Plinius

søndag, oktober 7, 2012

P 66/12: VI diskuterer internt (KD)

Filed under: debatt, retorikk — plinius @ 5:28 pm

I september lanserte Nasjonalbiblioteket kampanjen Les! Snakk! Ytringsfrihetsdager 2012.

Tiltaket skal minne oss om at

  • ytringsfrihet er en grunnleggende men omstridt rettighet
  • tilgang til informasjon ikke er en selvfølge. 

Ytringsfriheten er viktig fordi den bidrar til åpne diskusjoner om spørsmål. Det er ikke nok å kunne velge representanter hvert fjerde år. Vi må også kunne sette oss inn i saker som angår oss og diskutere dem med meningsfeller og ditto motstandere.

Det grunnleggende er ikke ytringsfriheten i seg selv. Hvis alle roper i munnen på hverandre, men ingen hører etter, er lite oppnådd. Det samme gjelder hvis alle har ytringsfrihet, men ingen velger å bruke den.

Samtalene former folkets vilje

Det er i samtalene våre meninger og våre politiske valg blir formet (Habermas). Disse samtalene bør skje i åpne fora, slik at partene blir tvunget til å argumentere for sine synspunkter. Ytringsfriheten er bare grunnleggende hvis den faktisk fører til et opplyst offentlig ordskifte. Ytringsfriheten er nødvendig for demokratiet, men ikke tilstrekkelig.

Nasjonalbiblioteket nevner at ytringsfriheten er omstridt. Det er lett å finne eksempler utenfor Norge: i Russland, Syria, Zimbabwe og Kina. Men det er mer interessant å undersøke på hvilke måter ytringsfriheten er omstridt i vårt eget lille land. Gjørv-kommisjonen har påpekt store uløste problemer i politiet og departementene. Den ene byråkraten etter den andre står nå fram og forklarer at de sa fra om problemene år etter år, men at intet skjedde.

Men hvorfor benyttet de ikke ytringsfriheten?

Lojalitet

Dette er selvsagt et retorisk spørsmål.

Alle som kjenner statsapparatet og andre topptunge organisasjoner vet at ytringsfrihet er uønsket. Medarbeiderne skal først og fremst være lojale.  Hvis en byråkrat på lavere nivå skulle våge seg ut med kritikk, og mediene banker på, vet vi hva som skjer:

  • Toppsjefene kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen
  • Informasjonssjefen driver brannslukking
  • De øvrige ansatte får munnkurv

Dette skyldes først og fremst byråkratiets kultur – ikke den enkelte byråkrat. På tomannshånd kan man høre mye rart. Men de som vil gjøre karriere, kan ikke tillate seg de store sprellene. Byråkratiet belønner ikke faglig dyktighet i seg selv, men kombinasjonen av dyktighet og konformitet.

Kravet til lojalitet spiser ytringsfriheten til frokost.

Tann for tunge

På andre livsområder er det større slingringsmonn. Sosiale felt som vitenskap, kunst og sport gir mer rom for synlig uenighet. Forskere er forpliktet til å dele all nødvendig informasjon med fagmiljøet, slik at andre forskere kan gå dem etter i sømmene. Odd Nerdrum får kjøpere uansett.

I byråkratiet er det motsatt.

De indre prosessene som fører fram til regler og beslutninger holdes som oftest skjult for offentligheten. Politikerne er klar over dette. De har prøvd å motvirke lukketheten gjennom lovverket.

– Formålet med lova er å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta. Lova skal òg leggje til rette for vidarebruk av offentleg informasjon.

Hovedprinsippet er offentlighet:

– Saksdokument, journalar og liknande register for organet er opne for innsyn dersom ikkje anna følgjer av lov eller forskrift med heimel i lov. Alle kan krevje innsyn i saksdokument, journalar og liknande register til organet hos vedkommande organ.

En flik av norsk forvaltning

Staten selv ønsker altså åpne og gjennomsiktige forhold, slik at «ålmenta» kan føre kontroll.

Men spørsmålet etter Gjørv blir det samme: hvordan klarte politiet og departementene, år etter år, å hindre åpne diskusjoner om handlingslammelse og manglende koordinering? I prinsippet er det jo borgerne som styrer staten og finansierer hele det offentlige apparatet.

Svaret er ikke at politiet og beredskapspolitikken er verre enn resten av statsapparatet. Ytringsfrihet og offentlig åpenhet er søndagsparoler. Tauseht og informasjonskontroll er hverdagskost.

Men 22. juli har kanskje flyttet feltet. I det de stolte norske krigere forlater Afghanistan uttaler generalmajor Robert Mood åpen tvil om verdien av det norske engasjementet. I Kulturdepartementet har en uvanlig modig avdelingsdirektør skrevet en kritisk kronikk.

  • Til tross for at mange oppgaver er borte og stadig flere blir ansatt, ser det ut til at produktiviteten er på vei ned. 
  • På min arbeidsplass er det ofte seks til syv beslutningsledd fra saksbehandler til statsråd. 
  • Problemet er at det lett blir viktigere å samarbeide enn å komme frem til en beslutning.
  • Frykten for kritikk gjør at man helst vil være enig med alle, før et forslag gjøres offentlig.  
  • Gjørv-kommisjonen har løftet på en flik av norsk forvaltning. Kommisjonen virker overrasket. 
  • Vi som jobber her er enten blitt positivt sosialisert eller traumatisert. 
  • De mest handlekraftige har forhåpentlig sluttet i tide.

Dette tar vi på kammerset

Kristin Berge, departementsråd i Kulturdepartementet, kjenner seg ikke igjen

  • Jeg tror både medarbeiderne og de tillitsvalgte føler at de kan komme både til sine ledere og til meg dersom det er noe de vil gi innspill om.
  • Utover å si det ønsker jeg ikke å føre en diskusjon med en ansatt i media.
  • Både nåværende og fremtidige ansatte skal være trygge på at det er internt i departementet vi fører slike diskusjoner, sier Berge
    • [… og der er det departementsråden som bestemmer].

Og det var Kulturdepartementets bidrag til ytringsfriheten høsten 2012 ….

Departementsråden fortjener kanskje et tilsvar fra organisasjonene bak den nye kampanjen?

Ressurser

VEDLEGG

Aftenposten

  • Statsminister Jens Stoltenberg ønsker ikke å kommentere saken. Han henviser til Kulturdepartementet.
  • Kulturminister Anniken Huitfeldt ønsker ikke å kommentere saken selv, men henviser til departementsråden, som har det administrative ansvaret i departementet.
  • Aftenposten har også prøvd å få svar fra statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen under Statsministerens kontor. … Vi har fått svar fra hans kontor at de viser til Kulturdepartementet for svar om dette.
  • Kristin Berge, departementsråd i Kulturdepartementet, sier via en SMS til Aftenposten.no at hun ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen.
  • Aftenposten har sendt flere oppfølgingsspørsmål til departementsråden, som vi foreløpig ikke har fått svar på.

Kristin Berge (48). Departementsråd 2007-

  • Den yngste av departementsrådene. 48-åringen er samfunnsøkonom. Hun er formet i embetsverket, med erfaring fra både Administrasjonsdepartementet, Sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet. 
  • Hun ble konstituert departementsråd i Kulturdepartementet da forgjengeren Helge Sønneland søkte permisjon. Den dårlige kjemien mellom Sønneland og Giske var en offentlig hemmelighet. I en mye omtalt episode kalte Giske departementsråd Sønneland for «tause Birgitte».
  • Episoden kan brukes til å tematisere det gjensidige forholdet mellom de to lederfunksjonene. Giske har vært av de statsrådene som har tatt en aktiv rolle overfor embetsverket. Berge og Giske jobbet tett da Giske var på sitt mest aktive.
  • Kilde

