P 45/13: To kulturer ved HiOA

Høyskolens kommunikasjonsdirektør har fått motbør.

Anne Christel Johnsgaard vil engasjere dyre konsulenter til å holde kommunikasjonskurs og gi strategisk rådgivning – ved en høyskole som dekker disse fagområdene i sin egen portefølje.

Jeg støtter det meste av kritikken. Den går ikke på person, men på administrativ kultur. Direktøren tåler det nok. Hun har vært ute en vinterdag før.

Høyskolen har bygd opp en stor sentraladministrasjon. Jeg tar det for gitt at den er faglig kompetent. Men den er ofte politisk naiv.

Høyskolen bæres av to kulturer: en faglig og en administrativ.  De må samvirke for å levere. Men da møter vi stadig spørsmålet: hvilken kultur skal gjelde her og nå?

Veier styringsrett tyngre enn ytringsfrihet eller omvendt – i denne konkrete saken? Where do we go next – your culture or mine?  

Bourdieu har god innsikt i problematikken. Men teorier og modeller kan vi snakke om en annen gang.

De faglige er i flertall. Men i økende grad er det administrasjonen som legger rammene for den faglige virksomheten.  Høyskoler og universiteter blir kunnskaps-fabrikker, med lærerne som produksjonsarbeidere og den sentrale administrasjonen som styringsapparat.

Også det faglige ledersjiktet har fått en administrativ karakter. Både direktører og dekaner rangerer over professorer og dosenter.

Sensursaken

Utgangspunktet for sensursaken (eller varslersaken) var hvordan eksamenskarakterer i et bestemt fag skulle bestemmes. Uenigheten gjaldt forholdet mellom administrativ og faglig myndighet – på to ulike områder:

• Var det sensor eller administrasjonen som bestemte hvilken prosedyre som skulle følges?
• Var det faglærer eller dekan som bestemte hva læreren kunne si til studentene om saken?

Varslingsnemnda var åpenhjertig i sine råd til høgskoledirektøren :

• høgskolen preges av en «administrativ kultur» som kan ha sin opprinnelse i at mange administrativt ansatte som ble rekruttert i forbindelse med høgskolereformen i 1994, hadde sin erfaring fra statsforvaltningen
• nemnda ser positivt på at det iverksettes utviklingsprosjekter for å tone ned den administrative kulturen
• dersom faglige ledere viser lite engasjement rundt utvikling av administrative rutiner som spiller inn på faglige forhold,
• må (administrasjonen) ta et større ansvar enn det som bør ligge til deres rolle
• den aktuelle saken (viser) lav bevissthet hos lederne rundt grenseflaten mellom arbeidsgivers styringsrett og akademisk ytringsfrihet

Kommunikasjonsstrategi

Da notatet skulle behandles, valgte administrasjonen å hemmeligstemple hele dokumentet.

Valget var symptomatisk, men ikke strategisk. Varsleren var jo kjent og hadde ikke noe imot offentliggjøring. Hvis stemplingen hadde blitt stående, ville vi lært langt mindre av prosessen. Den konstruktive kritikken nemnda kom med, ville forblitt intern.

Khrono klaget på vedtaket og fikk deretter adgang til et sladdet dokument.  Senere skjedde noe tilsvarende med den strategiske, og svært interessante, rapporten fra PriceWaterhouse.

Jeg vet ikke om Avdeling SK ga råd til ledelsen i disse to sakene. Men mitt råd er enkelt: mest mulig åpenhet.

• Det er fristende å unngå vanskelige debatter ved å holde dokumenter tilbake
• Men åpenhet er en forutsetning for å lære av erfaringer.
• Hemmeligstempling bidrar til ro på kort sikt og til mistillit på lang sikt

Jeg aksepterer at viktige dokumenter en sjelden gang må holdes tilbake. Men HEMMELIG er som Rolands horn: bruk det bare i ytterste nød.

Habermas har god innsikt i problematikken.

Ressurser

• Bourdieu, Pierre. Langage et pouvoir symbolique. Paris:  Seuil, , 2001.
• Habermas, Jürgen. «Zur Rolle von Zivilgesellschaft und politischer Öffentlichkeit», kap. 8 i  Faktizität und Geltung (Frankfurt a.M.: Suhrkamp, 1998),  s. 399-467.
• Notat fra Varslingsnemnda ved HiOA til Høgskoledirektøren, 2. juli 2013

Plinius

• P 44/13: Dokumentanalyse på HiOA. Synlige dokumenter og usynlige prosesser.
• P 43/13: Samfunnsdebatt på HiOA. Trenger vi konsulenter for å holde kurs i kommunikasjon?
• P 31/13: Nasjonsbygging i Vika. Akademia innebærer kamp mellom interesser. Det som samler oss er ikke verdiene, men spillereglene.

Sitater

Bourdieu

Dans la lutte symbolique pour la production du sens commun ou, plus précisement, pour le monopole de la nomination légitime comme imposition officielle – c’est-à-dire explicite et publique – de la vision légitime du monde social, les agents engagent le capital symbolique qu’ils ont acquis dans les luttes antérieures et notamment tout le pouvoir qu’ils possédent sur les taxinomies instituées …

Bourdieu (2001), s. 307.

Habermas

Wenn der Diskurs der Experten nicht mit der demokratischen Meinungs- und Willensbildung rückgekoppelt wird, setzt sich die Problemwahrung der Experten gegen die Bürger durch. Jeder Interpretationsdifferenz dieser Art muss aber aus der Sicht des Staatsbürgerpublikums als weitere Bestätigung für einen legitimitätsgefährdenden Systempaternalismus gelten. …

Habermas (1998), s. 426