P 12/13: Kontroll i stedet for kvalitet

I dagens avis oppsummerer Knut Olav Åmås tilstandsrapporten for høyere utdanning.

Kvalitetsreformen dreier seg i praksis om struktur og administrasjon, ikke om kvalitet. Plinius er enig.

Åmås har fire forklaringer:

• Gammeldagse undervisningsformer.
• Studentene bruker for lite tid på studiene.
• For lite arbeidsdeling på nasjonalt nivå: for mange tilbud og for små miljøer.
• Undervisning fremmer ikke lærernes karrierere – det er forskningspublisering som teller.

Alt dette stemmer. Men det han peker på er symptomer. Det er overgangen fra industri til kunnskapsøkonomi som ligger bak.

Skolerte arbeidere

Alle land er utsatt for de samme ytre kreftene. Kunnskapsøkonomien benytter kunnskap for å produsere varer og tjenester. Derfor må arbeidskraften skoleres. Masseutdanning er en investering i framtidig produksjon.

Investeringene skal lønne seg. Det gamle idealet om kunnskap som dannelse er økonomisk irrelevant. De som skal finne seg selv og sin sjel, må gjøre det på egen bekostning. Korte og effektive studieløp er samfunnsøkonomisk det beste. Hasta på …

Staten har hovedansvaret for høyere utdanning. Kvalitetsreformen var en produksjonsreform. Den dreide seg ikke om kvalitet eller struktur i og for seg, men om effektiv produksjon av høyt utdannet arbeidskraft.

Men regjeringen kan ikke styre universiteter og høyskoler like stramt som en konserndirektør kan styre sin bedrift. I industrisamfunnet hadde institusjonene indre selvstyre. Vitenskapen levde langt på vei sitt eget liv. Akademia var en rådsrepublikk. Den fikk statlige midler, men hadde sitt eget styresett.

Nå må det strammes inn, men langsomt, slik at akademikerne ikke gjør opprør. La dem diskutere dannelse mens vi lager databaser.

Interessene styrer

Dagens høyere utdanning er først og fremst en økonomisk nødvendighet. Norge må få opp farten før kineserne kommer, undervisningen digitaliseres og oljekranene skrus til for godt. Men de som jobber i høyere utdanning kjemper, naturlig nok, i mot. Det er ikke i deres interesse å bli effektivisert, rasjonalisert og omstrukturert.

Lærerne foretrekker gammeldagse undervisningsformer: det er det de kan. Studentene foretrekker langhelg og utepils. Hvorfor skal vi jobbe hardt, når alle andre daffer?

Forsøkene på å samle kongens harer i store innhegninger bryter med grunntanken i norsk distriktspolitikk. Kina er langt borte. Våre lokale politikere vil ha et universitet i hvert fylke, et studietilbud i hver kommune og fast veiforbindelse mellom samtlige.

Høyre og venstre

Statens styringsapparat er motsetningsfullt. Institusjonene inviteres til å konkurrere om studentene. Derfor blir tilbudene små og mange. Institusjonene inviteres til å konkurrere om universitetsstatus. Derfor blir undervisningen forsømt. Den høyre hånda vet ikke hva den venstre gjør.

Men motstanden mot dypere endring er sjanseløs.  Ting vil forandre seg. Digitaliseringen fortsetter. Markedet utvides. Staten dulter, dytter og drar. Skritt for skritt bli de frie akademikere gjerdet inn: av NOKUT, CRIStin og DBH, av tilstandsrapporter, styringsdialoger og statistikk.  Høgskolen i Oslo og Akershus er mest utsatt. Vi er landets største profesjonshøyskole,  vi har ingen distriktspolitikere å spille på, og vi befinner oss midt i Oslo-gryta.

Skal høyskolen gjøre noe fornuftig i denne situasjonen, må vi først se på verden med et nøkternt blikk. Det betyr å analysere høyere utdanning som et ledd i norsk økonomi og Norge som en spiller i den globale kunnskapsøkonomien. Nærheten til maktens sentrum er en fordel hvis vi tar til motmæle. HiOA har forutsetning for å forstå produksjonens og yrkeslivets krav.  Vi representerer profesjonene, ikke det gamle Akademia.