Plinius

torsdag, september 19, 2013

P 36/13: Høy temperatur i Forskningsrådet

Filed under: debatt, forskning — plinius @ 11:59 am

Forskningsrådets direktør, Arvid Hallen, skriver en frisk og levende blogg. Han bruker sin ytringsfrihet og inviterer andre til å gjøre det samme:

  • Kommentarer til innlegg blir publisert direkte.
  • Det trengs ingen innlogging.
  • Publisering skjer fra skjemaene under hvert innlegg.

Vi som skriver mye nettet, har vent oss til at kommentarer blir publisert der og da. Vi vil ikke vente på godkjenning med lua i hånden. Men vi ønsker saklige debatter. Da må vi følge med på våre egne blogger, svare på seriøse innlegg – og tørke støv når det er nødvendig:

Forskningsrådet forbeholder seg retten til å fjerne eller moderere innlegg som er i strid med norsk lov, som bryter med alminnelig god takt og tone på nettet eller som er usaklig eller utenfor tema.

Folk flest oppfører seg greit. Litt spam er det vanskelig å unngå. Men kverulantene holder seg unna de velstelte bloggene.

Valgflesk?

Samtidig må det være rom for reell uenighet, som her:

Etter årsfesten til Universitetet i Oslo kom Kristin Halvorsen med en gledelig budsjettlekkasje. I 2014 kommer en vekst på 50 millioner reservert for unge forskere. At rektor Ole Petter Ottersen umiddelbart karakteriserte satsingen som valgflesk, var mildt sagt overraskende, ikke bare for oss her i Forskningsrådet, men også for de andre universitetsrektorene.

Statsrådens bevilgning kom som et svar på universitetenes eget initiativ.

I vårt innspill til neste års statsbudsjett har vi foreslått at regjeringen bevilger 50 millioner kroner ekstra til unge forskere gjennom FRIPRO-ordningen. Universitetene har sagt seg villig til samlet å legge like mye i potten hvis Regjeringen følger Forskningsrådets forslag. 

Når kunnskapsministeren så kunngjør sin positive respons på lovnaden om et Fellesløft 2, valgte Ottersen å ta avstand fra et forslag han selv har undertegnet. Reaksjonen gir dessverre vann på mølla til de som hevder at hva du enn gir av vekst til universitetene, vil det alltid være galt eller for lite.

Dialog og åpenhet

Andre september anmeldte Hallén Audun Farbrots nye bok om forskningskommunikasjon.

  • Forskningskommunikasjon handler om noe langt mer enn å servere forskningsresultater til et publikum som har «et underskudd» på kunnskap og innsikt. Vi må tenke mer i retning av dialog, deltagelse og åpenhet, understreker Farbrot.
  • Da er det interessant å måtte konstatere at det meste av boken hans er skrevet nettopp innenfor det tradisjonelle formidlingsperspektivet der målet er å komme på lufta, komme på trykk, formidle sin egen forskning.
  • Han er seg kanskje dette bevisst fordi Farbrot skriver også «at det er grunn til å tro at enveisrettet forskingskommunikasjon vil fortsette å dominere i overskuelig fremtid».

En liten fugl

Jeg spør meg selv: hvorfor er det så vanskelig å føre en  dialog? Kan det ha noe med makt, kontroll og trygghet å gjøre?

Min personlige erfaring er nokså entydig. Enveis kommunikasjon er trygt. Dialog er skummelt. De fleste av våre institusjoner er som tante Sofie: de hører bare det de vil høre. Vanskelige spørsmål blir rett og slett ikke besvart.

  • [Farbrot] gir en god innføring og gode råd til forskere som ønsker å bruke medier som kan åpne for dialog. En slik dialog kan nettopp også gjøre forskningen bedre.
  • Aftenposten 30. august skriver Jørgen Carling, forskningsdirektør på PRIO, nettopp om det og motiverer tvitring både med at det tjener forskingen og skriveevnen.
  • Han opplyser at han likevel ikke har fått aksept i Forskningsrådet for at dette kan være en legitim del av prosjektet.

Hallén har forståelse for det:

  • Nei, dette er nok en ny tanke for mange, og her må nok ting modnes.
  • For min del er jeg nokså sikker på at innslaget av dialog og reell forskningskommunikasjon vil øke.

Kulepunkt to uttrykker en positiv holdning. Men hvor og hvordan skjer denne modningen?

Det finnes norske akademikere som har blogget aktivt i ti år. Det tvitres jevnlig fra faglige konferanser.

Norske FoU-miljøer henger tydelig etter både Storbritannia og USA, der mange forskere og universitetslærere både har tatt sosiale medier i bruk og diskuterer deres muligheter (se Vedlegg A: The Guardian, september 2011).

Men Forskningsrådet er fortsatt skeptisk … Hvor er drivhuseffekten når vi trenger den?

Ressurser

VEDLEGG A

Services like Twitter, no matter how selectively we curate the sources we follow, require us to become active participants and not merely either information producers or consumers. Academics are trained to manage data streams and to make informed appraisals of the sources we find. These skills suit social media perfectly; what is still needed is to develop strategies to listen to our peers and audiences better, and to learn how to react publicly.

Twitter can considerably level the playing field: you are not on the podium or on a stage. It is not meant to be an auditorium, but a seminar room.

«It’s a conversation, not a lecture,» is a well-known trope that is useful to remember in the scholarly web.

This does not mean we should spend every waking hour chatting to strangers on social networks; it means that social media is not a uni-directional broadcasting tool. Those who «follow» us online are likely to be our students, colleagues, employers. 

They are not a passive audience.

http://www.theguardian.com/higher-education-network/blog/2011/sep/12/twitter-revolutionise-academia-research

VEDLEGG B

The people formerly known as the audience

Mark Thompson, director general of the BBC, has a term for us: The Active Audience (“who doesn’t want to just sit there but to take part, debate, create, communicate, share.”)

Another of your big shots, Rupert Murdoch, told American newspaper editors about us: “They want control over their media, instead of being controlled by it.”

Dave Winer, one of the founders of blogging, said it back in 1994: “Once the users take control, they never give it back.”

http://archive.pressthink.org/2006/06/27/ppl_frmr.html

 

1 kommentar »

  1. Eg må seie eg vart veldig forundra i dag då eg leste om den nye avhandlinga til Lene Auestad med tittelen «Respect, Plurality and Prejudice. A Psychoanalytic and Philosophical Inquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination».

    Ein av konklusjonane var at meir openheit ikkje nødvendigvis førte til at trolla på internett sprakk, men avhandlinga såg ikkje til å liggje tilgjengeleg i DUO enno. Eg trur at når dokumentasjon vert halde tilbake om tema som klimaendringar, vaksiner, rasisme, virus og liknande, så skapar det ein tvil som gjer at konspirasjonsteoriar får rikeleg jordsmonn å vekse i.

    Hvis vitskapsfolk berre snakkar med kvarandre, og berre forsyner ålmenta med konklusjonane sine, så skapar ein kanskje eit skille mellom eliten og ålmenta som berre vert større og større? Annonseringa frå UiO i dag om avhandlinga til Auestad var som vanleg einvegskommunikasjon det også utan mulegheit til å koma med noko anna enn tilbakemelding til forfattaren via epost.

    http://www.hf.uio.no/ifikk/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2013/ab/auestad2.html

    Kommentar av Pål M. Lykkja — torsdag, september 19, 2013 @ 2:16 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: