P 62/13: Bibliotekaktivisten

Mikael Böök er en dobbelt entusiast. Hen er opptatt av politikk i et radikalt og globalt perspektiv og samtidig dypt engasjert i bibliotek.

Han åpner sin nye bok med en kraftsalve: biblioteket kan og bør bli en fjerde statsmakt ved siden av Montesquieus tre store: den utøvende, den lovgivende og den dømmende instans. “Bibliotekets grunnläggande problem”, sier Böök, “är hur det ska kunna omvandlas från en politisk passiv offentlig tjänst till ett aktivt politiskt organ.”

I stedet for en klassisk trekant ønsker Mikael en moderne firkant:  regjering, parlament, domstoler og bibliotek. Hva sier du til det, Jens Stoltenberg? Og hva sier Erna Solberg?

At bibliotekarer er idealister er jeg vant til. Men denne drømmen ligger så langt fra virkelighetens verden at det er fristende å lukke boka midt i forordet. Drømmerier har vi nok av. Men Mikaels utgangspunkt, at folkebiblioteket bør forstås i en samfunnspolitisk og ikke bare en kulturpolitisk sammenheng, har jeg sans for. Dessuten er forfatteren venn med vår egen Anders Ericson. Mikael beskriver denne aktivistboka som et forarbeid til en bok han og Anders skal utgi i USA: The library takes up the case. Med andre ord: Biblioteket tar saka.

Under bibliotekets overflate foregår det stadig en tautrekking om vår plassering i samfunnet. Etter 2. verdenskrig har folkeopplysningens fane blitt senket stadig lavere. Det som lånes ut i 2013 er grøss og gru og fengslende romaner fra eksotiske miljøer:  Victoria Hislop (Tyrkia), Cecilia Samartin (Cuba), og Lucinda Riley (”En hemmelighet fra 1914 har forårsaket hat mellom to familier i et helt århundre.”).

Omsorgsbiblioteket, som beriker store og små med kulturelle opplevelser, har dyttet det utadrettede, samfunnsengasjerte biblioteket til side. De lesende damer har overtatt. Av hundre bøker på utlånstoppen siste halvår var det bare en fagbok: Veien til førerkortet. Alle liker folkebiblioteket, og fagmiljøet jubler. Det snille biblioteket er like populært som is i sommervarmen.

De fleste aksepterer vel at bokhyllene er på vei ut. Det nye biblioteket skal være storstue og samfunnshus, møteplass og verksted. Men drakampen mellom en politisk og en upolitisk linje fortsetter. Anders Ericson er solid plassert på venstresida. Han mener ikke at institusjonen skal ta partipolitisk stilling, men vil at biblioteket skal bidra til debatt om kontroversielle spørsmål. Departementet har sagt seg enig.

I stortingsproposisjonen om ny biblioteklov presiseres det at folkebibliotekene skal være uavhengige arenaer for offentlig samtale og debatt. Den fjerde statsmakt fatter ikke egne vedtak, men inviterer til saklige ordskifter om saksforhold og strategier. Den er ikke en politisk aktør, men en politisk arena.

Her går nok Mikael Böök lenger. Han vil at biblioteket utrustes med politisk myndighet (maktbefogenheter). En av oppgavene bør være å lede og samordne informasjonssikkerheten. Mikael er opptatt av bankenes makt. Både Islam og tidlig kristendom oppfattet åger, det vil si renter på kapital, som syndig.  Mikael er enig. Han vil avskaffe bankrentene og legge skatt på finansielle transaksjoner. En del av skatteinntektene kunne med fordel “investeras in den offentlege biblioteksutvecklingen”. Bibliotekene bør stå i sentrum i stedet for bankene.

Den nye bibliotekmakten kan bli et ledd i en global demokratiseringsprosess, en gjenerobring av demokratiet. Dagens stater er ikke i stand til å gjøre dette. Verdens folk må kjempe seg fram til en ny og felles lov. Mikael ser for seg en serie regionale ordninger: en europeisk, en panafrikansk og en indisk føderalisme (basert på Gandhis ideer). På det globale plan kan verdens folk bare realisere et felles styre ved å bygge videre på biblioteket og internett.

Biblioteksaktivisten er en samling essays om makt og bibliotek i informasjonssamfunnet. Den politiske målsettingen, om frihet, velferd, fred og fordraglighet, er det lett å støtte. Men forslagene til politisk handling er utopiske. Det er helt på sin plass å diskutere organiseringen av verdenssamfunnet i et langsiktig perspektiv. Dette inkluderer alternativer som går langt ut over dagens virkelighet. Men biblioteksektoren har ikke ryggrad til å bære de globale forventningene Mikael bringer på banen. Begrepsrammen blir for snever.

Faget har lett for å rekruttere velmenende idealister. Drømmen om å samle, organisere og formidle all verdens kunnskap til alle verdens mennesker er besnærende. Bibliotekarene kan, i likhet med Platons kongelige filosofer, være i sentrum uten å utøve personlig makt. Men internett har i praksis knust denne drømmen. Kampen om kunnskapens nettverk og organisering har blitt storpolitikk. Informasjon erstatter kull og stål. Det betyr at bibliotekene har kommet inn i varmen.

Folkebibliotekene har fått en lovfestet rett til å løfte fram viktige saker. Bibliotekarene har havnet i politiske kjerneområder. Men de er jo ikke alene om slike oppgaver. Bibliotekarene er bare en av mange profesjoner som nå konfronteres med konkrete valg knytter til åpenhet og varsling, Assange og Snowden (bildet), borgerplikt og sivil ulydighet. Skal de ta stilling til vanskelige spørsmål eller konsentrere seg om neste kulturbegivenhet?

Mikael argumenterer to hundre prosent for det politiske valget. Jeg håper han får flere med seg. Men fagmiljøet i verdens rike land er nok mer preget av omsorg enn av aktivisme. Bibliotekene viser større politisk vilje i land som kjemper med uvitenhet, fattigdom og undertrykkelse i lokalsamfunnet.

Mikael Böök. Biblioteksaktivisten. Essäer om makt och bibliotek i informationssamhället.
Roma: Artemisia Edizioni , 2013. – 233 s.

Denne anmeldelsen er også publisert i Bibliotekforum.