P 7/13: UNESCO støtter mobil læring

Utdanningskonferansen 2013 (Bergen 14.-15. februar) stilte spørsmålet

 om en i utdanningen av lærere tar inn over seg at   skolehverdagen er sterkt preget av bruk av digitale verktøy både av lærere og   elever. Har vi som driver høyere utdanning endret vår praksis ut fra de   muligheter som teknologien gir muligheter for i dag?

Kilde: Prorektor Olgunn Ransedokken, IKT i opplæringa, paa rektoratets blogg 28. februar

Min kommentar:

Fint at du framhever dette. LATINA-labben ved Læringssenteret har prøvd å utforske de nye læringsformene i praksis i noen år nå.

Erfaringene fra sommerskolen og fra LATINA-kurs i Kina, Uganda og nå sist – forrige uke – i Palestina viser at det er den mobile, personlige og billige adgangen til nettet som gjoer ekte eLæring mulig.

Første fase har vaert preget av datalabber og LMSer. Nå åpner det seg nye muligheter. Teknikken kommer; så det er først og fremst pedagogikken som må utvikles.

P 183/11: Lær av Gjøvik

Høgskolen i Gjøvik har et særdeles oppegående bibliotek.

Klaus Jøran Tollan fortalte at de bruker godt over ti prosent av arbeidstida til faglig oppdatering.

I tillegg til å måle trafikken, som Cathrine Linn Fjeldstad står for, har Gjøvik også begynt å måle tidsbruken (på ulike oppgaver) hos de ansatte. For meg er dette et helt naturlig skritt etter at TTT er på plass. Men at de faktisk durer i vei – og dermed skaffer seg bedre argumenter til å begrunne sine tjenester – synes jeg er storartet.

Dørstokkmila

De seks ansatte finner du her. Jeg føyer til: det er god service for brukerne å gi dem konkret informasjon om – med bilder av – de personene de møter på biblioteket. Det gjør det lettere å ta kontakt.

Staben ser biblioteket innenifra. De ansatte vet nøyaktig hvilke tjenester biblioteket har å by på. Men de fleste nye studenter vet lite om «hvordan man opptrer på bibliotek». De vet ikke hva de kan spørre om og hva de kan forvente av tjenester.

P 134/11: Dype reformer kreves

Kunnskapsproduksjonen i det 21. århundre skjer under andre forhold enn midt på 1900-tallet.

Det vitenskapelige publiseringssystemet som vokste fram på 18- og 1900-tallet kan ikke videreføres i sin gamle form. De grunnleggende rammebetingelsene for forskning, utvikling og innovasjon er i ferd med å forandre seg. En IKT-drevet global kunnskapsøkonomi krever andre strukturer og strategier enn den sen-industrielle velferdsstat.

Hvordan det nye systemet skal se ut er det stor uenighet om. I USA og Storbritannia er debatten i full gang.  Interessekampen mellom radikale og konservative krefter er velkjent fra musikk-, avis- og bokbransjen.  Mange aktører foretrekker de gamle ordningene – dels av økonomiske og dels av praktiske grunner. Det å forandre vaner er slitsomt. Aller Anfang ist schwer.

P 132/11: The importance of being Ernst

Bok og bibliotek har et morsomt innlegg om nye utlånsformer – fra sannsigeren Ernst, med lang intro ved redaktør Odd Letnes.

Plinius spiller ball tilbake.

Hallå, hallå Odd

Morsomt. Spontant svar:  Maratonløpet er over. Bokbiblioteket går nå inn i siste sving – sammen med bok-butikken. Massene jubler ikke – de er på vei til neste øvelse. Brettsurfing.

Lese- og nettbrettene realiserer bibliotekenes gamle ideal – Universal Availability of Publications. Spørsmålet bibliotekarene stiller seg er: når alle har adgang til bøker, tidsskrifter og aviser – anytime, everywhere – hva inni granskauen skal vi da låne ut? Fiskeutstyr?

Shirkeys prinsipp

Dette er et godt eksempel på Shirkys prinsipp: «Institutions will try to preserve the problem to which they are the solution.»

«Teksten hadde riktig nok ikke injurierende kraft, men den kunne lett oppfattes som spydig og full av bitende ironi. «, sier du. » Vennlig, omsorgsfull og mildt ironisk», ville Plinius sagt.

Svaret finnes på Papirbredden i Drammen, på Nye Aker brygge og på Fisherman’s Wharf i San Francisco. Stedene består, men gamle «sunset-industrier» er erstattet med nye stigende tilbud.

Utlån av levende mark er en nødløsning.  Utlånsbransjen er et kortsiktig svar. Hvor skal marken leveres etter bruk?

P 125/11: Babyjazz

Bibliotekene er på god vei til å bli ikke-bibliotek.

Fagbibliotekene blir forskningsfabrikker og læringssentraler. Folkebibliotekene blir møteplasser og kulturhuler. Fagbibliotekarene blir læringsdesignere, FoU-konsulenter og dataveiledere.  Folkebibliotekarene blir eventyrfortellere, ungdomsarbeidere, aktivitører og fritidskonsulenter.

Profesjonen sildrer i alle retninger samtidig. Den nye bibliotekaren er like mangfoldig som en italiensk adelsmann på 1400-tallet.  Il cortigiano danset, fektet, kurtiserte og konverserte på fire forskjellige språk uten å blunke. Dette elegante dannelsesprosjektet fungerte bra helt til Luther (1519), Kalvin, motreformasjonen og religionskrigene spikret opp en mørkere dagsorden.

P 116/11: Kan fagbibliotekene lære?

Barn kan lære.

No problem. Adelante. Hakuna matata.

Hva med fagbibliotek? De kan sikkert lære innenfor sine tradisjonelle rammer (enkelkretslæring). Men hva skjer når de blir bedt om å lære nye rammer – det læringsteoretikerne kaller dobbeltkretslæring?

Den sjuende Taiga-tesen sa:

 I høyere utdanning vil data-avdelinger og bibliotek smelte sammen. Biblioteket kan spille en viktig rolle i integrerte støttetjenester for undervisning og forskning. Organisasjonen må imidlertid flytte penger og personell bort fra tradisjonelle oppgaver, slik at de kan ta seg av databanker, arbeidsflyt og spesialiserte lærings- og forskningsressurser.

I USA var dette tydelig i de store fag- og forskningsbibliotekene for fem år siden. Sølvi Løchens masteroppgave fra NTNU (2009) forteller mer om hva som kreves:

P 115/11: Femten teser – fem år etter

For fem år siden lansert en gruppe kjente fagbibliotekarer i USA femten dristige teser.

Lett å gå på stram line …

Hensikten var å få sparket i gang en dyptgripende strategisk. debatt. Det var ikke toppsjefene selv, men deres nestledere som sto bak Taiga-tesene. Oberster i stedet for generaler. Nå har tida gått. Nedenfor gjengir jeg tesene, mine egne kommentarer (fra 2007) med oppdateringer (fet skrift).

Innen fem år, sa Taiga Forum i mars 2006, vil bibliotekenes tradisjonelle organisasjonsform ikke lenger fungere.

Dagens referanse- og katalogbibliotekarer vil forsvinne. Tekniske og publikumsrettede tjenester vil danne en felles veiledningstjeneste. Undervisningsteknologi og publikumstjenester vil også smelte sammen – hvis de da ikke forsvinner.

P 114/11: Kompetansebehov ved NTNU

NTNU-bibliotekarene ønsker seg moderne ferdigheter.

Som del av sitt masterprosjekt har Sølvi Løchen ved Gunnerusbiblioteket foretatt en spørreskjemaundersøkelse om de ansattes opplevde kompetansebehov. De klassiske bibliotekfagene ligger godt under tjue prosent.

De meste etterspurte kompetansene dreier seg

1. om utpreget digitale bibliotekferdigheter: digital tilrettelegging, databasekunnskap og søketeknikk,
2. om helt allmenne «relasjonsfag»: kundebehandling, markedsføring og pedagogikk.

Midtsjiktet omfattet ledelse og juss. Også dette er fag som ikke har noen spesiell kopling til bibliotek. Jeg er fristet til å spørre: kan bibliotekaren ende opp som en profesjon uten faglig dybde og profil: jack of all trades, but master of none?