P 38/13: På riktig kurs?

Er HiOA på riktig kurs?

Debatten om tellekanter og FoU har blitt riktig livlig.

Plinius har flagget at antall publiseringspoeng pr. faglig ansatt ikke egner seg  som kompass for Høgskolen i Oslo og Akershus.  Jeg glad for engasjerte innlegg fra prorektor Frode Eika Sandnes og miljøfagsprofessor Knut Seip. De åpner for felles utforsking av problemfeltet.

Frodes fullstendige kommentar står på rektoratets blogg.  Jeg har svart slik:

Hva ønsker vi å måle?

La meg prøve å skissere en sentral problemstilling knyttet til alle former for måling: tellekanter, eksamen, EØS-kontroll:

• For å vurdere om et instrument fungerer godt nok, må vi først angi hva instrumentet skal måle.

På dette området er både staten og HiOA nokså vage. Begge snakker mye om forskning og utvikling (FoU). Samtidig vet alle at det offisielle måleapparatet bare fanger opp (noen sider av) den mer tradisjonelle forskningsvirksomheten (F) .

Både Staten og høyskolen er klar over problemet, men begge har gitt opp å dokumentere utviklingsarbeidet. Kommunikasjonen rettet mot forskersamfunnet blir målt og belønnet. Hva som faktisk skjer i profesjonsfeltet blir oversett.

Utviklingsarbeid betyr å gå inn i feltets hverdag for å forandre profesjonenes daglige praksis.

Et universitet som hovedsaklig vektlegger akademisk forskning får en akademisk profil, selv om prosjektene har profesjonsfeltet som tema.

Fagerbergutvalget

Fagerbergutvalget (2011) pekte på

“ et mulig dilemma i forskningspolitikken. Hvilken balanse bør det være mellom offentlige bevilgninger som først og fremst er rettet mot akademisk kvalitet, og bevilgninger som i sterkere grad vektlegger relevanskriterier?

Det er ikke nok at forskerne publiserer i internasjonale forskningstidsskrifter. Forskningssystemet skal også være relevant og bidra til å løse de utfordringene det norske samfunnet står overfor. «

Utvalget er altså opptatt av forskningens praktiske nytte. I profesjonsfagene veier praksis vesentlig tyngre enn i disiplinfagene. Men Fagerbergutvalget har lite å si om profesjonsfagenes egenart. Begrepsapparatet er knyttet til universitetsmodellen

Høgskolen i Oslo

I FoU-planen 2008-11 skrev HiO:

– “En spesiell utfordring er knyttet til videre utvikling av kvalitetskriterier for dokumentasjon av utviklingsarbeid slik at dette kan gi uttelling som vitenskapelig produksjon.”.

Det er verdt å merke seg hvordan språket styrer debatten. I planen ble tellekantene, som er et ganske nytt og ganske omstridt system i norsk FoU-styring, uten videre satt opp som modell. Utviklingsarbeid må dokumenteres “slik at dette kan gi uttelling som vitenskapelig produksjon”.

Jeg vet ikke hva som faktisk ble forsøkt på dette området. Vi har i hvert fall ikke fått noen synlige resultater av arbeidet. Utfordringen ble heller ikke trukket inn i fusjons- eller universitetsdebatten. Tellekantene dominerte. Den som har hammer, ser spiker overalt.

Utfordring fra Frode

Frode aksepterer at “tellekantene ikke sier mye om profesjonsfagenes praktiske kunnskapsutvikling.” Både i Norge og internasjonalt har det ”blitt større fokus på å måle impact, dvs. at forskningen også setter spor i samfunnet.”

Frode kommer med en interessant utfordring:

“Jeg har lyst til å utfordre Tord og andre på hvordan vi bør måle impact? Hare dere noen ideer? Hvordan lager vi et «godt kompass» som peker i nordlig retning med tilstrekkelig nøyaktighet og presisjon? Hva slags instrumenter trenger vi?”

Plinius svarer

Før vi snakker om hvordan, må vi angi hva. Det høyskolen bør ha som utgangspunkt for sin FoU-strategi er vårt samlede bidrag til profesjonsfagenes praktiske og teoretiske kunnskapsutvikling.

1. Vi har et akutt behov for å begrepsfeste, synliggjøre og belønne våre bidrag til fagenes praktiske utvikling.
2. Vi bør ikke starte med å “måle impact”. Vi må først undersøke og analysere forholdet mellom høyskolen og praksisfeltet – i konkrete fag. Det som gjelder bibliotekfeltet, der jeg har arbeidet både teoretisk og praktisk med “impact” de senere årene, gjelder ikke automatisk i skolen eller helsevesenet.
3. Vi bør satse på kunnskapsbaserte diskusjoner. Det betyr å utnytte det som allerede finnes av kunnskap og vurderinger.
4. Norge: Diskusjonen rundt Fagerbergutvalget forteller mye om norsk kunnskapsstatus på dette området. Departementets debattoversikt har nærmere åtti lenker til norske innlegg (inkludert Plinius!).
   
5. Verden: I stedet for å starte på null i Norge, bør vi forholde oss til den internasjonale fagdebatten . Det finnes en rik internasjonal litteratur om kunnskapsbasert praksis (som nettopp dreier seg om forholdet mellom teoretisk og praktisk arbeidt)i mange av høyskolens fag. Problemstillingene er de samme verden over. Fagbloggen til London School of Economic (Impact of Social Sciences) er et godt sted å starte: http://blogs.lse.ac.uk/impacto…
6. CRISTIN er et effektivt system for å kartlegge våre bidrag til teoretisk kunnskapsutvikling gjennom fagfellevurderte publikasjoner. Verdien av fagfellevurdering blir imidlertid overvurdert. Jeg så gjerne at høyskolens dokumenter hadde en mer nyansert framstilling av tellekantsystemets sterke og svake sider.
7. Vi står altså oppe i to parallelle debatter. Den første og viktigste dreier seg om dokumentasjon og strategisk styring av utviklingsarbeid, innovasjon, formidling og faktisk endring i høyskolens praksisfelt. Den andre dreier seg om tellekantsystemet og dets forhold til vitenskapelig kommunikasjon i sin alminnelighet.
8. Vår strategidebatt blir alt for dominert av tellekantene. Derfor er det viktig å synliggjøre svakhetene. Jeg er glad for at både Frode, Knut og Erik Døving har nyanserte synspunkter på dagens system. Men for å styrke profesjonsprofilen er det viktigere å utvikle vår forståelse av profesjonenes kunnskapsproduksjon enn å kritisere de norske tellekantene i sin alminnelighet.

Tellekantene blir allerede grundig diskutert av tunge fagfolk over hele Norge. Men Akademia er i liten grad opptatt av profesjonenes kunnskapsformer. Den debatten bør løftes av et kommende profesjonsuniversitet.