P 10/13: Litteratur betyr alle tekster

Flere sitater fra Rhetorica Norvegica.

Boka lar seg best bruke ut fra tre negasjoner: 

1. at du skal være mot en norskundervisning som gjør barn til amatørjournalister.
2. at du skal være mot skjønnlitteratur av enhver art, særlig romantisk realisme og realistisk romantikk i seinnorsk romandiktning og
3. at du skal være mot skrift og for tale, dvs. for retorikk i betydningen maktspråk, utøvd av myndige i forbindelse med kamp eller dom.

s. 13

• En vitenskap som ikke har berøringspunkter med andre vitenskaper hverken når det gjelder metode, emne eller resultaterr vil befinne seg utenfor det totale vitenskapelige prosjekt (Arne Næss)

s. 29

• Opplysningens oppgave er å gjøre fyrsters og statsmenns opptreden til bevisst løgn for dem.
• Den statsdrevne roman- og diktproduksjonen i Norge skal bevise det den motbeviser: at det finnes ytringsfrihet i Norge for andre enn folk som klapper for det norske regimet ved hjelp av oppdiktede personer.
• Talenter bør redde verden, ikke prøve å skape seg en ekstraverden av ord.

s. 32

• Litteraturforskernes tekster er previtenskapelige og/eller postvitenskapelige, dvs. uklare utsagn i begrepsløst hverdagsspråk, som signaliserer en innforstått småborgerlig dannelse fra ca. 1814 til 1914.
• Dannelse i Norge er å late som om 1. verdenskrig ikke har begynt.

P 9/13: Dannelse på norsk

– Hva solskinn er for det sorte muld, er sann opplysning for muldets frende (Grundtvig).

Georg Johannesen (1930-2005) var en norsk opplysningsfilosof. Ibsen dro til Roma. Johannesen valgte indre eksil: vox clamantis in deserto.

Jeg går på SATS for å styrke kroppen. Jeg leser Rhetorica Norvegica (1986) for å holde hodet i form. Begge trenger motstand. Sitatene kan tres på en stang og løftes etter behov.

• Min bok kan virke kjedelig, innviklet, rotet, tung, springende, usammenhengende, platt, dumfrekk, kynisk, infantil, senil, usaklig, ond, uvennlig og politisk betenkelig.
• Jeg ber derfor en gammel indisk bønn: Dette må ikke bli fortalt til en som ikke savner noe, ikke øver seg, en som ikke hengir seg til noen sak, heller ikke til en som har vist deg uvilje når du har undervist ham (Bhagavadgita)

s. 3

• Hver side i Rhetorica Norvegica er ment som et brev, dvs. som en personlig hilsen til en kjent eller ukjent nordkvinne eller nordmann i en ny norsk postmoderne seinmiddelalder.
• Les … boka som en bønn om samtale fra en ensom norsklærer.

P 189/11: Årets bøker

Jo mer vi skriver på nettet, jo flere kilder får vi til vår egen historie.

De som skriver mye, dokumenterer sin personlige historiefortelling. Selv om det vi gjør fra dag til dag kan føles tilfeldig eller spontant, skaper den løpende dokumentasjonen mulighet til å avdekke mønstre når vi ser oss tilbake.

Bildet: Peter Hessler
(Courtesy the John D. & Catherine T. MacArthur Foundation).

Det samme skjer i større skala når vi undersøker grupper, institusjoner og hele samfunn. Historiens indre sammenhenger blir først synlige i ettertid. Athenes ugler flyr ved solnedgang (Hegel).

Men loggen over årets lesing gir utpreget mikrohistorie. Bokvalget ble, ser jeg nå, preget av kritisk filosofi og av en runde med litteraturhistorie og -teori i løpet av sommeren. Auerbach og Curtius har holdt seg godt. Jeg leste begge på engelsk for førti år siden. Nå var det tid for originalutgavene.

P 111/11: To stemmer om Holberg

Både Lars Roar Langslet og Georg Johannesen har skrevet om Holberg

GJ kommer fra ytterste venstre; Langslet fra indre høyre. Johannesen har skrevet et gnistrende essay. Langslet har skrevet en lettlest og oversiktlig bok.

Språket de bruker viser avstanden mellom dem:

Lars Roar Langslet

I vår tid, med så store omstillinger og globale utfordringer at det er lagt lysårs avstand til Holberg-tiden, er det viktig at iallfall noen utvikler evnen til å lese stor litteratur fra fjerne tider – slik Holberg selv gjorde det, og lærte oss å gjøre. ellers blir årenettet bakover i kulturutviklingen innsnevret av forkalkninger som gjør vår egen kultur historieløs og perspektivfattig. S. 15

P 109/11: Sommeren i sakprosa

Når vår blir sommer, går vi fra plikt til lyst.

Juli er en tid for ferielesning. Det betyr å lese på impuls. Bøkene er allerede kjøpt inn, fra tre ulike kilder. I år blir det mye om litteratur.  Det startet med Norheim, fra bokhandelen i Thereses gate. Den spesialiserer seg på restopplag av lødig litteratur.

• Norheim, Marta. Røff guide til samtidsliteraturen. Oslo: Samlaget, 2007. – 329 s.

Boka har vært en inngang til den nye norske litteraturen.

P 108/11: Idealbiblioteket

Leselister er greit å ha.

I går skrev jeg om de 1001 bøkene “man må ha lest før man dør”.  Her ser jeg på den franske boka La bibliothèque idéale, som er bygd rundt en tilsvarende ide:

– å kunne gi et praktisk svar på et vanlig spørsmål i bokhandlene, skolen og avisene: hva er de sentrale bøkene inneenfor et angitt felt?

Tallet sju er hellig. Sju ganger sju er hellig i annen potens. Boka består av førtini kapitler fordelt på tre hoveddeler og to avsluttende kapitler om Mat og Latter. De tre store delene er

1. Litteratur fra hele verden – Littératures du monde entier
2. Fra romaner til tegneserier – Du roman à la BD [bande dessinée]
3. Historie og kunnskap – Histoire et savoir

Hvert kapittel angir først de ti, deretter de tjuefem og til sist de førtini «viktigste» bøkene innefor sitt område.

P 107/11: En million lesetimer

Det leses flittig i Norge.

På en vanlig dag er det en fjerdedel av befolkningen (9-79 år) som har lest (i) en bok. De bruker omtrent en time hver. Åtti prosent av tida brukes på skjønnlitteratur eller barnebøker. Her holder vi oss til bøker som leses på fritida.

Kjønnsforskjellene er betydelige. Kvinnene bruker i hvert fall syttifem prosent mer tid på lesing enn mennene.  Men sakprosa som handler om bøker i kategoriene

• Samfunn/politikk/kunst/historie
• Natur/teknikk/friluft

er det hovedsaklig menn som leser.

P 105/11: Røff guide

Den norske skjønnlitteraturen vokser og vokser.

Jeg har gitt opp å følge med, men Marta Norheims bok om samtidslitteraturen er en god erstatning. Hun tolker, siterer og oppsummerer så presist at jeg kan late som om jeg er informert.

Vignettene sier det nødvendige:

Bibliotekaren

Far sit i rullestol, og årsaka til at han gjer det, er så bisarr at ho ikkje kan røpast. Han er ein gudlaus bibliotekar som flytta til Oslo «fra hamartraktene eller Telemark eller hvor det nå var at far vokste opp».

Farfar var i alle fall nazist, og morfar var «en drukkenbolt, fra mandag til lørdag sydde, drakk, horet og spydde han». ..

Mor og far skil seg, mor er taus som grava lenge før ho døyr, og etterlét seg ein bibel. Etter far ligg det eit brev og ein golfball. (s. 39)