Plinius

tirsdag, februar 21, 2012

P 30/12: Det eneste kartet vi har

Filed under: debatt, forskning — plinius @ 11:40 am

Jo mer jeg leser om tellekantene, jo rarere blir de.

Alle som analyserer systemet i et faglig perspektiv, kritiserer metodikken.  Men styringsdokumentene i UH-sektoren benytter likevel antall publiseringspoeng som mål for faglig produksjon. Vi vet at kartet er misvisende, men følger det likevel slavisk.

Columbus kan unnskyldes – han visste ikke at jorda var dobbelt så stor som antatt. Han var sikker på at indianerne var indere, eller omvendt.

Men de som vifter med tellekartet er jo høyt kompetente fagfolk. De har studert både vitenskapsteori og statistiske metoder. De aksepterer kritikken av kartet, men følger det like fullt.

Det er jo det eneste kartet vi har … sa mannen, han gikk utfor stupet.

Forskning = poeng

Grunnen er kanskje at staten står bak. Etter at systemet ble innført i 2004 er det styrende for universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter. Nyskapende forskning og utviklingsarbeid operasjonaliseres som publiseringspoeng i Cristin.  Hadde Kunnskapsdepartementet eller NIFU Step sagt dette på et seminar i samfunnsfaglig metode, ville de strøket.

Nå er det høyskolene som får problemer hvis vi ikke aksepterer den offisielle tolkningen. Kartet skal følges, uansett hvordan terrenget ser ut.

Skjevhetene er minst i STM-fagene (science, technology, medicine), større i humaniora og samfunnsvitenskap og størst i de korte profesjonsutdanningene. Kunstfagene er heldigvis fritatt. Selv KD er klar over at du ikke blir maler ved å skrive om Matisse. Men profesjonsfagene snøres inn i disiplinfagenes kunnskapsforståelse.

Rett på sak

Denne motsetningen mellom faglig kompetanse og politiske føringer kommer klart til uttrykk i AFIs gode rapport om arbeidstid i UH-sektoren:

Vi har verken muligheter for eller ambisjoner om å plassere forskningsbegrepet i sin rette vitenskapssosiologiske eller vitenskapshistoriske sammenheng (s. 50).

Deretter gjengis Frascati-definisjonene, som skiller mellom grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid. – «Ved de norske universitetene og høgskolene som omfattes av denne tidsbrukundersøkelsen foregår det forsknings- og utviklingsarbeid i alle disse tre formene [som altså ikke er plassert i sin rette sammenheng].

Som vi skal se i kapittelet om sammenhengende tid til forskning er betydningen av forskning samtidig noe det forhandles om i sektoren; de ansatte legger ulike meninger i og har ulike forventninger til hva forskning er og bør være – noe som gir seg utslag i ulike behov og forventninger …

Med andre ord:

  1. For å snakke om forskning på en faglig forsvarlig måte, må begrepet plasseres i i sin rette vitenskapssosiologiske eller vitenskapshistoriske sammenheng.
  2. Siden dette er praktisk umulig – hvorfor det, mon tro? , bruker AFI-forskerne  det offisielle begrepsapparatet.
  3. Samtidig er begrepet forskning noe det kontinuerlig forhandles om på grunnplanet.

Fingrene av fatet

Staten trenger enkle systemer, slik at kunnskapsproduksjonen i alle fag kan behandles på samme måte. Når vitenskapen skal måles, må ikke fagfolkene blande seg inn med forstyrrende diskusjoner om vitenskapssosiologi og -historie.

At fagforeningene bryr seg, er uunngåelig. Men de diskuterer ikke reglene, bare de konkrete konsekvensene. Tellekantene fungerer verken teoretisk eller praktisk. Men de kan likevel brukes til å styre fagfolkene – det er det viktigste.

AFI-forskerne sier selv (s. 51) at 

  • … de ulike institusjonstypene har ulike, og til tider usammenlignbare, fagprofiler og fyller ulike roller i forsknings- og utdanningssystemet. ….
  • Dette påvirker publiseringsomfanget og hensiktsmessigheten når det gjelder publiseringsomfanget og -kanaler.

Men slike overveielser får ingen betydning for beregningene. Staten har, gjennom sin daglige praksis, vedtatt at publiseringspoeng i tellekantsystemet er et velegnet mål for alle typer forskningsproduksjon i alle typer høyere utdanning. I debatten om faglig produksjon tar våre kritiske og skarpskodde samfunnsforskere tellekantsystemet som gitt.

Det er studentene som skal lære vitenskapsteori og kvantitative metoder, slik at de kan stille kritiske spørsmål senere i livet. Men høyskolene må følge tellekartet selv om de havner i Amerika i stedet for Asia.

Dobbeltmennesker

Etter noen år med forskningskrav begynner motkreftene å melde seg.

  • Det skal settes klare krav til hva de nyutdannede må kunne.
  • Det må skje en tyngdforskyvning mot praksis i utdanningene.
  • Studentene må få bedre og relevant praksis. I dag er det altfor lite praksis
  • Mer velferd krever nye helse- og sosialfaglige utdanninger som er bedre tilpasset samfunnets behov.
  • Samspill mellom utdanning, forskning og arbeidsliv, mellom nivåene i utdanningssystemet og mellom ulike profesjoner er en nøkkel til økt kvalitet i tjenestene.

– sa Tora Aasland på høyskolen 17. februar.

Staten vil fastsette hvordan utdanningen skal legges opp. Akademisk selvstyre het det i gamle dager. Nå får vi det tjenesteytende universitet – direkte underlagt departementet.

Kravene til publiseringspoeng blir nok opprettholdt en god stund til. Det betyr at høyskolen må skaffe seg flere lærere som forener solid profesjonsbakgrunn med solid akademisk kompetanse.  De skal selvsagt ha doktorgrad, skrivelyst og tid til å forske. De må også ha pedagogiske ferdigheter og profesjonell erfaringskunnskap på høyt nivå.

Skal studentene få mer og bedre praksis, må disse velsignede dobbeltmenneskene også ha tid og lyst til å undervise, veilede og samarbeide med utøverne i praksisfeltet. At de også bør drive formidling og entreprenørvirksomhet, samarbeide på tvers av profesjonene samt engasjere seg internasjonalt, er en selvfølge.

Vi tilbyr vanlig lektorlønn og et hyggelig arbeidsmiljø.

Ressurser

Plinius

4 kommentarer »

  1. Når ein skrapar i overflata så finn ein fort ut at vitskap ikkje er vitskap alltid. Til dømes, om ein berre kallar eit fangens dillemma spel for «The community game» istadenfor «The Wall Street game» så får ein motsatt resultat uansett grupper ein prøvar spelet på.

    Ein ting er sikkert, vitskapsfolk gjer sansynlegvis like mange irrasjonelle blunderar som andre folk, og like store blunderar. Det er berre å setje opp nokre enkle psykologiske eksperimenter så avslørar ein at vitskapsfolk er like lettlurte som kven som helst andre.

    Dette med tellekantar er jo keisarens nye klede, og det er mykje av dette i Akademia.

    Kommentar av Pål Lykkja — tirsdag, februar 21, 2012 @ 12:03 pm

  2. «Eneste kartet vi har» er liksom utgangspunktet, men det er beviseleg feil.

    Det er liksom som Churchill, at demokrati er ikkje perfekt, men det er det beste av det ein har prøvd. For det fyrste så har ein ikkje prøvd alternativa til Peer Review, og for det andre så kan ein byte ut den som plukkar ut artiklar på ein binær måte med sjimpanser, og ein ville kanskje fått eit betre resultat enn med professorar. Dessutan så burde akademia fint greie å organisere nye kontrollmekanismer. Anvendt vitskap greier jo fint å konstruere kontrollsystemer som er 100-vis gonger meir avansert og finmaska enn fagfellevurderingssystemet.

    “Many forms of Government have been tried and will be tried in this world of sin and woe. No one pretends that democracy is perfect or all-wise. Indeed, it has been said that democracy is the worst form of government except all those other forms that have been tried from time to time.” – sourced from Wikiquotes, which cites: The Official Report, House of Commons (5th Series), 11 November 1947, vol. 444, cc. 206–07

    The key here is “…apart from all those other[s…] tried from time to time…”.

    Churchill was arguing from historical evidence. The trouble is when it comes to peer review we a) have never really tried any other system so the quote really isn’t applicable (actually it’s worse than that, other systems have been used, mostly on a small scale, and they actually seem to work pretty well but that’s for the next post) and b) what evidence we do have shows almost universally that peer review is a waste of time and resources and that it really doesn’t achieve very much at all. It doesn’t effectively guarantee accuracy, it fails dismally at predicting importance, and its not really supporting any effective filtering.

    http://cameronneylon.net/blog/what-is-it-with-researchers-and-peer-review-or-why-misquoting-churchill-does-not-an-argument-make/

    Å avlære det ein trudde ein kunne derimot er kanskje den vikigaste eigenskapen ein professor kan ha i ei tid der alt endrar seg veldig raskt. Verdien av å konstant akkumulere informasjon og røynsler er høg når samfunnet går sakte framover, men når utviklinga går raskt så er dette derimot ein klamp om foten. Professorar er nok ikkje meir villige til å granske sine eigne oppfatningar enn andre, på tross av at yrket deira faktisk går ut på å bruke systematisk tvil.

    William Patry seier at avlæring er ein av dei viktigaste typene av læring i hans vitskapelege forfattarskap. I den siste boka hans startar han slik:
    «My late mother, zikhronah livrakha, taught met hat I have a religious duty to learn every day. This is Torah lishma, learning for learning’s sake. In fulfilling this duty, I have discovered that for me the most important type of learning is not learning new things (as fun as that is), but rather unlearning things I thought I knew but didn,t. Unlearning requires reexamining beliefs we hold dear, and on occasion admitting we were wrong. “
    “How to fix copyright” av William Patry, Oxford University Press 2012.

    Kommentar av Pål Lykkja — tirsdag, februar 21, 2012 @ 1:48 pm

  3. Eg trur at «alle» veit at til fagfellevurderingssystemet er klar for dynga, men dei eldre professorane i elfenbeinstårnet lever framleis i ei verd som dei forstår, og i den verda er ikkje internett «ekte».

    Difor så trenerar dei open access omtrent som forlagsbransjen trenerar elektroniske lesebrett og bøker (den der «En iPod med påklistret kassettspiller» http://newth.net/eirik/2011/11/20/digikort/ ). Akademia veltar seg i pengar på mange frontar, men når det kjem til å realisere open access prosjekter så er det «værsågod, her er to stillingar» med folk som gjerne ikkje har utdanning eller anna kompetanse for å utføre jobben. Det er «trenering», eller for å seie det litt fargerikt og folkeleg, ein god gammaldags politisk [expletive deleted].

    Desse folka som trekkjer i trådane er jo sjeldan såpass tøffe at dei tør å ta ein open debatt eller ein diskusjon, slike hersketeknikkar må det verte slutt på. Det dei eigentleg driv med er etter mi oppfatning ei undergraving av det vitskapelege samfunnet. På tide å innkalle Hjernevask til ny runde?

    Harald Eia og Ole-Martin Ihle, her er det råstoff til i alle fall ei episode!

    Kommentar av Pål M. Lykkja — onsdag, februar 22, 2012 @ 10:57 am

  4. Hei Pål

    Her synes jeg du bommer. Kritikken har – med rette – begynt, men bare noen early adopters har gått inn i problemene. Folk og fagfolk flest aksepterer fortsatt systemet.

    Peer review har en lang og stort sett hederlig historie. Fagfellevurdering er et konkret uttrykk for vitenskapens autonomi i forhold til både stat og den mer eller mindre opplyste folkemening. Denne autonomien er i seg selv verdifull. Pugwash-konferansene og Vitenskapsakademiet i Sovjet-Samveldet var pustehull i det totalitære systemet.

    Systemet er kommet under press på grunn av kunnskapsøkonomien, som innebærer en rutinisering og kommersialisering av kunnskapsproduksjonen. I tillegg gjør ny teknologi – dvs. nettet – de tradisjonelle publiserings- og evalueringsformene upraktiske. Vi er nødt til å finne noe bedre, innenfor dagens rammer og maktspill.

    Da er ikke de gamle professorene de viktigste motstanderne. Alle foretrekker å leve «i ei verd som de forstår». Jeg har nettopp lest Troll i ord, en samling epistler av Asbjørn Aarnes, professor i fransk litteratur 1964-1992. Jeg tror ikke han har noe som helst forhold til nettet. Han forteller om Emil Boyson og Erik Egeland og Tore Stubberud – ikke om koryfeene på venstresida. Men han skriver fortsatt skjorta av de fleste. Han er gjennomsyret av europeisk tradisjon og klassisk dannelse – og ter seg som et menneske blant mennesker.

    Det er Staten, eller maktens kvinner og menn, som er problemet. De eplekjekke nye forvalterne betrakter fagfellevurdering som et styringsinstrument, ikke som forskersamfunnets eiendom og verktøy. De står for en bedriftsøkonomisk rasjonalitet i alle sosiale felt, men mestrer ikke engang sitt eget fagområde. Økonomifaget har dybde – les Smith og Malthus, Keynes og Schumpeter, Myrdal og Amartya Sen …

    Harald Eia hører til de eplekjekke. Han opptrer som hoffnarr og muntrasjonsråd. Han punkterer myter og avslører lettvint «forskning». Det er utmerket – jeg deltar selv i geskjeften. Han er vittig, smart og kunnskapsrik. Men han står ikke på vitenskapens side, slik folk som Dawkins, Dennett og Wilson (E.O.) gjør.

    Poenget er seertall og sirkus. Når badevannet kastes ut, følger ungeskokken med.

    Kommentar av plinius — onsdag, februar 22, 2012 @ 3:39 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: