Plinius

torsdag, februar 23, 2012

P 32/12: Kunnskapsmaskinen

Filed under: debatt, HiOA — plinius @ 12:01 am

Plinius har skrevet trettito poster (på denne bloggen) siden nyttår.

Atten dreier seg om høyskolen, tellekantsystemet, fusjon med AFI/NOVA og strategiprosessen. Jeg synes ikke dette er bortkastet tid. Det jeg skriver om HiOA, eller om norske bibliotek, eller om bibliotekstatistikk, berører meg.

Jeg er interessert, i ordets opprinnelige betydning. Inter esse betyr å være innenfor som deltaker – ikke utenfor som tilskuer.

Samtidig er høyskolen og fakultetet og bibliotekfeltet – ja til og med bibliotekstatistikken – arenaer der interesser står mot hverandre og kamper om penger, makt og prestisje utspiller seg.  Det som er spesielt ved interessekampene i dag, og som gjør de fleste debatter så merkverdige, er at de reelle motsetningene benektes. I bunn og grunn kan alle interesser forenes (sier underteksten), bare man finner de riktige svarene og følger de riktige prosessene.

Leading from behind

Høyskolen ligner til forveksling på Kunnskapsdepartementet og ABM-utvikling. Offentlige ledere initierer og oppsummerer prosesser, men de går ikke foran og tar ledelsen. Den som går først tar en risiko. Den som følger flokken, er mindre utsatt. Tar noen feil, er det flokken som tar feil.

I rolige tider kan dette være en brukbar strategi for et langt og lykkelig liv i statens tjeneste. I urolige tider betyr det at toget går før man kommer til stasjonen. ABM-utvikling ble nedlagt etter sju år.

Om staten har lært noe av dette, er det umulig å vite. De impliserte holder klokelig kjeft. Det er statens undersåtter som får beskjed om å lære av sine erfaringer. Staten selv – minus Lysbakken – er ufeilbarlig.

Sjuende far

De garvede lederne ved HiOA vet selvsagt alt dette. De har vandret i fagets og maktens korridorer i tjue, tredve eller førti år. Mange av dem er sosiologer, statsvitere, psykologer eller journalister. Men det er politisk uklokt å påpeke det som alle vet: at det pågår en løpende kamp om ressurser og strategier. Noen kysser og andre krangler. Noen dytter og andre drar.

På de fysiske møtene hender det at naturen går over opptuktelsen. Nå har dere hentet Steinar Stjernø ned fra veggen igjen, sa en debattant på vårt siste møte om AFI/NOVA. Der kjempet Steinar og dekan Dag Jenssen for fusjon, mens Erik Døving og Elisabeth Eide argumenterte mot. Temperaturen steg straks noen hakk. Ingen liker å være sjuende far.

Men dette er en bagatell. Problemet er ikke at Steinar deltar – problemet er at resten av våre valgte, våre administrative og våre faglige ledere stort sett skygger unna de interessante, de spennende og de prinsippielle debattene i det offentlige rommet. Rektor er nødt til å stille – men hvor er livgarden?

Dermed blir ikke høyskolen som institusjon noen viktig arena for debatt og engasjement. Ekteskapet blir ikke fullbyrdet.

Urørt og uberørt

De to campusene og de fire fakultetene lever sitt eget liv. Det samme gjelder flere av instituttene, har jeg inntrykk av. Ved å unngå konfliktene unngår vi samtidig kontakt mellom ulike kulturer og den slitsomme kollektive læringen som er nødvendig for å bygge identitet. (Hvis noen gjenkjenner Perls i dette, har de rett).

Vi kan også snu spørsmålet rundt. Hvor er folk engasjert i høyskolen som sådan? Thinking globally and acting locally?

Studentene har sitt Studentparlament, der de diskuterer høyskolen som en helhet. Nå har de dunket albuen i bordet. Fagforeningene gjør det samme, siden de har medlemmer fra begge studiesteder og fra alle fakulter. Toppledelsen leder HiOA og er selvsagt orientert mot hele organisasjonen.

Being there

Men grasrota lar seg ikke engasjere gjennom topptunge prosesser og oppstyltede dokumenter.  Plinius kritiserer ikke høyskolen som system (den senmoderne stat er en annen sak). Jeg anerkjenner den gode vilje og det store arbeidet som ligger bak. Men snakk så folk kan forstå dere.  Sitér ikke staten i utide. Høyskolen er en faglig institusjon. Den er kompetent til å foreta sin egen analyse av virkeligheten.

Det er drømmen om konsensus, frykten for konflikt og håpet om egen makt som forkludrer samtalene mellom ledelsen og produksjonsarbeiderne – altså lærerne på gulvet.  Vi kan ikke sirkulere fra møte til møte. Vi møter dagens virkelighet – altså studentene – ansikt til ansikt. Vi kan, hvis vi vil. lære av våre feil. Det som ikke fungerer, fungerer ikke.

Siden dagens forvaltere definerer sin egen virkelighet, gjør de aldri feil. Derfor kan de heller ikke lære. Forvaltningens verdensbilde er enkelt:

  • studenter skal lære det de trenger for å bli gode kunnskapsarbeidere;
  • lærerne skal undervise slik at studentene lærer det samfunnet ber om
  • forvaltningen skal styre lærernes arbeid – uten å ha ansvar for faget eller resultatet

Høyskolen er en kunnskapsmaskin – slik huset er en bomaskin (Corbusier). Maskinen kan håndteres klosset eller effektivt.  Skal jeg først jobbe i fabrikk foretrekker jeg en som er spenstig, slank og velorganisert – på produksjonens premisser.

Februar

Januar

Ressurser

HiOA

Dell’Arte

Plinius

VEDLEGG

Om språk

Hetlands artikkel i Stavanger Aftenblad om det nye forvaltningsspråket 

6 kommentarer »

  1. «De garvede lederne ved HiOA vet selvsagt alt dette. De har vandret i fagets og maktens korridorer i tjue, tredve eller førti år.»

    Det er det som er problemet: I dagens samfunn så er det etter mitt syn ein føremon å IKKJE ha lært, for diverre så er det slik at når ein fyrst har lært noko så er dei fleste dårlege til å skifte meining eller vere sjølvkritiske. Læring er som gass som kan lure seg inn i dei minste holrom, men som stivnar som betong og nesten umogleg å få ut igjen.

    Det sterkaste teiknet på svake miljøer er at det er prega av konformitetspress og ein meir eller mindre framtredande dogmatisme. Det er per i dag usunne nivåer av «betong» i norsk vitskapelege krinkelkrokar.

    «My late mother, zikhronah livrakha, taught me that I have a religious duty to learn every day. This is Torah lishma, learning for learning’s sake. In fulfilling this duty, I have discovered that for me the most important type of learning is not learning new things (as fun as that is), but rather unlearning things I thought I knew but didn,t. Unlearning requires reexamining beliefs we hold dear, and on occasion admitting we were wrong. “

    “How to fix copyright” av William Patry, Oxford University Press 2012.

    Platon: http://en.wikipedia.org/wiki/I_know_that_I_know_nothing

    Kommentar av Pål M. Lykkja — torsdag, februar 23, 2012 @ 11:23 am

    • Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. Det er bedre å snakke til betongen enn å dunke hodet i den. Dråpen uthuler steinen – ikke ved sin kraft, men ved at den faller ofte.

      Kommentar av plinius — torsdag, februar 23, 2012 @ 1:30 pm

  2. […] P 32/12: Kunnskapsmaskinen. En fabrikk som fungerer […]

    Tilbakeping av P 35/12: Det nye forvaltningsspråket « Plinius — mandag, februar 27, 2012 @ 10:50 am

  3. […] P 32/12: Kunnskapsmaskinen. En fabrikk som fungerer […]

    Tilbakeping av P 42/12: Dialog og svada « Plinius — søndag, mars 18, 2012 @ 2:40 pm

  4. […] P 32/12: Kunnskapsmaskinen. En fabrikk som fungerer […]

    Tilbakeping av P 58/12: Ambassadør eller borger « Plinius — mandag, september 17, 2012 @ 11:52 am

  5. […] P 32/12: Kunnskapsmaskinen. En fabrikk som fungerer […]

    Tilbakeping av P 33/13: Frisk debatt med Frode | Plinius — fredag, september 13, 2013 @ 3:03 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: