Plinius

mandag, juni 3, 2013

P 19/13: Jentene på gjerdet

Filed under: framtid, HiOA — plinius @ 11:23 am

To av mine kolleger ved Høgskolen i Oslo og Akershus har skrevet en god kronikk om byråkratisk makt i høyskolesystemet. Her kommenterer jeg deler av artikkelen (sitater i kursiv).

Arbeidsgrupper nedsettes og prosjekter etableres for å øke bruken av datateknologi i høyere utdanning.

Ofte er prosessene styrt av administrativt tilsatte som verken underviser, veileder eller evaluerer studenter, og som i mange tilfeller mangler pedagogisk kunnskap og erfaring.

Kari Mari Jonsmoen og Marit Greek peker på en spenning mellom lærerne og administrasjonen. Faglig ansatte som faktisk underviser, og som har samlet seg erfaringskunnskap gjennom års og tiårs arbeid med studenter, blir i økende grad styrt av personer med administrativ heller enn pedagogisk kompetanse.

Slike interne spenninger er ikke spesielle for HiOA. De avspeiler utviklingen i Norge som helhet.

Fag og forvaltning

Motsetningen mellom fag og forvaltning er typisk for faglige byråkratier, altså organisasjoner som leverer faglige tjenester innenfor et byråkratisk apparat. De som nå ansettes i administrative stillinger har ofte tatt organisasjonsfag i sin egen utdanning. Mange har sikkert lest eller hørt om Mintzberg, som har levert en klassisk analyse av denne strukturelle konflikten.

Motsetningene er altså av gammel dato, men ser ut til å skjerpes i den nye kunnskapsøkonomien.

I kjølvannet av dette smelter administrasjonens og teknokratenes språk sammen med pedagogiske ord og uttrykk, og konturene av et nytt læringsspråk og et nytt tankesett trer fram.

Både samfunn og organisasjoner er tvetydige størrelser. Samhold og konflikt eksisterer ved siden av hverandre.  Alle kjente samfunn er preget av konkurranse eller kamp om knappe goder: status, land, posisjoner, kapital. På universiteter og høyskoler opplever vi tautrekking om ansettelser, kontorer, lederverv,  FoU-midler og de gunstigste undervisningstidene (tirsdag til torsdag mellom 1000 og 1400).

Profesjoner er kunnskapsyrker

Individuelle kamper om det beste kontoret gir stoff til samtaler over kaffen. Det Kari Mari og Marit tar opp  i sin kronikk, dreier seg om viktigere spørsmål. Konflikten mellom forvaltere og lærere er en voksende konflikt mellom yrkesgrupper med ulik plassering innenfor den nye kunnskapsøkonomien. Forvalterne konkurrerer med fagfolkene om styring av de faglige og pedagogiske utviklingsprosessene.

Profesjoner er kunnskapsbaserte yrker som bygger på teoretisk skolering. Den grunnleggende skoleringen foregår ikke i praksisfeltet, slik tilfellet er i håndverksfagene, men i egne institusjoner.

I den industrielle økonomien hadde profesjonene høy grad av autonomi, enten de fikk sine kvalifikasjoner  gjennom universitetene (juss, medisin, teologi), gjennom vitenskapelige høyskoler (arkitekter, sivilingeniører, veterinærer) eller gjennom kortere studier i faglige høyskoler (lærere, sykepleiere, sosialarbeidere). Fagenes inntekter og sosiale status var særlig knyttet til studienes lengde.

Jentene på gjerdet

I den industrielle økonomien sto vareproduksjonen i sentrum. Her kunne profesjonene holde en viss avstand til markedet og industriarbeidernes røffere former. Hvert fag var en liten verden for seg, med sine egne tradisjoner, verdisett og diskurser. Profesjonene opptrådte mer som et stendersamfunn enn som et klassesamfunn.

I kunnskapsøkonomien står kunnskapsproduksjonen i sentrum. Kunnskapen industrialiseres. Nå er det profesjonene som blir utsatt for ny teknologi, konkurranse, globalisering og stadig omorganisering.  Profesjonene blir det nye proletariatet.  Det Kari-Mari og Marit beskriver er uttrykk for klassedannelse og klassekamp i den globale kunnskapsøkonomien. Jentene på gjerdet blir gutta på gølvet.

For å si det enkelt: mens profesjonsutøverne blir en ny arbeiderklasse, prøver administrasjonen og teknokratene – altså det jeg kaller forvaltere – å etablere seg som et nytt borgerskap. De vil styre produksjonen uten selv å delta i prosessene på gulvet, dvs undervisning og utviklingsarbeid. Proletarene pendler mellom klasserom og kontor. Forvalterne holder seg til kontorene.

Frydenlund Fabrikk

Tidlig på 2000-tallet skrev jeg en scenariostudie for Høgskolen i Oslo (HiO 2010). Det mest sannsynlige scenariet kalte jeg Frydenlund Fabrikk. Og jeg synes fortsatt det er fabrikkens logikk som best kan forklare de politiske spenningene og prosessene ved norske høyskoler og universitet. Det nye læringsspråket og det nye tankesettet er forvalternes forsøk på å formulere et bilde av verden som gir dem selv definisjons- og beslutningsmakt i kunnskapsfabrikken på Bislett og Kjeller.

Kronikken beskriver dette presist.

Språk er mer enn ord.

Språk er makt.

Når studietilbud og læring i økende grad beskrives i økonomiske og tekniske termer, blir resultatet en gradvis endring av synet på læring og kunnskap.

Mitt eller ditt språk?

Forvalterne kontrollerer det administrative apparatet. De tvinger fagfolkene til å bruke forvaltningens språk for å bli hørt. Forvaltnerne opplever selvsagt ikke dette som noe problem. Det administrative kontorfellesskapet utvikler sitt eget “naturlige språk”.  De snakker som de er vant til.

Kunnskapsproduksjonen brytes ned til målbare element, til «effektmål» som kan tydeliggjøres i grafer, for at resultatet skal bli lett å tolke og utdanningskvaliteten synlig.

At grafene og indikatorene ofte er helt amatørmessige, er også en del av forvaltningskulturen. Skal dette arbeidet gjøres profesjonelt, må fagfolk trekkes inn – og gir man statistikeren lillefingeren tar hun fort hele kakediagrammet.

Pedagogisk bruk av IKT skal benyttes til å «realisere pedagogiske visjoner», samtidig som lærernes tidsbruk sammen med studentene skal reduseres. Sagt i økonomiske termer: en kostnadslav produksjon.

All you need is money

Og her er vi ved kjernen. Kunnskapsindustrien – det vil også si Høgskolen i Oslo og Akershus – er i økende grad markedsutsatt. Hovedpresset kommer foreløpig fra Staten, gjenom kvasimarkeder for produksjon av kandidater og publiseringspoeng.

I neste runde vil det internasjonale kunnskapsmarkedet slå inn, men her vil de akademiske utdanningene ved universitetene være mer utsatt enn de praksisrettede utdanningene ved høyskolen. Teori er flyttbar. Praksis må være forankret.

Staten er ikke ondsinnet. Den vil det beste og forbereder seg på det verste. Den såkalte Kvalitetsreformen var først og fremst et sentraliseringstiltak fra Statens side. Vi ruster oss for kunnskapsmarkedet. Vår fusjonerte fabrikk i Oslo og omegn er ikke en selvstendig enhet, men en av mange produksjonsenheter innenfor moderkonsernet. Styringen skjer gjennom et finmasket nett av datasystemer, allmenne regler, direktiver, møter og antydninger.

Forvaltningen lytter – og overfører presset videre til produksjonsmiljøene. Siden hovedkontoret ligger rett rundt hjørnet, og distriktspolitikerne bor i Stavanger, lytter HiOA kanskje ekstra nøye …

Skyggenes dal

Det jeg kritiserer i det norske systemet, er ikke langsiktigheten og viljen til å styre. Verden vender, Kina venter og teknologien lar seg ikke stoppe. Men jeg ønsker meg mer kompetanse, mer synlighet og langt større vilje til dialog blant de som søker posisjoner med politisk og administrativ makt.

Forvalterne vil så vel, men trives best i skyggen. Tale er tull og taushet er gull. Reelle debatter tar tid og skaper uro. HiOA er verken bedre eller verre enn resten av statsapparatet. Hvem vet hva som kan skje hvis folk får ordet? Noen kan til og med bli sinte.

Hva om de skulle uttale seg uten den formfullendte dannelse, takt og konduite som ellers preger samtalene ved norske akademiske institusjoner? Uhu!  Churchill hadde helt rett: demokrati er det verste av alle politiske systemer – bortsett fra de øvrige.

Teksten er også publisert i nettavisen Khrono.

Ressurser

  • Den tredje mann. Aftenposten, 29. mai 2013.
    • Harald Stanghelle skriver godt og balansert om Arne Johannessen og tause ledere.

Plinius

  • P 161/11: Fram mot 2020. De fire scenariene fra HiO 2010 står for fire ulike interesser: fag (to varianter), stat og marked

7 kommentarer »

  1. […] P 19/13: Jentene på gjerdet […]

    Tilbakeping av P 20/13: Taushetens voktere | Plinius — tirsdag, juni 4, 2013 @ 11:12 am

  2. […] P 19/13: Jentene på gjerdet. Klassedannelse 2013 […]

    Tilbakeping av P 24/13: Svak kontakt med praksis | Plinius — lørdag, juni 8, 2013 @ 10:51 am

  3. […] P 19/13: Jentene på gjerdet. Klassedannelse 2013 […]

    Tilbakeping av P 25/13: Forskning på akkord | Plinius — søndag, juni 9, 2013 @ 5:08 pm

  4. […] P 19/13: Jentene på gjerdet. Klassedannelse 2013 […]

    Tilbakeping av P 27/13: Produksjon uten poeng? | Plinius — onsdag, juni 12, 2013 @ 5:26 pm

  5. […] P 19/13: Jentene på gjerdet. Klassedannelse 2013 […]

    Tilbakeping av P 33/13: Frisk debatt med Frode | Plinius — fredag, september 13, 2013 @ 1:47 pm

  6. […] P 19/13: Jentene på gjerdet. Klassedannelse 2013 […]

    Tilbakeping av P 41/13: Snakk om treet | Plinius — lørdag, september 28, 2013 @ 10:14 am

  7. […] P 19/13: Jentene på gjerdet. Klassedannelse 2013 […]

    Tilbakeping av P 13/14: Khrono på banen | Plinius — lørdag, juni 28, 2014 @ 9:58 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: