Plinius

mandag, februar 27, 2012

P 35/12: Det nye forvaltningsspråket

Filed under: debatt — plinius @ 10:11 am

Jeg kommer stadig  tilbake til Hetlands artikkel i Stavanger Aftenblad.

Hetland sier

  • Eit språk som er tomt for meining er håplaust å argumentera mot. 
  • Men når det har fått hegemoni i ein organisasjon eller kultur, er det dette språket som gjeld

HiO oppsto på midten av nittitallet. Staten rakte ut sin bydende hånd og sa: høyskoler i alle fylker foren dere – det eneste dere har å miste er deres identitet. Høgskolen i Oslo og Akershus er et forsinket svar på samme høye bud. 

Politics as usual

Høyskolereformen var nødvendig. Norge må forberede seg på den globale kunnskapsøkonomien. Høyere utdanning vil bli en konkurranseutsatt sektor. Vi trenger større enheter, fastere grep, sterkere styring og mer langsiktige strategier. Det som er, må støpes om.

Det betyr at mange etablerte ordninger og arbeidsformer må forandres – til gunst for noen og til ugunst for andre.  Alle grupper med hodet i behold kjemper for sine interesser når kortene skal deles ut på nytt. De setter seg ikke rundt et bord og snakker seg fram til enighet. De organiserer og planlegger, tisker og tasker,  oppsøker venner, krangler med motparter og allierer seg med mer eller mindre lojale støttespillere i og utenfor organisasjonen. De formelle prosessene i linjen er omgitt av boblende vannmasser.

Dette spillet heter politikk.

Tett tåke

Siden Norge er et fredelig land med demokratiske tradisjoner, foregår politikken innenfor trygge rammer. Ved norske universiteter og høyskoler blir ingen sparket, banket opp eller arrestert fordi de arbeider for den ene eller den andre linje. De politiske beslutningene dreier seg om strategier (profesjonsuniversitet?), ledere (rektoratvalg) og strategiske valg (fusjon?). Utfallet er viktig fordi det påvirker fordelingen av knappe goder – som reisestøtte, forskningsmidler, stipendier, stillinger og interessante arbeidsoppgaver – i neste runde.

Prosessene i dagens høyskole gjør meg urolig. Det virker som om ledelsen, og spesielt forvaltningsapparatet, ønsker å benekte politikken. Beslutninger skal oppstå ved konsensus. Stridende interesser skal forties. Dokumentene som nå produseres i den såkalte strategiprosessen er noe av vageste og mest svevende  jeg har lest i mine år som faglig engasjert lærer.  Det finnes knapt noe forslag det går an å ta stilling til.

Stakkars styre

Jeg misunner ikke styret, som skal diskutere og stemme over slike tekster.  – Kan det vera at det nye svadaspråket, vagt og abstrakt som det er, eigentleg er eit ganske nyttig verktøy for den nye administrative broilerklassen som ryddar seg rom på stadig fleire område i samfunnet, til fortrengsel for fagtradisjonar som byggjer på erfaringar, verdiar og identitetar?

De færreste kan bruke mye tid på informasjons- og allmøter som angår hele høyskolen. Slike sammenkomster er for de spesielt interesserte. To-tre prosent av de ansatte og en håndfull studenter tropper opp. Diskusjonene på dekan- og direktørmøter har vi ikke adgang til. Skal vanlige ansatte engasjere seg i sentrale spørsmål – som vi oppfordres til – må vi bygge på det som finnes av saksdokumenter og utredninger.

Når jeg ikke kan diskutere saker, må jeg snakke om det eneste som faktisk er synlig, nemlig språket. Hva hjelper det å vedta at man forutsetter … ?  Hva forteller språket om de reelle motsetningene? Hva er forholdet mellom fag og forvaltning?

Klar og engasjert

Alternativet er å være klar, tydelig, direkte og personlig engasjert.

Et godt eksempel på hvordan slike tekster kan skrives, er LAUs grundige utredningsnotat om Innovasjon og nyskaping. Notatet er fast i formen, argumenterer godt, fremmer mange konkrete forslag og gir et overbevisende inntrykk av faglig forankring.

Ressurser

VEDLEGG

– og ikke minst kommuniserbar

  • Med posisjonering mener vi en tydeliggjøring av høgskolens identitet.
  • Vi må identifisere det vi er gode på og som gjør oss unike. 
  • Vår nye strategi skal befeste et visst inntrykk av institusjonen.
  • I de kommende fasene i strategiprosessen må vi åpne for diskusjoner som kan føre til noen krevende valg som igjen vil få konsekvenser for fagportefølje og fordeling av forskningsmidler.
  • Vi posisjonerer oss innenfor de rammebetingelsene som finnes, samtidig som det er mulig å jobbe for å posisjonere seg utenfor disse der det er mulighet og vilje for det.
  • Den posisjonen HiOA skal ta må være unik, relevant, lønnsom, realiserbar og ikke minst kommuniserbar.
  • HiOAs strategi bør bygge på våre faglige styrker og viktige elementer som støtter opp om disse. 

Med andre ord

  • vi har allerede en identitet – den må bare gjøres tydeligere ..
  • vi har ennå ikke identifisert hva vi er gode på – men det kommer, det kommer
  • vi må gi et visst inntrykk av institusjonen – og hvilket inntrykk er det, mon tro?
  • i de kommende fasene må vi åpne for diskusjoner – når får vi lov til å begynne?
  • de kan føre til noen krevende valg – folk kan faktisk bli uenige
  • vi posisjonerer oss innenfor rammebetingelsene – det er vanskelig å gå gjennom veggene …
  • men vi kan også posisjonere oss utenfor dersom det er mulig – her falt jeg av lasset
  • unik, relevant, lønnsom, realiserbar og ikke minst kommuniserbar – kommuniser i vei!
  • vi bør utnytte våre sterke sider – og de er …

Et forslag til vedtak

  • Muligheten for å posisjonere oss gjennom strategiske valg kan synes å ligge i tydeliggjøring av vår faglige profil.

5 kommentarer »

  1. » – Kan det vera at det nye svadaspråket, vagt og abstrakt som det er, eigentleg er eit ganske nyttig verktøy for den nye administrative broilerklassen som ryddar seg rom på stadig fleire område i samfunnet, til fortrengsel for fagtradisjonar som byggjer på erfaringar, verdiar og identitetar?»

    Her trur eg du bommar Tord.

    Det er jo nettopp representantane (trur dei i alle fall) for desse fagtradisjonane som avslørar at dei eigentleg er konsulentar og ikkje vitskapsfolk. Eitt av mange tilfelle på det er dokumentert her. http://www.kolofon.no/index.aspx?docid=78&pid=1972

    Fleire døme finn ein lett over alt, innan jus så har til dømes Hans Petter Graver har jo gravd litt i juristprofesjonen i Tykland, og det var ikkje noko spesielt vakkert syn. Det verkeleg komiske er jo at samfunnsvitskapane som jo burde vere dei som har kunnskap om paradigmeskifter som profesjon er dei som i 2012 like fordømt går i fella som dei har åtvara mot gjennom Ex-Phil studiet ein mannsalder. Det er ikkje rart at ei slik forsamling vert sett på som eit lett bytte av nokre eplekjekke broilerar med karrieremål.

    I akademia så verkar det som at korrupte holdningar er noko ein vil sleppe unna med fordi dei trur at folk ikkje skjønar kva ein driv med, men det er feil, folk forstår det, og det verste ein kan gjere er å prøve å dekkje over lygn.

    For å setje det litt i perspektiv: Det held ikkje lenger med Artium for å få ein flott jobb, det held knapt med ein doktorgrad. Det er advokatar som arbeidar for eit par tre hundre euro i månaden i Grekenland, om dei i det heile teke har jobb. Meir og meir av utdanninga er ikkje relevant eller etterspurd.

    Den gamle måten å forske på der folk sit konsentrert og produserar tekst over skrivebordet, forskningsmetodene, forståinga av kva kunnskap er for noko, ja, kort sagt det meste av det me paradigmatisk og skråsikkert trudde at me visste er klar for å skiftast ut.

    Denne prosessen er allereide i gang i krinsar som forfattarar av dette slaget er i http://www.toobigtoknow.com/ men det sig nedover i systemet gradvis. OGSÅ hos eplekjekke broilarar i departementa, så det er ingen grunn til å tru at desse ikkje vil oppfatte endringane på ein eller annan måte.

    Det er lett å rydde seg rom på områder som består av vitskapsfolk som nesten trur at ein tur i marka set dei i same klasse som olympiatoppen. Ein kan jo innimellom skimte eit og anna adelsmerkje, men vitskapelege verdiar har drukna i institusjonane sine eigne byråkratiske/konsulentverdiar.

    Akademia syter som vanleg. Arne Martin Klausen sin «Øksa som hogg ned samfunnet» er typisk teknologipessimisme, der offeret er «det stabile gode samfunnet» og fienden er ståløksa som braut ned dei strukturane som steinøksa hadde skapt. Kvifor ikkje snu på det, og seie at det gamle endringsmotvillige samfunnet er fienden, medan teknologien er vennen? Det vil du ikkje høyre så mykje av i akademiske krinsar diverre anna enn i internasjonale toppmiljøer.

    Å slepe beina etter seg i tiår etter tiår på teknologiens område skapar store strukturelle problemer som gir seg utslag på veldig mange områder.

    Kommentar av Pål M. Lykkja — mandag, februar 27, 2012 @ 11:40 am

  2. Hei Pål

    Jeg synes du overdriver forekomsten av løgn og korrupsjon i vitenskapelige miljøer.

    De fleste forskere er hederlige folk. Jeg har møtt mange gjennom årene. For eksempel Næss og Galtung, Skjervheim og Elster, Peter Hjort og Ottar Dahl. Dahl var en forkjemper for faglig bruk av data så tidlig som i sekstiåra – og inviterte Plinius den yngre til å undervise atskillig eldre professorer i statistiske metoder.

    Det finnes «fagtradisjonar som byggjer på erfaringar, verdiar og identitetar». Naturvitenskapene er mektige konstruksjoner. Antropologien er evig nysgjerrig. Historiefaget legger sten på sten. Moderne arkeologi har stor appetitt på ny teknologi – slik Colin Renfrews utmerkede lærebok viser.

    Det finnes mye som kan kritiseres, her som ellers. Men de gamle fagkulturene har en stor fordel fremfor den nye forvaltningskulturen: de forplikter deltakerne til å diskutere faglige spørsmål på faglige premisser. Byråkrater kan svare med svada – eller rett og slett se bort fra all kritikk.

    Ingen blir forbauset om departementet tier stille. Vi kjenner våre pappenheimere. Stonewalling er en forventet respons. I tåkehavet er alle eminenser grå.

    Fagfolk som gjør det samme, møter i hvert fall skjeve blikk. Et fag er et språklig fellesskap. En taus byråkrat er en person med makt. Stein Sægrov er et godt eksempel. En taus fagperson er en usikker fagfelle.

    Kommentar av plinius — mandag, februar 27, 2012 @ 2:04 pm

  3. «de er forpliktet til å diskutere faglige spørsmål på faglige premisser.»

    Ideelt sett så skal det jo vere slik. Olav Torvund ville jo ikkje svare på faglege spørsmål i samband med kva han meinte var rettskilda til akademisk fridom. Akkurat på dette punktet så kan ein koma fram til to ulike svar alt ettersom kva rettskjelde ein vel, og korleis ein tolkar kjelda.

    I si tid så beskriv jo Fleischer ei liknande hendig då amerikanske oljeselskaper hyra norske universitetsprofessorar som la grunnen for ei tolking som gjorde at amerikanske oljeselskaper ville fått all inntekt frå norsk sokkel. Så det er ikkje akkurat småting det er snakk om heile tida for å seie det slik.

    No har det akkurat vore ei kampanje: http://thecostofknowledge.com/ som har fått sjølvaste Elsevier til å gå imot RWA på tross av at dei hadde betalt valkampbidrag i bøtter og spann til to senatorar for å fremje dette lovframlegget som kanskje ville øydelagt for open access på ein katastrofal måte. Eg har ikkje sett nokon norske professorar på lista, har du?

    Lygn og korrupsjon er det nok ikkje så mykje av, eg målar nok litt for svart her. Men eg vil hevde at vitskapelege verdiar ikkje pregar norske universitetsmiljøer, og ansvaret for dette ligg i akademia, ikkje hos byråkratiet eller i nokon slags business-ideologi. Slepp dei yngre kreftene til som rektorar og direktørar, det er nok det einaste som kanskje kan få vitskapen frå byråkrati og konsulentselskap til vitskapens republikk.

    Kommentar av Pål M. Lykkja — mandag, februar 27, 2012 @ 3:44 pm

  4. At de er forpliktet til å diskutere betyr ikke at de faktisk gjør det. Det betyr at de vrir seg og føler et visst ubehag når tilstrekkelig mange kolleger sier fra. Det betyr at de støtter de faglige samtalene i ord selv om de ikke gjør det i praksis.

    Noen fagfolk fristes mer enn andre. Jurister og leger er utsatt fordi så mye står på spill. Grisham er jurist. Forskere i store bedrifter likeså. Samfunnsforskere på kontrakt kommer under press dersom deres konklusjoner er politisk uspiselige. Si monumentum requiris, circumspice.

    Det hjelper nok ikke så mye å slippe yngre krefter til. Problemet er strukturelt, ikke personlig. Politikere og forvaltere vil selvsagt ha lydige fagfolk – ikke selvstendige stemmer . Det vrimler av interessante eksempler: En folkefiende (Ibsen), prosjekt Camelot (Galtung), bistandspolitikk (Terje Tvedt), byplanlegging i Aalborg (Bent Flyvbjerg), norsk narkotikapolitikk, …

    Vitenskapenes republikk er et ideal, ikke en realitet. Men idealer som noen tar på alvor har likevel konsekvenser. Nye sosiale bevegelser går gjennom fire stadier: først ignorerer de oss, deretter ler de av oss, og så bekjemper de oss.

    Til sist vinner vi …

    Kommentar av plinius — mandag, februar 27, 2012 @ 5:48 pm

  5. Definisjonsmakt er ikke makt til å gi definisjoner, men makten til å innlemme eller utelukke retoriske væremåter.

    Analyse og (språklig-sosial) praksis på dette kampavsnittet var det særlige bidrag fra Georg Johannesen. Digitaliseringen gjør det mulig å ta til motmæle. Men selvsensuren er sterk.

    (Ultra-venstre, som vi har sett på de offentlige debatt-arenaene på Høskolen i Oslo, gjør som før: forkludrer til dette ved personlig hatskhet og udisiplin.)

    Kommentar av Helge — mandag, februar 27, 2012 @ 9:17 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: