltid og deltid, innenfor og utenfor bedriftene. Det er denne situasjonen høyskolen trenger å forberede seg til på lang sikt. I mellomtida må vi velge en strategi som har tilstrekkelig bred støtte

  • blant våre egne studenter
  • blant våre egne ansatte
  • blant arbeidsgiverne og utøverne i praksisfeltet

Dagens krise skyldes ikke et åpent krasj mellom ulike standpunkter, men mangel på klarhet. Ledelsen har ingen synlig strategi. I stedet blir vi bedt om å engasjere oss i en prosess som – i formen – skal føre fram til en slags konsensus. Men prosessen skaper bare mere tåke. Derfor var Studentparlamentets vedtak befriende. Endelig har noen sagt fra – saklig, ærlig, tydelig og velformulert – hvor de står.

IPP som strategi

Jeg tror på en universitetsstrategi som tar utgangspunkt i innovasjon, profesjon og praksis (IPP). Det betyr, litt mer konkret, å legge hovedvekten på

  • kvalitet på bachelorstudiene
  • innovasjon i læringsformene
  • samarbeid og innovasjon i forhold til praksisfeltene

Målet med våre masterutdanninger, doktorgradsprogrammer og forskningsprosjekter bør først og fremst være å styrke disse tre områdene. Innsatsen kan gjerne gi prestisje, prakt og premier i tillegg. Men dersom PPP erstatter IPP, vil universitetssatsingen kollapse.

Å si at innsikt er bedre, viktigere, dypere og skjønnere enn konkret produktivt skapende arbeid, er en gresk ide.  Den er vakker på sin måte, men irrelevant for dagens Norge. Middelalderens håndverksfag og nåtidas profesjoner representerer en verdsetting av det produktive arbeid som er fremmed for Akademia i dets reneste form.   Den greske eliten hadde slaver, innflyttere og kvinner til å ivareta de praktiske arbeidsoppgavene. De frie borgernes oppgave var å styre, diskutere, filosofere og føre krig.

I forhold til Akademia bør HiOA markere profesjonsfagenes egenart. Den akademiske kultur har forskningen – i betydningen fri søking etter kunnskap – som sin kjerne. Dette er et storartet ideal for de som drives av kunnskapstørst. Å si at lærere, sykepleiere og teknikere bør bygge sine liv rundt det samme idealet, samtidig som de retter oppgaver, setter sprøyter og programmerer roboter, er litt for ambisiøst.

Ressurser

Plinius

4 kommentarer »

  1. […] P 16/12: Innovasjon, profesjon og praksis […]

    Tilbakeping av P 19/12: Strategidebatten blir tydeligere « Plinius — tirsdag, februar 7, 2012 @ 12:09 am

  2. […] P 16/12: Innovasjon, profesjon og praksis. En universitetsstrategi må innebære et valg. […]

    Tilbakeping av P 32/12: Kunnskapsmaskinen « Plinius — torsdag, februar 23, 2012 @ 12:47 am

  3. […] P 16/12: Innovasjon, profesjon og praksis. En universitetsstrategi må innebære et valg. […]

    Tilbakeping av P 42/12: Dialog og svada « Plinius — søndag, mars 18, 2012 @ 2:40 pm

  4. […] P 16/12: Innovasjon, profesjon og praksis. En universitetsstrategi må innebære et valg Share this:E-postTwitterFacebookMerTumblrSkriv utLik dette:LikeBe the first to like this. Legg igjen en kommentar […]

    Tilbakeping av P 58/12: Ambassadør eller borger « Plinius — mandag, september 17, 2012 @ 11:52 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: