Det skjer mye interessant innen norsk og europeisk FoU-debatt for tida, ikke minst når det gjelder hva som skal måles og hvordan.
Frode Eika Sannes, som er prorektor ved HiOA med ansvar for FoU, har kommentert det nye Forskningsbarometeret (2013) på rektoratets blogg. Plinius følger opp.
Barometeret er et barn av kunnskapsøkonomien. Økonomisk vekst og konkurransekraft er i økende grad avhengig av ny kunnskap og innovative fagfolk. Staten ønsker derfor å kartlegge kunnskapsproduksjonen. Det er metodisk krevende. Utviklingen av brukbare mål for nasjonalprodukt tidlig i forrige århundre strakte seg over mange år.
Moderne scientometri startet med bibliometri basert på bibliografiske databaser tidlig på 60-tallet. Lenge var dette en spesialert nisje innenfor bibliotek- og infromasjonsvitenskapen. I dag er scientometri et dynamisk og omstridt utviklingsfelt av stor politisk interesse.
I den internasjonale debatten er det nå en økende interesse for å måle konsekvensene ute i samfunnet (produkter og prosesser) i stedet for å vektlegge de umiddelbare resultatene i form av publikasjoner. «For at samfunnet skal utvikle seg,» sier Forskningsbarometeret, «må FoU på lang sikt gi seg til kjenne på resultatsiden.»
Men å realisere dette er ikke like enkelt. Det dagens barometer måler, er ikke de praktiske resultatene av FoU i økonomi og samfunnsliv, men produksjonen av fagartikler i vitenskapelige tidsskrifter. Det betyr at mye av utviklingsarbeidet ikke blir registrert.
Antall publiserte artikler pr. tusen innbyggere har økt med 84 prosent fra 2001 til 2011. Det kan virke som en fantastisk vekst. Men bidraget til produksjon og innovasjon har neppe økt like mye. Publiseringspoengene måler det som skrives, ikke det som gjennomføres. At siteringsveksten er lavere enn publiseringsveksten, kan også bety at de nye artiklene er «lettere» enn før.
Dessuten forsvinner mye av U-en. Utviklings- og innovasjonsprosjekter formidles ofte gjennom rapporter, veiledninger og håndbøker i stedet for via fagartikler. Dette slår negativt ut for HiOA. I profesjonsfagene spiller utviklingsarbeidet en større rolle enn i de klassiske universitetsfagene (disiplinene).
«Teknologen realiserer seg ikke i ord og meninger, men i ting og prosesser», sa den sentrale forskningsstrategen Helmer Dahl. «For dem er det de frembringer gjennom sin nye innsikt det egentlige, enten det er et forbedret produkt, en ny konstruksjon, en ny produksjonsmetode.»
Profesjonene er i samme båt: de realiserer seg i ting (produktdesign), tjenester (bibliotek) og prosesser (undervisning, sykepleie).
Forskningsdirektør Christen Krogh sier riktignok at publikasjons-poengene ikke er «noen beveggrunn i seg selv, men en av flere indikatorer som kan vise omfang og kvalitet på forskning». Men hvis det er poengene vi legger mest vekt på i diskusjoner og dokumenter, blir det likevel de som bestemmer.
Derfor bør HiOA ta del i debatten om kunnskapsmetrikk (scientometrics). Indikatorene i CRIStin er metodisk primitive og alt for sterkt preget av disiplinenes måte å kommunisere på.
Jeg er for en akademisering, med vekt på faglig frihet, fellesskap og kritisk debatt. Men jeg er mot en disiplinering, der profesjonenes tette samspill med praksis forsvinner. Prat har vi nok av.
Ressurser
- Fyll ikke profesjonene med forskere. Forskerforum Nr. 6, s. 34-35.
VEDLEGG
Høyskolens langtidsplan legger i praksis svært mye vekt på tellekantene:
Måltall fra DBH viser at HiOA står noe tilbake for både de nye og de gamle universitetene mht. volum av vitenskapelig publisering. Eksempelvis har HiOA under 0,4 publiseringspoeng per ansatt i undervisning og forskningsstillinger, mot 0,9 for både Universitetet i Agder og Universitetet i Stavanger (2011-tall). De gamle universitetene ligger enda høyere.
Vi observerer en akademisering, men stiller ingen spørsmålstegn.
Bakgrunnen for den lavere «produksjonen» av publikasjoner kan forklares historisk. Forskning var ikke like viktig ved de gamle høgskolene som ved universitetene. De siste tiårene har det skjedd en økende grad av akademisering i sektoren, både nasjonalt og internasjonalt, noe som medfører stadig høyere krav til synlige forskningsresultater i form av vitenskapelig publisering.
Publisering settes lik forskning. Fort og gæli!
For at høgskolen skal kunne hevde seg nasjonalt og internasjonalt på sine områder, er det nødvendig å styrke forskningsinnsatsen. Dette er også viktig i forhold til universitetssatsingen. Både HiOA og de gamle og nye universitetene gir FoU-tid til faglig ansatte. Men kravene som stilles til produksjon basert på bruk av denne tiden varierer.
Gunnar Sivertsen, «ingeniøren» bak tellekantene, advarer mot å bruke systemet på individnivå. Høyskolen gjør det motsatte:
På HiOA er det fremdeles ikke alle fakultetene som gir mer FoU-tid til de som produserer vitenskapelige publikasjoner, og hos de fakultetene som har innført såkalt resultatbasert omfordeling av FoU-tid ligger kravene veldig lavt: Systemet gir uttelling ved så lite som én vitenskapelig publikasjon de siste tre årene, noe som gir et måltall for tildeling av FoU-tid som ligger godt under det som er snittet for HiOA i dag.
Styret har vedtatt et måltall på 0,8 poeng pr. faglig stilling i 2015 – langt over det som er realistisk. Forrige FoU-plan ved HiO var like urealistisk.
Høyskoledirektør Ann Elisabeth Wedø ser ut til å være klar over dette. Risikoen for å mislykkes burde være lav – men vurderes som kritisk:
Den viktigste risikofaktoren er knyttet til måltallene vitenskapelig publisering i tellende kanaler.
- For å være i stand til å heve dette kreves det gjennomgående tiltak i hele høgskolen som både angår tildeling av tid, brukt av tid, og kompetansemessig sammensetting av personell.
- Sannsynligheten for manglende måloppnåelse i planperioden er betydelig, og konsekvensene av dette vil være svært negativ for universitetsambisjonen.
- Risikoen vurderes som kritisk.
- Akseptabel risiko bør være lav.
Men hva tenker styret?
Kilde: LANGTIDSPLAN OG LANGTIDSBUDSJETT FOR PERIODEN 2013-2015http://khrono.no/sites/khrono.no/files/langtidsplan.pdf
Plinius 
Legg igjen en kommentar