Plinius

Bourdieu

Dette er en samleside om Bourdieu.

Fra nybegynner til ekspert

Å bli kjent med noe nytt tar tid – det være seg et fag, en ferdighet eller en forfatter.

Innsikt i bibliotekfag, bridge eller Bourdieu danner en kunnskapsstige med mange nivåer. Det sies at ti års erfaring, eller ti tusen timers bevisst praksis, er nødvendig for å nå det høyeste nivået: ekspertnivået. – In many domains of expertise estimates of 10 years experience or 10,000 hours deliberate practice are common.

Veien fra nybegynner til ekspert er altså lang – og har flere typiske stadier, som bl.a. er beskrevet i den kjente boka Mind over Machine (1986). Her velger jeg en enklere måte å beskrive kunnskapsstigen på, med Bourdieu som eksempel. Den franske sosiologen Bourdieu var en sentral og meget produktiv samfunnsforsker fra rundt 1960 til 2002, da han døde. Hans mangesidige forskning og hans grunnleggende begreper har hatt stor innflytelse i mange fagområder – som utdanningsforskning, litteratursosiologi, vitenskapsteori og bibliotekfag. Jeg ser rett og slett på hvor mange timer man har brukt på å lese Bourdieu (med kommentarer). For å få en skala fra bunn til topp, bruker jeg faktoren ti. Det gir meg ni trappetrinn eller nivåer.

Nullpunktet er en person som er ukjent med ordet Bourdieu.

Ett ord

Har sett navnet, men vet ikke noe om personen.

Ti ord

Pierre Bourdieu – sentral fransk sosiolog. Mest kjent for boka Distinksjonen. [10 ord]

Hundre ord

Artikkelen om Bourdieu i Store Norske Leksikon (minus litteraturlisten) er på 104 ord: Pierre Bourdieu, født 1930, død 2002, fransk sosiolog, bl.a. professor ved College de France i Paris fra 1981. Han er mest kjent for sine arbeider innenfor sosiologisk teoridannelse, særlig teoriene om habitus og kulturell kapital. I motsetning til Marx så ikke Bourdieu på variasjoner av kulturelle manifestasjoner bare som overbygninger over økonomisk og politisk makt. Kulturelle manifestasjoner fungerer som en form for kapital som kan bestemme hvem som inkluderes og ekskluderes i sosial omgang. Ut fra sine erfaringer i Frankrike hevdet Bourdieu at særlig overklassen omgir seg med mange kulturelle symboler som mer er ment å signalisere sosial tilhørighet enn egentlig en bestemt smak.

Tusen ord – eller fem minutter

Den norske Wikipedia-artikkelen (bokmål) om Bourdieu er på ca. sju hundre ord. For å komme opp i ett tusen – se Vedlegg A – har jeg føyd til noen avsnitt fra bloggposten Bourdieu på biblioteket I.

  • Med fire hundre ord pr. bokside svarer tusen ord til to og en halv side.
  • Med en lesehastighet på to hundre ord i minuttet svarer tusen ord til fem minutters lesing.

Ti tusen ord – eller en time

Det femte trinnet tilsvarer en artikkel på 20-30 sider – eller en times konsentrert lesing. Den franske Wikipedia-artikkelen om Bourdieu har omtrent denne lengden.

Hundre tusen ord – eller ti timer

Det sjette trinnet svarer til en bok på to-tre hundre sider. En bok som gir en grundig oversikt på tre hundre sider er:

  • Pierre Bourdieu og Loïc J.D. Wacquant. An Invitation to Reflexive Sociology. Cambridge: Polity Press, 1992.
  • Norsk utgave: Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse. Oslo: Det Norske Samlaget, 1995.

Kjernen av boka er en utspørring av Bourdieu av godt forberedte amerikanske studenter. Spørsmålene gir boka en levende dialogisk karakter. En grundig lesing vil fort ta ti timer.

En million ord – og en leseplan

Nivå sju innebærer bred innsikt i hele forfatterskapet. Et “lesepensum” på to tusen fem hundre sider gjør det mulig å dekke alle sentrale deler av Bourdieus produksjon. Han og hans nære medarbeidere har utgitt atskillig mer enn dette. Men hundre timers bevisst arbeid med Bourdieu bør likevel være nok til å kunne bruke hans begrepsapparat med en viss tyngde i egen undervisning og i eget forsknings- og utviklingsarbeid. Wacquant har faktisk laget en leseplan for nybegynnere – som ellers lett kan gå vill i mengden av tekster. Planen omfatter bare stoff på engelsk. De akademiske miljøene i dette ledende universitetslandet klarer jo ikke – som sosiologisk felt – å forholde seg til andre språk enn engelsk.

Wacquants leseplan åpner slik (1992, s. 265):

Begin with Bourdieu’s (1989e) “Social Space and Symbolic Power” (along with Brubaker’s [1985] excellent overview; DiMaggioo 1979 and Garnham and Williams 1980 are also useful), then move on to the article “On symbolic power (Bourdieu 1979b) reprinted in Language and Symbolic Power for a dense statement of Bourdieu’s project in relation to various strand of classical sociology and philosoiphy  (Hegel. Kant, Durkheim, Marx, Weber, Cassirer, Saussure, Levi-Strauss etc.) and to the 1986 interviews (Honneth, Kocyba and Schwibs 1986; Bourdieu 1986a, both of which are reprinted in Bourdieu 1990h) which help situate it more fully in the context of the French and international intellectual scene.

To sider senere kommer vi til bibliotekarstudentenes favoritt :

Once all or part of this is digested one must read together Distinction (Bourdieu 1984a, especially chapters 2, 3, 5-7, the conclusion, and postscript, beginning with the postscript – det nyeste først … – and The logic of practice (Bourdieu 1990a), arguably Bourdieu’s best and most important book, into which the paper entitled “The scholastic fallacy” (Bourdieu 1990e) offers an opening, before tackling Homo academicus (1988a)

Bourdieus analyse av oss selv – og seg selv – er altså siste post på programmet.

En innføring i Bourdieu på norsk kan gjerne starte med Frank Meyer. Verktøykassa er full. [ca. 3.000 ord]

Ti millioner ord

Men det finnes nivåer bortenfor dette. En person som har brukt tusen timer på å lese tjuefem tusen sider av og om Bourdieu, må sies å ha et meget godt kjennskap til mannen, verket og resepsjonen (virkningshistorien). Her er vi på doktorgradsnivå – akademisk sett. Men jeg har samtidig en følelse av at dette også kan bli en overinvestering i lesing.Bourdieu skrev jo ikke for å bli lest og kommentert, men for å påvirke de sosiale feltene vi inngår i. Det er derfor han vektlegger refleksiviteten – i stadig høyere grad jo eldre han blir. Professoratet ved College de France var en statlig anerkjennelse av Bourdieus status i det intellektuelle feltet. Men den akademiske makten i Frankrike ligger ved de vanlige universitetene, der neste generasjon av studenter blir formet. Det akademiske establishment ga ham en talerstol, men ingen institusjonell makt. Han var jo kritisk til elitens kontroll – og uttalte seg åpent om hvordan maktutøvelsen foregikk.

Ekspert på Bourdieu

Bourdieus praksis er dokumentert gjennom hans publikasjoner. Men det publikasjonene peker på, er strukturene, spenningene og ubehaget i samfunnet. Den virkelige eksperten, sier Wikipedia, trenger ti tusen timers erfaring. Men å bli ekspert på Bourdieus forfatterskap uten å praktisere sosiologi – kritisk og konstruktivt a la Bourdieu – virker meningsløst. Den virkelige eksperten på Bourdieu, tenker jeg,  er ikke en skribent som kommenterer tekstene – pluss det andre skriver om dem, men en person som viderefører Bourdieus intellektuelle og politiske virksomhet i sin egen sosiale praksis.

Refleksivitet

Bourdieu (1930-2002) er et kjent navn i bibliotekkretser. I Europa er han, vil jeg tro, den mest siterte samfunnsteoretikeren i det bibliotekfaglige miljøet. Det er særlig Bourdieus studier av sammenhengene mellom smak og sosial posisjon – i boka Distinksjonen – som har slått an i bibliotek-Norge. Det er antagelig derfor han støtt og stadig blir kalt kultursosiolog. I sin solide avhandling om norsk bibliotekpolitikk brukte Geir Vestheim (1997) først og fremst Bourdieu og Habermas som teoretiske garantister. Også Vestheim snakker om den franske kultursosiologen Pierre Bourdieu. Men Vestheims hovedkapittel om Bourdieu, som heter Det sosiale feltet bibliotek, viser at kulturbegrepet lett begrenser forståelsen av Bourdieus teoretiske prosjekt. Bourdieus feltbegrep omfatter alle delområder av samfunnslivet, ikke bare kulturen.

Weber og Veblen var opptatt av de samme temaene som Bourdieu. Men Weber var universell – sosiologenes sosiolog framfor noen. Med litt velvilje er det fullt mulig å kalle hans mest kjente verk – Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd – for kultursosiologi. Det dreier seg jeg jo om koplingen mellom det timelige (kapitalismen) og det åndelige (kalvinismen). Den norskættede Thorstein Veblen – norsk var hans morsmål – stenges heller ikke inn i kulturburet. Veblen brukte det eksplosive ordet klasse (Theory of the leisure class). Han var økonom av utdanning og plasseres heller blant de økonomiske sosiologer.

Det Bourdieu står for, i teori og praksis, er en generell – og skarpt utfordrende – tilnærming til samfunnet og de sosiale prosessene. Hans samfunnsanalyse inkluderer konsekvent forskeren selv: Bourdieus sosiologi er grunnleggende refleksiv. Bourdieu har skrevet om bønder og fattigfolk, lingvistikk og vitenskapsteori, studenter og akademikere. Han er inspirert fra mange hold: store klassiske sosiologer som Marx og Durkheim, sentrale moderne filosofer som Wittgenstein og Heidegger, vitenskapsteoretikere som Kuhn og Bachelard. Når det gjelder å klassifisere Bourdieu som sosiolog, er jeg enig med Wikipedia, som skriver at

Pierre Bourdieu var en fransk sosiolog som var spesielt opptatt av generell sosiologisk teori og av forholdet mellom utdannelse og kultur. Et av de viktige temaer han skrev om var forholdet mellom individer og sosiale systemer.

Kritikere har beskyldt Bourdieu for å være for opptatt av struktur i sine teorier, mens tilhengere gjerne mener at Bourdieu har laget en ny klasseteori som overgår Karl Marx sin hva gjelder både kompleksitet og forklaringskraft. [Lesedato 30.6.07]

Når han anklages for marxisme – svarte han – slik Marx også gjorde – je ne suis pas marxiste. I stedet skrev han en bok der han presenterte seg som tilhenger av Pascal. En uvanlig bredt skolert sosiolog, altså, med refleksjon og selvrefleksjon som utgangspunkt. Forskeren er selv deltaker i det sosiale felt. Selv kaller han seg rett og slett sosiolog. Og hans beskrivelse av sin egen profesjonelle utvikling – i Skissen til en selvanalyse (2001) – er befriende klar og poengtert:

Min sosiale løpebane (trajectorie sociale) var atypisk innenfor det filosofiske feltet og senere innenfor sosiologien. Det skilte meg ut fra de fleste filosofer og sosiologer i min generasjon. At jeg kom fra borgerkrigens Algerie med praksis som sosialantropolog, betød i tillegg et avgjørende brudd med de rent akademiske erfaringene. Som filosof og antropolog så jeg nok sosiologien og sosiologene temmelig ovenfra. . Det at jeg tenkte som antropolog … gjorde at jeg importerte mye jeg hadde lært fra filosofien og sosialantropologien, inn i sosiologien: teknikker (som intensiv bruk av fotografi, slik jeg hadde utnyttet det i Algerie);metoder (som etnografisk observasjon eller intervjuer der personer ble brukt som informanter heller enn som respondenter), og kanskje først og fremst …en metodologisk polyteisme, som jeg etter hvert også utarbeidet i teoretisk form (som kombinasjonen av statistisk analyse og direkte gruppeobservasjon, i Un art moyen. Alt dette førte til at jeg nektet å la meg innkapsle i sosiologien, og heller ikke i sosialantropologien eller filosofien. Jeg så mitt arbeid i relasjon til hele det samfunnsfaglige felt og til filosofien.

Jeg setter stor pris på Bourdieu. Det som gjør Bourdieus begreper krevende å bruke, er ikke at de er spesielt kompliserte eller uklare, men at de må konkurrere med dagliglivets språkbruk.. Som forsker betrakter Bourdieu den sosiale virkeligheten som systemer eller nettverk av relasjoner. Han har “une philosophie de la science que l’on peut dire relationnelle”. Selve hans metasosiologi, altså den grunnleggende forståelsen av sosiologiens gjenstand, bryter med den hverdagslige – og også med den delvis skolerte (demi-savante) – oppfatningen av samfunnet som en samling av “virkelige objekter”: cette philosophie n’est que trop rarement mise en oeuvre dans les sciences sociales. sans doute parce qu’elle s’oppose, tres directement, aux routines de la pensee ordinaire

Dagliglivets virkelighetsoppfatning tar utgangspunkt i vår opplevde virkelighet, der vi møter konkrete enkeltmennesker og deltar i konkrete grupper og sammenhenger. Den har svært vanskelig for å akseptere at det sosiale ikke består av individer, men av nettverk av objektive relasjoner som vi verken kan ta på eller peke på – men som vi må erobre, konstruere og bekrefte gjennom et vitenskapelig arbeid. Denne hverdagsforståelsen kommer til uttrykk i alle vanlige samtaler om sosiale fenomener. Derfor blir den konstant bekreftet “av tingene selv” – og folk flest opplever det naive bildet av samfunnet som naturlig, selvsagt, normal og uomtvistelig. Den enkle, individorienterte samfunnsmodellen inngår i hverdagslivets doxa – det vi tar som en selvfølge.

Naturvitenskapen har til en viss grad klart å etablere en annen forståelse av verden blant folk flest. Sola står åpenbart opp i øst og går ned i vest. Men de fleste mennesker aksepterer i dag at det er jorda som beveger seg rundt sola – selv om det ser motsatt ut. Jorda er heller ikke flat – selv om våre øyne insisterer på det. Det tok likevel flere hundre år å få disse grunnleggende fysiske prinsipper banket inn i folks motvillige treskaller. I dag tror vi for det meste på infeksjoner som sykdomsårsak – og vasker lydig hendene med Sterilan for å fjerne svermer av mikroorganismer vi aldri har sett med det blotte øye. Slik vi gumler fluor i blind tillit til tannlegen. Hvor mange småkryp som lever glade dager i ethvert normalt tarmsystem vil jeg helst ikke tenke på. Själens obotliga ensamhet høres edelt ut – men kjødet er dessverre en myldrende maurtue av liv.

Også biologien møter imidlertid motstand. Store befolkningsgrupper avviser “Darwin’ s dangerous idea” (Dennett, 1996) – selv om evolusjonsmodellen er en av de sterkeste og mest elegante vitenskapelige teorier som noen gang er utviklet: “the single best idea anyone ever had”, sier Dennett. Vitenskapelige argumenter har i utgangspunktet bare overbevisningskraft vis-a-vis andre forskere. Det er bare de som har forutsetninger for å vurdere empiriens, metodenes og argumentenes gyldighet. Vitenskapen som helhet forholder seg til visse allmenne normer. Begrepsbruken skal være klar og konsistent. Innsamling, bearbeiding og presentasjon av data skal følge fagets etablerte normer. For at forskningen skal bli kumulativ, må tidligere forskning tas i betraktning. Resultatene skal legges åpent fram for fagfellesskapet – som både har rett og plikt til å vurdere dem med et kritisk blikk.

Kravet til en kritisk fagdebatt er grunnleggende for forskningens sosiale kraft. I moderne samfunn aksepterer vi at forskningsresultater har en høyere kunnskapsstatus enn flommen av politiske påstander, journalistiske refleksjoner og personlige ytringer om tingenes begredelige tilstand. Det skyldes ikke den enkelte forskers personlighet, men vitenskapsfeltets sosiale organisering. Den indre justis er streng – og nedfelt i sterke institusjoner og regelverk. Forskerne tvinges til saklighet av sine fagfeller – som står klar med kvessede kniver dersom normene blir brutt. De stramme kravene til arbeids- og publiseringsformer gjør det samtidig umulig for det brede publikum å ta selvstendig stilling til forskningens innhold. Vår tillit til astronomer og bakteriologer har en institusjonell karakter. De færreste har grepet til teleskoper og mikroskoper for å undersøke saken selv. De må “stole på vitenskapen”, som det heter. Den har til gjengjeld satt seg grundig fast både i Skolen og i Media. Her får naturvitenskapen full støtte for en lang rekke utsagn som strider mot folks “sunne fornuft”:

  • metaller kan brenne
  • fluor beskytter tennene
  • mennesker og aper er i slekt
  • luft består av to ulike gasser
  • kontinentene svømmer sakte omkring
  • tiden går saktere jo fortere du beveger deg
  • det finnes en minimums-, men ikke en maksimumstemperatur

Det Bourdieu ønsker, går jeg ut fra, er en tilsvarende aksept for velbegrunnede samfunnsvitenskapelige utsagn – selv om de altså bryter med dagliglivets fornuft. Jeg sier ja og amen. Men Bourdieu var grundig skolert i vitenskapshistorien – og visste hvor inderlig seig og gjenstridig en godt etablert doxa kan være. Debatten rundt Darwin siden 1859 (“Origin of species”) har vært en vedvarende kamp mellom biologisk innsikt og teologisk motvilje. Selve ideen om en drivhuseffekt har blitt bekjempet av de store oljeprodusenter og deres største brukere. En kontraintuitiv samfunnsmodell – altså en modell som strider mot folks umiddelbare forståelse av seg selv og sine omgivelser – kan bare bli etablert gjennom arbeidskrevende institusjonelle prosesser.

Når bibliotekfaget nå begynner å akademiseres, betyr det – med Bourdieus begreper – at vitenskapens betraktningsmåte – dens nomos – må tas inn i bibliotekfeltet. Jeg har tidligere sagt at et profesjonsfelt som det bibliotekariske ikke bør bruke de teoretiske universitetsdisipliner som modell (Profesjonsparasollen). Praksisfagene er bedre tjent med en praksisrettet vitenskapelighet. Men vitenskapens allmenne krav til argumentasjon, empiri, metodikk og åpen kritisk debatt må opprettholdes. I velferdsstatens tidsalder var det forunderlig langt fra Blindern til Dælenenggata (jeg har jobbet begge steder). De praktiserende praktikere hadde lite til overs for de teoretiserende teoretikere og vice versa. De snakket ikke samme språk – som man sier. Og så fortsatte man som før. Ute av øye og ute av sinn. I dagens samfunn krever staten at alle kunnskapsfag skal ha en vitenskapelig basis. De ulike kulturene kan ikke lenger sitte på hver sin tue og kukkelure. De må begynne å samtale på tvers – slik Faderen har bestemt. Le nom du père kaster lange skygger over lndskapet.

Teorifagene har sine solide forskningstradisjoner. Noen må jo bevise at jorda er rund. Praksisfagene, sier staten,  trenger forskning for å utvikle nye og bedre praktiske tjenester: raskere, dypere, gunstigere, herligere. Men forandring vokser ikke på trær. Skal bibliotek-Norge endre seg rimelig raskt – med forskningen som partner – må vi forstå hvordan det sosiale samspillet mellom normer og atferd, aktører og interesser fungerer. Noen krefter hemmer, mens andre fremmer, innovasjon og bevegelse i et faglig felt. Alle tror de handler rett. I slike situasjoner, som vi finner tusen eksempler på gjennom historien, egner Bourdieus dype begreper seg riktig godt som verktøy – både til å kartlegge terrenget og til å planlegge ruten framover.

Kilde: SK 26/07: Bourdieu på biblioteket I: refleksivitet

Habitus

Jeg tar for gitt at Bourdieus mål ikke er å observere, men å handle. Bourdieu målbærer en handlingsteori som verken er rasjonalistisk eller strukturalistisk. Dagliglivets språk, som i dette tilfellet også er de intellektuelles språk, beskriver en verden der individene enten handler ut fra sin frie vilje – eller blir overstyrt av krefter de ikke har herredømme over. Men det er helst de andre som kalles nikkedukker. Den talende framstår fri som fuglen. Spesielt de intellektuelle liker å poengtere sin egen frihet. De setter, så å si, sin ære i å sette verden i bevegelse – uten selv å bli beveget. Når de handler eller tar stilling, skal det skje etter en fri overveielse og ut fra fornuftige beveggrunner. Bourdieu aksepterer ikke dette enten/eller. Er sjakkspilleren fri eller ufri? Hun er fri til å flytte sine brikker – men bundet av spillets regler. Hun har rett til å spille som hun lyster – men hun kan ikke spille som en stormester uten å være en stormester.

Når Bourdieu velger habitus, felt og kapital som sine nøkkelbegreper, etablerer han en handlingsteori som tar utgangspunkt i de konkrete potensialer – vi kan også kalle dem disposisjoner eller tendenser – som allerede foreligger hos individene. Habitus er måten vi er programmert til å handle på. Ordet habitus er nytt og fremmed – men begrepsinnholdet er kjent nok. I dagliglivet tar vi individenes ulikhet i handling som en selvfølge. Noen slikker sol på Kanariøyene, mens andre bestiger den kinesiske mur. Noen sniker seg pent og forsiktig gjennom verdens store glassbutikk. Andre tramper gjennom jungelen som brunstige elefanter med hinmannen i hælene. Bourdieus habitus hører også hjemme i samfunnsvitenskapen. Faste disposisjoner oppstår gjennom de formende prosessene som psykologien kaller for læring og sosiologien for sosialisering.

Habitus kan være pådyttet utenfra gjennom drill og dressur – ikke snakk med mat i munnen! eller ervervet ved selvvalgt disiplin. Bilkjøring er en habitus. I karate lærer du å forsvare deg ved å gjøre de samme korte sekvensene av bevegelser (kata) igjen og igjen, til de blir en automatisk del av ditt kroppslige repertoar. Habitus kan brukes både om grupper og individer. At ulike grupper har ulike væremåter, er også en hverdagserfaring. Fabrikkarbeiderne opptrer røffere og tøffere enn bibliotekpersonalet. De går og står med fysisk tyngde. De er tydeligere til stede med kroppen. Og slik kan vi gå fra yrke til yrke. Terapeutene trøster, selgerne smiler og bøndene prater seigt om vær og vind.

Habitus står for de indre, generative dypstrukturene, som bare blir aktualisert i samspillet med feltet. De kan derfor ikke observeres direkte (Fröhlich, c. 1999). Mens habitus (fra latin) står for det indre, bruker Bourdieu det greske ordet hexis for å betegne etablerte kroppsholdninger og -bevegelser, som nettopp er observerbare. Det er jo ellers forbudt å snakke om folks kroppslige særegenheter. Avvik fra normen må i hvert fall ikke nevnes. Vi ser selvsagt alt som er skjevt og rart – men vet å holde det for oss selv. Så tjafsete håret ditt er i dag, da!, tenker vi i det stille. Alle ser det – men vi sier det ikke. Mannen med nese som Cyrano de Bergerac kan gå uforstyrret gjennom byen. Ingen klager på snyteskaftet.

Det ligger ingen mystiske kollektive krefter bak. Habitus dannes ved gjentagelser. Personer som år etter år må mestre samme type situasjoner – det være seg terapi, salg eller gårdsdrift – blir utsatt for samme type påvirkninger og valgmuligheter. Det former dem som mennesker. Dessuten vil de som tilhører en bestemt sosial gruppe, normalt ha hyppigere og tettere kontakt innenfor enn utenfor gruppen. … habitus can … be understood as those aspects of culture that are anchored in the body or daily practices of individuals, groups, societies, and nations. It includes the totality of learned habits, bodily skills, styles, tastes, and other non-discursive knowledges that might be said to “go without saying” for a specific group — in that way it can be said to operate beneath the level of ideology … Bourdieu extended the scope of the term to include a person’s beliefs and dispositions. Wikipedia

Når det gjelder yrkesgrupper, er dette en umiddelbar følge av arbeidsdelingen i samfunnet. De som arbeider på fabrikk, vil møte fabrikkarbeidere dag ut og dag inn. Skolen er en møteplass for lærere slik biblioteket er en møteplass for bibliotekarer. Men også i fritida oppsøker vi våre “erfaringsfeller”. Dem er det lett å omgås – nettopp fordi de bærer og uttrykker noenlunde samme habitus. Det sosiale samspillet blir ikke forstyrret av stadige sammenstøt mellom ulike livsforståelser og væremåter. Like søker like.

Habitus er vedvarende tendenser som kommer til uttrykk i typiske handlingsvalg. Det vi ser i hver enkelt situasjon, er personens atferd der og da. Det vi kjenner igjen fra gang til gang, kan vi nesten kalle “gjenferd” – altså reaksjonsmåter og uttrykksformer som vi er fortrolige med fra tidligere møter – enten med den samme personen eller med mennesker fra den samme gruppen. Habitus er knyttet til typisk atferd og fungerer derfor som råstoff for stereotype oppfatninger: den tause finne, den strenge revisor, den tause og strenge bibliotekar – med hornbriller, sekkekjole, knute i nakken og flate fotformsko. Ingen runde hæler der i gården. Siden livet består av motpoler, oppstår det parallelt et begjær etter snakkesalige finner, slepphendte revisorer og sprelske damer bak skranken.

Det var den franske antropologen Marcel Mauss (1872-1950) som brakte begrepet inn i nyere samfunnsteori. Mauss benytter begrepet om:‘those aspects of culture that are anchored in the body; or, daily practices of individuals, groups, societies and nations. It includes the totality of learned habits, bodily skills, styles, tastes, and other non-discursive knowledges that might be said to “go without saying” for a specific group.’ Wikipedia. Habitus.

Her står culture selvsagt for antropologiens allmenne brede, og ikke for sosiologiens avgrensede, kulturbegrep (“kultursosiologi, kultursektor”). Anthropologists most commonly use the term “culture” to refer to the universal human capacity to classify, codify and communicate their experiences symbolically. Wikipedia. Culture. Når folkebibliotekene defineres som kulturinstitusjoner og Giske snakker om kultur som næring, tenkes det derimot smalt og ikke bredt. Skolen, vitenskapen og telefonkatalogen inngår ikke i kultursektoren.

Bourdieus handlingsteori bryter med en serie “patentbegreper” som har blitt sluset inn i den lærde diskurs uten forhåndsvurdering – “notions patentees qui ont ete introduite sans examen dans le discours savant”. Han nevner begreper som “subjekt”, “motivasjon”, “aktør” og “rolle”. Bourdieu aksepterer heller ikke en serie kontraster som tas for gitt i dagliglivets samtaler om verden: individ/samfunn, individuell/kollektiv, bevisst/ubevisst, interessert/ desinteressert, objektiv/subjektiv, osv. Slike utbredte begrepspar eller kognitive akser kan ikke – blindt og automatisk – legges til grunn for en vitenskapelig analyse av sosiale fenomener. De typiske samtalene om samfunnet, også blant intellektuelle, bygger på en ureflektert metasosiologi som selv må gjøres til gjenstand for akademisk forskning og refleksjon. Denne forskningen kan åpenbart ikke forutsette det som skal undersøkes: hvordan skal vi – som selv er sosiale vesener – gå fram for å gripe det som konstituerer den sosiale verden?

Kilde: P 165/07. Bourdieu på biblioteket II: habitus.

Symbolsk makt

Bourdieu er meget populær – og samtidig dypt upopulær. Jeg finner det derfor hensiktsmessig å skille mellom den snille og den slemme Bourdieu – slik psykoanalytikerne skiller mellom den gode og den onde mor. De delte samme kropp, men bl ulikt mottatt av de lesende klasser. Den snille Bourdieu er en av de mange franske intellektuelle som etter tur blir oversatt, skumlest og annammet i brede kulturelle kretser. I likhet med skjønnlitteratur og popmusikk trenger kulturdebatten en stadig tilførsel av friske navn og ideer. Det holder ikke med Nietzsche og Freud år ut og år inn. Utlandet er større enn Norge, så der er det mer å hente. Kontinentet er mer eksklusivt enn USA og Storbritannia, trolig fordi språkbarrierene er litt høyere. Det franske utdanningssystemet danner et uvanlig velsmurt maskineri for å produsere en selvbevisst utdanningselite. Apparatet produserer dyktige byråkrater og skriftlærde logokrater. I Paris, antyder Bourdieu, erstatter ordenes magiske makt ofte det disiplinerte intellektuelle arbeid som vanlig vitenskap innebærer. Filosofen Sartre hadde ikke tid til å forske. Han bare måtte skrive. Sartres selvbiografi heter da også Ordene (Les mots).

Resepsjonen av Bourdieu er som mottakelser flest: man plukker de kanapeene man liker og lar ansjosen ligge. Det betyr først og fremst at man dropper den slemme Bourdieu. Norge er et egalitært land, og det norske bibliotekmiljøet er helt usedvanlig egalitært. Profesjonen drømmer fortsatt om en risikofri bibliotekforskning. Den skal hjelpe oss å handle og bekrefte det vi mener, uten å stille ubehagelige spørsmål. I profesjonsfagene er frykten for akademikerne fortsatt sterk. Bibliotekfeltet vil ha kunnskap uten smerter. Profesjonen vil ikke gi avkall på sine tradisjonelle verdier og sin vante selvforståelse: snill, flink og misforstått. Da bør de holde seg langt unna Bourdieu.

Den opprørske og uartige Bourdieu sier: min metode og mine verktøy skal brukes refleksivt. Dersom du tar dem i bruk – og retter det analytiske blikket mot et vilkårlig sosialt felt – må du rette det samme blikket mot ditt eget ståsted. Like for like. Den linjen har Bourdieu fulgt hele sitt liv. Han har skrevet om sitt eget hjemsted Bearn (Le bal des célibataires), om utdanningssystemet (Les heritiers) og om sitt selvopplevde Algerie (studiene fra Kabylia). Bourdieus klassereise tok ham fra en fattig funksjonærfamilie i en liten landsby i Pyreneene, til toppen av den kulturelle eliten i Paris. Sitt personlige livsløp har han tolket sosiologisk i Esquisse pour une auto-analyse.. Som fransk samfunnsforsker i verdensklasse analyserte han sine egne sosiale miljøer: den franske utdanningseliten (La noblesse d’etat), de franske akademikere (Homo academicus) og utviklingen i fransk sosiologi og vitenskapsteori etter krigen (Science de la science et réflexivité). Det har selvsagt gjort ham mektig upopulær. Liksom de økonomiske og politiske eliter ønsker også de kulturelle eliter å tolke verden uten selv å bli tolket.

Collège de France, der Bourdieu avsluttet sin karriere, er en slags fransk versjonen av de norske statsstipend. Her plasserer det franske establishment de folkene som er for dyktige til å bli holdt utenfor, men for farlige til å få reell makt.… le caractère spécifique de la position du Collège de France, la moins institionelle (ou la plus anti-institutionelle) des institutions universitaires francaises qui, comme je l’ai montré dans Homo academicus (1984) est le lieu des hérétiques consacrés. [Bourdieu, 2001, s. 210]

Som person har Bourdieu seiret over det akademiske establishment. I tillegg til å sin individuelle produksjon har han ledet forskningsteam og organisert store prosjekter med mange medarbeidere – som fattigdomsstudien La misère du monde. Han startet tidsskriftet Actes de la recherche en sciences sociales – som et bevisst alternativ til fagtidsskrifter dominert av andre skoleretninger. Men det er nødvendig, sier han, å undersøke hvor betydningsfull og vidtrekkende denne “revolusjonen” har vært. Selv om den har lykkes på det symbolske plan – i hvert fall i utlandet – har han opplevd et klart nederlag på det institusjonelle plan. Det å samarbeide med Bourdieu har gått ut over deltakernes karrierer. De har, helt systematisk, havnet i sekundære, marginale og mindre betydningsfulle posisjoner innenfor det faglige miljøet.

Émile Durkheim, den franske sosiologiens nøkkelperson, opplevde det samme da han prøvde å etablere en ny faglighet på slutten av 1800-tallet. Durkheim forsto at han ikke kunne “danne skole” uten å erobre Skolen – og arbeidet systematisk for å få til dette. Jeg føyer til at samspillet mellom skoleverk og høyere utdanning er langt tettere i Frankrike enn i Norge. Hos oss betegner russetida overgangen til en ny livsform. Skolens felt og universitetsfeltet er bare løselig koplet. I Frankrike er det tette faglige bånd mellom undervisningsfagene i skolen og og de tilsvarende fagene på universitetet. Systemet er sterkt sentralisert og faglig integrert – en arv etter Solkongen, Napoleon og den tredje republikk (1871). På franske toppgymnas, er mitt inntrykk, kan det faglige nivået ofte tilsvare norsk bachelornivå. Og professorer i fag som filosofi, litteratur og historie deltar heftig i skoledebattene. De vet at det som skjer med deres fag i skolen, vil forplante seg oppover i systemet.

Det er kjekt å høre til gruppen som tolker reglene. Men enda bedre er det å være blant dem som bestemmer regelverket – lovene, forskriftene, kategoriene, målemetodene – som styrer tolkningene. Når ABM-utvikling reviderer norsk bibliotekstatistikk, utøver direktoratet makt. Det å tolke med autoritet innenfor et regelverk er å utøve symbolsk makt. Det å forme selve regelverket er å utøve konstituerende makt. I det sosiale feltet er det reglene som bestemmer hva som skal regnes for virkelig. If man defines a situation as real, then it is real in its consequences, sier Ogden. Å lære et språk, er å lære en livsform, sier Wittgenstein. Bourdieu aksepterer at samfunnslivet er slik. Det sosiales natur er å framstå som kvasi-natur.

Forskeren er selv samfunnsdeltaker. Det erkjenner alle. Men i praksis blir det fort glemt. Den utøvende forsker opptrer normalt som om hun eller han var en kroppsløs bevissthet – uten forankring i et spesielt felt og uten en spesiell plassering innenfor dette feltet. Vi snakker om verden som var vi engler utsendt av Gud. Men all samtale – også den vitenskapelige – er posisjonert. Mannheims frittsvevende intellektuelle er ikke engler, men svaler. De flyr som kjent både høyt og lavt, men har likevel klare roller i naturens store kretsløp. Svalene jakter på insekter slik de intellektuelle jakter på godt betalte – eller prestisjefylte – oppdrag. Det Bourdieu ber om – og som jeg slutter meg til – er at vi aksepterer den konstante spenningen mellom vitenskapens universelle målsettinger, på den ene siden, og våre personlige bindinger og begrensninger, på den andre. Sørg for at søkelyset er rettet mot dine egne forutsetninger – habitus, posisjon og symbolsk kapital – samtidig som du kaster lys over andre grupper og institusjoner. Jeg tror dette er kjernen i Bourdieus refleksive holdning til faget sosiologi. Mennesket er bare et strå i sivet, sier Pascal, men det er et strå som tenker. Fra våre viftende plasser ved elvebredden strekker vi våre tanker mot det allmenne. Glem ikke det ene og heller ikke det andre, sier Bourdieu. – L’homme n’est qu’un roseau, le plus faible des roseaux… mais c’est un roseau pensant.

P 166/07: Bourdieu på biblioteket III: symbolsk makt

Ressurser

Av og om Bourdieu

  • Pierre Bourdieu i Wikipedia: bokmål, nynorsk, engelsk, tysk, fransk
  • Pierre Bourdieu (2001). Science de la science et réflexivité. Cours du College de France 2000-2001. Paris: Raisons d’agir éditions. – 238 s.
  • – (2001). Esquisse pour une auto-analyse. I Bourdieu, op.cit., s. 184-220.
  • – (2003, 1997). Méditations pascaliennes. Paris: Éditions du Seuil.
  • – (1960).Un art moyen. Essais sur les usages sociaux de la photographie. Paris: Les Éditions de Minuit, – 352 s.

Andre eksterne

  • Geir Vestheim (1997). Fornuft, kultur og velferd. Ein historisk-sosiologisk studie av norsk folkebibliotekpolitikk. Oslo: Samlaget. – 509 s.
  • Daniel C. Dennett (1996). Darwin’s Dangerous Idea: Evolution and the Meanings of Life – forøvrig en strålende bok.

Plinius

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: