P 31/13: Nasjonsbygging i Vika

Lederne ved Høgskolen i Oslo og Akershus startet høstsemesteret med en ledersamling.

Samtaleformene («internkommunikasjonen») ved høyskolen var et av hovedtemaene. Geelmuydens foredrag utløste en livlig debatt, som fortsatte på Khrono.  Rektor Kari Toverud Jensen fulgte opp med en bloggpost.

Jeg skrev et svar, som jeg også gjengir her:

Hei Kari

Takk for ditt blogginnlegg med refleksjoner om ledersamlingen.

Debatten i Khrono, og sikkert også på møtet, viser at måten vi snakker sammen på er noe som engasjerer de som jobber her. Og jeg noterer meg at det at vi har en nettavis, og en dynamisk redaksjon, gir samtalene ved HiOA en friskere form enn tidligere. Det var også ett av Geelmuydens viktige poenger, forstår jeg.

Vi trenger ikke bruke masse tid på å snakke om det vi er enige om. De spennende samtalene dreier seg om spørsmål der vi er uenige eller uvitende eller begge deler. Da går det an å lære noe nytt.

Departementets språk

HiOA vil bli et universitet. Men da bør vi velge begreper som speiler Akademias spørrende, lærende, kritiske og – undertiden – noe kranglete holdning til verden. Akademia er ikke et statlig byråkrati men en faglig republikk. Ord som “internkommunikasjon” og “lederverktøy” hører ikke til den akademiske tradisjonen. De hører hjemme i departementet.

HiOA er en stor organisasjon. Da er rutiner og systemer et nødvendig onde. Men det er fag og læring som er høyskolens kjerne.

Lærende organisasjon

Du markerer at kommunikasjon er en toveis prosess. Men i store organisasjoner er det mye lettere å informere enn å føre reelle samtaler. Det er lettere å vente til alle (med formell makt) er enige, enn å oppmuntre til eksperimenter – som jo kan slå feil. Det er lettere å forsvare tidligere vedtak enn å analysere (“kritisk-akademisk”) og dermed lære av dem.

Nasjonsbygging

Høyskolen er en ganske ung institusjon. Den ble etablert ved statlig diktat, ikke gjennom forhandlinger mellom partene. Jeg tror staten handlet riktig. Nå er det kommunenes tur. … Men når vi snakker om alt vi har felles, bør vi samtidig huske på alt vi ikke har felles. Høyskolens ledere jobber ikke med et realisert fellesskap, men med “nasjonsbygging”.

Jeg kunne derfor ønske meg langt større vilje til å diskutere de ulike interessene og de interne motsetningene ved HiOA. Å snakke åpent om konflikter krever mot. Fusjonen med Akershus er et typisk eksempel. Fordelingen av FoU-midler et annet. Den vaklende og uklare strategien rundt utradisjonelle tiltak (entreprenørskap, sommerskole, førstelektorprogrammet, …) et tredje.

Lokal offentlighet

I mitt perspektiv er alt dette helt normale trekk ved institusjoner i høyere utdanning. Det viktigste er å løfte samtalene ut av kaffekroken og korridorene og inn i vår lokale offentlighet, enten det nå er Khrono, blogger eller andre media der meninger blir synlige for alle interesserte. Da må lederne også tåle uenighet – og til og med invitere til uenighet.

Hilsen Tord

***

Ettertanke:

Akademikere blir ofte beskyldt for å krangle. Både Kant og Humboldt har skrevet om fakultetsstridigheter og krakilske professorer. Men litt uro må vi nok akseptere. Vi ønsker oss eksperter med toppkompetanse på smale fagområder. Da kan vi ikke kreve at de også skal være smidige og taktiske korridorpolitikere.