Bill Lafferty har sett på gapet mellom forskning og anvendelse i statsvitenskap. .
Han spør
Fanger dagens tellekantsystem opp forskjellene i forskningens relevans for presserende tekniske, økonomiske, sosiale og miljømessige utfordringer?
Bildet er fra Rio de Janeiro, der begrepet bærekraftig utvikling først ble anerkjent av det internasjonale samfunnet
Jeg har klippet og komprimert resten av artikkelen:
- Bærekraftig utvikling (BU) er … det mest konsensuelle målet for global utvikling man noen gang har sett.
- Det største hinderet for å realisere BU er «manglende politisk vilje».
- Dette betyr at faget statsvitenskap burde ha et spesielt ansvar for å forske (og formidle) på dette feltet.
Forskningsprogrammet ProSus foretok en kartlegging av International Political Science Abstracts (IPSA) i perioden 1988-2008. Datagrunnlaget var 21 000 «abstracts».
- Vi fant bare 241 publikasjoner som forholdt seg til BU. Av disse var det kun 31 artikler som ble publisert i de 63 «mest betydningsfulle» tidsskrifter for statsvitenskap.
- Ikke en eneste artikkel ble trykket i de to «tyngste» tidsskriftene, American Political Science Review og British Journal of Political Science.
Det som ser ut til å være et «problem» med BU som forskningsemne, er at det er et «politisk begrep» – altså målrettet «programforskning». Min tolkning er at det som betraktes som «seriøs forskning» innenfor det akademiske fellesskapet av statsvitenskapelige forskere og tidsskriftredaktører, virker «ekskluderende» for problemstillinger som ikke genereres av Akademiets medlemmer og institusjoner.
Tellekanter for bærekraftig utvikling. Dagsavisen, juli 2012.
Plinius 
Interessant tolkning. Det er nok veldig varierende hvorfor relevant vitenskap ikke blir andvendt. Eu sin Chief Scientific officer pleier å si noe slikt som at det er svært mye forskning som kan brukes til både næringsøkonomiske og samfunnsnødvendige formål men som ikke blir brukt. En norsk forsker sa det slik at det virker som det er en tradeoff mellom høy akademisk kvalitet og politisk brukbarhet.
Forskning lever sitt eget «Tour de France»-liv i stadig større grad, der det forskes ene og alene for prestisje og penger. Forskere som har tilpasset seg til dette systemet ønsker faktisk å få prestisje ved å masseprodusere søppelartikler, de vil ha det slik fordi de gjør karriere på å tilpasse seg systemet.
Men når halvparten av norges befolkning tydeligvis foretrekker å stikke hodet i sanden med hensyn til klimaendringene, så er det ikke så rart at forskning blir holdt tilbake.
Kommentar av Pål Lykkja — onsdag, april 24, 2013 @ 10:59 pm
[…] P 8/13: Tellekanter og bærekraftig utvikling. Statsviternes mangel på engasjement. […]
Tilbakeping av P 45/12: Faglig frihet ved HiOA? | Plinius — mandag, oktober 7, 2013 @ 11:36 pm