Plinius

torsdag, mars 8, 2012

P 40/12: Innovasjon er ikke-forskning

Filed under: statistikk — plinius @ 11:05 am

De siste åtte-ti årene har jeg brukt mye tid på utviklingsprosjekter.

Jeg kaller dem utviklings- og ikke forskningsprosjekter fordi de har en praktisk målsetting. De skal styrke bibliotekarenes evne til å samle inn, bearbeide, presentere og tolke kvantitative data om sin egen virksomhet.

Bildet: Aktivitet: sitter og leser. Sone: ungdomsavdeling. Sted: Romerike bibliotek, Hønefoss.

Forskningsprosjekter er vanligvis avsluttet når resultatene er publisert i tidsskrifter eller bøker beregnet på andre forskere. I Norge har dette forskningsbegrepet fått en klar og tydelig form gjennom tellekantsystemet. Belønningen kommer når resultatet er publisert.

Innovasjon er ikke-forskning

Om resultatene blir brukt til noe fornuftig, spiller ingen rolle for vurderingen. Det er de godkjente tekstene som definerer hva som skiller forskning fra ikke-forskning. Innovasjon i praksisfeltet er ikke-forskning.

Mine to prosjekter i bibliotekstatistikk er altså ikke forskningsprosjekter. Jeg bruker selvsagt det jeg måtte ha av faglig kompetanse innenfor statistikk og samfunnsfag etter førti år i feltet. Jeg skriver til og med enkelte fagfellevurderte artikler fra prosjektene. Men disse artiklene er biprodukter. De blir nesten ikke lest av bibliotekarer som har bruk for statistikk, og heller ikke av de statlige organene som har ansvar for statistikken. For å kommunisere med praktikerne må jeg velge andre kanaler.

Skal jeg påvirke myndighetenes og bibliotekarenes praksis, må jeg prøve ut nye metoder, argumentere for dem i populære foredrag og artikler, organisere faglige nettverk, arrangere kurs, veilede og motivere,  argumentere og diskutere, år etter år, omatt og omatt, i Norge og internasjonalt. Jeg kan ikke presentere mine resultater en gang for alle – og gå videre til nye akademiske jaktmarker.

Dagens latin

Den tilhørende forskningen er nyttig å vise til som et tegn på faglig kompetanse (se, han forsker!), men den blir jo aldri kommentert av folk i feltet. Praktikerne opplever ikke forskningstekster som relevante for sitt eget arbeid. De fleste er skrevet i et tungt fagspråk, som imponerer og irriterer på samme tid.

I gamle dager var det latinen som hevet de lærde over folket. I dag er det diskursanalytiske tolkninger av fenomenologiske problemstillinger med høy signifikans (p < 0.01) som bekrefter behovet for mere forskning (les frikjøp fra undervisning) innenfor mitt interesseområde.

At kommentarene tygger drøv på  ekte filosofer og at statistikken som oftest er misforstått, er ikke synlig for den vanlige leser. Snakker man uforståelig, må det være fint.

Fag og politikk

Dagens bibliotekstatistikk er utviklet av norske myndigheter for administrative formål. Fra et faglig synspunkt har den store svakheter. Men når forvaltningen først har laget et system, er det enklere å fortsette som før enn å gå inn i strevsomme lærings- og endringsprosesser.  Det er nemlig ikke slik at nye resultater med glede blir tatt i bruk. Det er heller motsatt.  Den eneste måten å forandre slike sementerte praksiser på, er å kombinere faglig kritikk med politisk press.

Det ene prosjektet dreier seg om statistiske indikatorer for å måle bibliotekenes virksomhet og resultater. Det andre gjelder systematisk observasjon av trafikken, dvs. hva brukerne faktisk gjør når de besøker et bibliotek.

Indikatorutvikling

Indikatorprosjektet tok utgangspunkt i KOSTRA. Jeg har beskrevet hvordan en allianse av fagfolk og bibliotekarer presset Statistisk sentralbyrå til å forandre sine bibliotekindikatorer i artikkelen

.Arbeidet med å få bibliotekene  til å ta i bruk disse, og andre, indikatorer fortsetter. Vi har opprettet brukernettverket  Samstat, dvs. Samarbeidsutvalget for bibliotekstatidtikk, for å påvirke de som kontrollerer den offisielle statistikken. Motstanden mot endring er fortsatt stor. Forvaltningen er lite vant med brukere med egne meninger om statistikk. De som styrer systemene unnviker faglige diskusjoner. De holder seg innenfor sine trygge siloer og kommenterer ikke engang det lille som finnes av forskning om bibliotekstatistikk.

Gjennom indikatorprosjektet forsøker jeg å dytte på en motvillig forvaltning. Trafikkprosjektet engasjerer i høyere grad bibliotekarene selv.

Trafikktelling

Trafikkprosjektet bygger på en standardisert metode for å observere brukeratferd. Siden tellingene skaffer til veie nye data på et nytt område, møter de ikke samme motstand som forslag til å endre den etablerte statistikken. Metoden er laget slik at de ansatte selv kan foreta observasjonene og analysere resultatene. Biblioteket  deles inn i ulike funksjonelle soner – skrankeområde, aviser og tidsskrifter, barneavdeling, oss. Med jevne mellom, vanligvis en gang i time, går en observatør gjennom hele biblioteket og noterer (1) hvor mange personer som befinner seg i hver sone og (2) hva de gjør (sitter, står, leser, bruker PC, alene eller i gruppe, osv…) . Observasjonene registreres i regneark og analyseres statistisk.

Denne kartleggingen forteller biblioteket hvilke soner som blir mye eller lite brukt, hvilke aktiviteter som forekommer hyppigst og hvordan fordelingen på soner og aktiviteter forandrer seg gjennom en typisk dag og en typisk uke.  Materialet gir personalet bred innsikt i bruksmåter. Det kan brukes til å planlegge endringer (innredning, åpningstider) og i neste runde til å måle resultatene sv slike endringer.

Mitt arbeid, og bibliotekarenes arbeid, med å utvikle, utprøve og implementere en ny måte å samle inn interessante og nyttige bibliotekdata på, er ikke forskning. Arbeidet er «bare» utvikling eller innovasjon.

I tillegg til å trekke bibliotekarene inn i prosjektet har jeg også, i årene 2008 til 2011, veiledet godt over seksti studentersom har gjennomført slike tellinger som praksisoppgaver 2. år. De har samarbeidet  med sine praksisbibliotek om å utvikle systematisk kartlegging av brukeratferd som metode for å skaffe til veie anvendbare styringsdata. Noen av bibliotekene har fortsatt å observere  på egen hånd. Noen av studentene har skrevet bacheloroppgaver basert på metoden.

Se også trafikktellingens hjemmeside.

Diffusjon og agitasjon

Siden tellingene ikke er forskning, kan vi ikke kalle dette forskningsbasert undervisning. Vi har å gjøre med utviklingbasert, eller til nød FoU-basert undervisning. Den nye trafikktellingsmetodikken er en praktisk innovasjon. Den er tilpasset bibliotekenes egne muligheter for å drive utviklingsarbei. Vi unngår de dyre (og ikke overvettes tunge) konsulentene som tilbyr sine samfunnsfaglige tjenester rundt forbi. Metoden sprer seg i stedet gjennom en kombinasjon av eksempelets makt og direkte opplæring: diffusjon og agitasjon.

Det skjer også ting utenfor Norge. Et svensk bibliotek har begynt å bruke metoden – etter å ha lest om den på mine nettsider, går jeg ut fra. Svenskene besøker Drammen neste uke – der får jeg pratet mere med dem.  Her kan vi snakke om internasjonal diffusjon. Til sommeren skal jeg holde et par korte kurs i statistikk i Nairobi og Kampala. Dette er et eksempel  på internasjonal agitasjon.

Forskernes verden

Hvis jeg overveldes av tid og energi kan jeg selvsgt skrive korrekte akademiske artikler på toppen av all undervisningen, all veiledningen og alt det løpende organisasjonsarbeidet som må til for å få ting til  i praksis. Da blir de mange hundre timene med utviklingsarbeid straks hevet opp til en høyere sfære, der forskere kommuniserer med andre forskere om hvordan brukerne ter seg på biblioteket. Jeg rekker litt, men prioriterer praktikerne.

Kanskje jeg heller skulle gjort som høyskolen sier:  alle må forske mer. Siden den samlede FoU-tiden er gitt, betyr dette å kutte ned på alt utviklingsarbeid som ikke leder direkte til målet – de fagfellevurderte artiklene. Med andre ord: i stedet for å prøve å forandre bibliotekenes verden, bør jeg bruke tida til å beskrive og tolke det som skjer i praksisfeltet – samt kommentere den voksende akademiske litteraturen der andre flittige forskere gjør det samme.

Men jeg må ikke bruke dyrebar forskningstid til å delta i endringsprosessene. Theoria betyr betraktning. Forskeren er en tilskuer. Jeg kaster ballen ut på banen og håper at kampen har begynt ….

Høyskolens praksis

Eksamensformene forteller hva høyskolen i praksis legger vekt på kåret gjelder studentenes læring. Tellekantene forteller hva vi i praksis legger vekt på når det gjelder FoU.

Høyskolens strategidokumenter nevner mye annet enn forskning. Men skal ord som innovasjon, profesjonsnær og praksisnær virksomhet være noe mer enn svada, må de gis et konkret innhold, prises og belønnes – slik vi i dag kontinuerlig priser og belønner produksjonen av akademiske tellekanter.

Ressurser

Dell’Arte

Plinius

1 kommentar »

  1. […] P 40/12: Innovasjon er ikke-forskning. Nyttig og nyskapende kunnskapsproduksjon  – uten tellekanter. […]

    Tilbakeping av P 58/12: Ambassadør eller borger « Plinius — mandag, september 17, 2012 @ 12:03 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: