P 26/13: Vurdering i og utenfor markedet

Staten vil stimulere til mer forskning.

Derfor har den begynt å telle publikasjoner, først og fremst forskningartikler. Da må vi spørre:  i hvilken grad er artikkelproduksjonen et godt mål for  kunnskapsproduksjonen.

Bilde: Næringsliv på Vestlandet

Det varierer fra fag til fag og fra institusjon til institusjon. Her tar jeg en liten titt på instituttsektoren. NIFU har en utmerket databank om (bl.a.) forskningsinstituttene. De nyeste tallene gjelder 2011. Hvis vi ser på alle de samfunnsfaglige instituttene under ett, produserte de 0.88 poeng pr. faglig årsverk. Det er disse som ligger nærmest HiOA rent faglig.

Et halvt poeng pr. årsverk

«Samfunnssektoren» omfatter en gruppe regionale og en gruppe nasjonale institutter. HiOAs nye partnere er begge nasjonale.

Vi ser at de regionale instituttene (Østlandsforskning, Telemarksforskning, Vestlandsforsknng, osv.) publiserte mindre enn de nasjonale instituttene.  AFI lå noe høyere, og NOVA noe lavere, enn gjennomsnittet. Men slike forskjeller i et enkelt år er det liten grunn til å legge vekt på. På instituttnivå kan poengene svinge mye fra ett år til det neste.

• AFI: 1.18
• alle nasjonale institutter: 1.04
• NOVA: 0.83
• alle regionale institutter: 0.46

Helt røft kan vi si at de regionale instituttene produserer ca. 0,5 poeng pr. faglig årsverk, mens de nasjonale produserer det dobbelte. Hvis AFI og NOVA hadde vært integrert med HiOA i 2012, skriver Khrono, ville høyskolen levert 0.45 poeng pr. faglig årsverk – det samme som de regionale instituttene 2011.

Men hvordan kan dette være mulig? Disse instituttene driver jo bare med FoU, mens høyskolen har undervisning som sin primære oppgave. Burde ikke instituttene ligge langt høyere?

Markedet vurderer

Svaret må ligge i publiseringsprofilen, tror jeg.

De ansatte jobber sikkert like hardt som lærerne ved høyskolen. Men siden det meste av virksomheten består av oppdrag for regionale aktører, må de prioritere rapporter til oppdragsgiverne framfor artikler beregnet på andre forskere.

Mye av det de leverer blir ikke vurdert av fagfeller. Men jeg tar for gitt at rapporter og forslag blir vurdert ganske nøye av de som betaler. Vurderingen skjer hos oppdragsgiver.

Aktører på oppdragsmarkedet lever et konkurranseutsatt liv. Kvalitetssikringen skjer i markedet, ikke i tidsskriftredaksjonene. Der høyskolen må bruke tid og penger på å undervise studenter, må de regionale instituttene bruke ressurser på å formidle til oppdragsgiverne. Og markedets interesser for fagfellevurderte artikler er heller moderat.

De akademiske artikkene er langt mindre konkurranseutsatt. På nivå 2 er det konkurranse. Men så lenge du kan skrive en noenlunde akseptabel tekst, kan du alltids finne et tidsskrift på nivå 1 som vil akseptere det. I bibliotek- og informasjonsvitenskap er i hvert fall etterspørselen etter artikler atskillig større enn tilbudet.

Foreløpig betrakter jeg dette som en hypotese. Folk i instituttmiljøet kan kanskje be- eller avkrefte påstanden.

VEDLEGG

– Det er viktig for oss å øke graden av vitenskapelig publisering, fordi vi må kommunisere forskningsresultatene våre tilbake til utdannings- og forskningsmiljøer, men også til samfunnet generelt.  På den måten kan forskning bidra til å endre utdanning, praksis og samfunnet, samt inspirere til ny forskning og videreutvikling av fagområder. Resultater som ligger gjemt i en skuff kommer ingen til gode, sier hun.

Rektor Kari Toverud Jensen i Khrono. Kilde: HiOA-forskere må publisere dobbelt så mye som i fjor