Byråkratiet i krise. Magne Lerø

  • Staten har utarbeidet en egen plattform for ledelse. Her er det nettopp konsensusledelse som holdes fram. Idealet er lederen som tar alle mulige hensyn. 
  • Alle må være opptatt av å kunne stille statsråden i et best mulig lys. Derfor må det som kommer ut fra et departement drøvtygges i informasjonsavdelingen. 
  • Tesaker[s] kritikk bør ikke overraske. Fordi han har tjent dette systemet i årevis og er dyktig, bør han lyttes til.
  • Han sier mye det samme som Erik Solheim sa for noen uker siden. Han mener frykten for feil virke handling lammende. 
  • Han vil revisorkulturen som preger departementene til liv og istedenfor fremelske det han kaller en «ingeniørkultur»
  • Ingeniørene skaper, bygger, driver på, finner på noe nytt, prøver hvordan det virker. Det er det det er for lite av i offentlig sektor.
  • Bård Vegard Solhjell ga i fjor ut en bok der han var inne på noe av svakhetene når det gjelder å fatte «store beslutninger». Han er også systemets mann.
  • Men alt håp er ikke ute. Når flere reiser kritikk, beredes grunnen for å gjøre endringer. De vil ikke først komme i departementene. Skal noe skje, må det skje i politiet. Det er her en må vise at en kan styre på en annen måte.
  • Det haster. Det er Grete Faremo som har ballen.

2 kommentarer »

  1. Når det gjeld universiteter og høgskular sin situasjon for ytringsfridom og byråkrati dei siste 10-20 åra så er Jon Roar Bjørkvold sitt detaljerte referat eit must for alle som er engasjert i universitetspolitikk. Anbefalast på det varmaste og problematiserar veldig bra kor utruleg viktig det er å ha kontinuerlege debattar gåande. http://www.freidig.no/reaksjoner.html

    Det er også verd å merkje seg at dagens demokratier er utruleg sårbare for ressurssterke lobbygrupper. Når til dømes matfargeindustrien med 30 mrd dollar i omsetjing (trur eg det var) i året ynskjer å få gjennom eit bestemt resultat så feiar det vekk dei fleste argumenter, gode eller dårlege, ganske kjapt. I USA så er det knapt noko skille mellom vitskapen psykiatri og industriens interesser seiest det.

    Det er så utruleg lett å verte servil og jatte med når belønningen for det er så høg, og når straffen for å vere «kranglete» nesten alltid materialiserar seg til det negative for dei som går utanom systemet.

    Ukulturen vil nok få konsekvensar i det lange løp. Faremo og Støre er for seint ute med å vise handlekraft trur eg. Når AP ikkje lenger greier å demonstrere styringsevne så er AP sitt viktigaste merkjevare på veg til å verte tapt, kanskje for godt.

    Eit nytt hovudkapittel i norsk historie byrjar kanskje utan AP som sentral organisasjon? I dag så er det ideologiske tyngdepunktet hos det liberal-konservative Minerva slik eg ser det. Skal verte spanande å sjå om AP kan revitalisere seg.

    Kommentar av Pål Lykkja — mandag, oktober 8, 2012 @ 10:10 am

  2. Men også sporten har sine mørke sider.

    Etter at jeg skrev dette, ble rapporten om Lance Armstrong offentliggjort.

    Da kom også fortida fram. En ung og rakrygget kvinne som tidligere var Armstrongs (og hele lagets) massør, avslørte dopingen for sju år siden. Hun ble møtt med rettssaker. Den store idrettsmannen engasjerte advokater som krevde henne for atskillige millioner kroner.

    Selv kalte han henne enalkoholisert hore.

    Når David utfordrer Goliat, er det som oftest Goliat som vinner.

    Kommentar av plinius — mandag, oktober 22, 2012 @ 8:50 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: