Aker og verden

Foredragsnotat til Verden rundt oss: Trender, grupper, aktører og interesser i læringsfeltet

TJUEFEM PROSENT

Før og etter internett

• Barnehage- og førskolebarn er født 2002-05
• Barneskole-elever er født 1996-2001
• Ungdomsskole-elever er født 1993-95
• VGS-elever er født 1990-1992

Internett ble født i desember 1990

• Hovedmassen av studenter er født 1980-1989
• Foreldre og lærere til barn og unge er født 1940-1980

Hvor store er disse gruppene?

Av ett tusen mennesker utgjør

• Barnehage- og førskolebarn:  20 personer
• Barneskole-elever : 41
• Ungdomsskole-elever: 21
• VGS-elever: 21

Sum skole og barnehage blir derfor 105 personer. Norske familier har i snitt litt over to barn – slik at foreldrene også utgjør rundt hundre personer. Dessuten må vi ta hensyn til lærerne – som utgjør ca. 10 personer per tusen. Norge har dessuten ca. to hundre tusen studenter – som tilsvarer 43 personer pr. tusen, og 29 tusen tilsatte i høyere utdanning, som tilsvarer 6 per tusen. Det betyr at over tjueseks prosent av befolkningen er engasjert i opplæring – direkte eller indirekte.

Fra industri til kunnskap

Dype forandringer krever nye begreper og nye tilnærmingsmåter for å bli forstått. Overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn har en slik grunnleggende karakter. Det er ikke bare den ytre verden som skifter form. Også språk og begreper må byttes ut.

På bildet til høyre uttrykker Billy Talent sitt syn på verden.

Industrielle begreper

1. De som dominerer dagens debatter – de veletablerte femti- og sekstiåringene – fikk sin intellektuelle sosialisering på seksti- og syttitallet. Vi vokste opp i velferdsstatens trygge armer – og lærte å tenke i industrisamfunnets kategorier.
2. Dersom det 21. århundre er en forlengelse av det 20. – og kunnskapssamfunnet ikke representerer en ny historisk epoke, kan vi klare oss bra med det industrielle begrepsapparatet.
3. Da trenger vi bare å pusse litt på tankegodset – og slipper den tøffe jobben med å revurdere bibliotekfaget, institusjonen og profesjonen fra bunnen av.
4. Det ville vært en lettelse. Men la oss titte over Skagerak.

Here comes everybody

Hyperkompleksitet

Lars Qvortrup er kjent i Danmark Etter noen måneder som rektor ved Danmarks Biblioteksskole i 2007 ilte Lars Qvortrup videre til dekanatet ved Danmarks Pædagogiske Universitetsskole i Aarhus.  For sju år siden holdt han et foredrag om Skolen i det hyperkomplekse samfund.

1. Danmark forvandlede sig i det 20. århundrede fra landbrugssamfund over industrisamfund til et hyperkomplekst videnssamfund; …
2. I vores kulturelle selvforståelse holder vi fast ved landbrugssamfundet som ideologisk matrix: Sociale værdier måles ud fra det idealiserede landsbyliv, …
3. På organisationsniveau er referencerne rykket en fase frem, men er dermed stadigvæk ude af trit med samfundets struktur: Her er de basale referencer industrialismens bureaukrati.
4. Samfundet iagttager stadigvæk sig selv som et system, hvis fundament er fysisk vareproduktion, og hvor vidensproduktion og -håndtering er et residualfænomen.
5. Selv om produktionslivet i dag er vidensøkonomisk snarere end arbejdsøkonomisk, og selv om udfordringen i dag er at håndtere social kompleksitet snarere end at omforme råmaterialer til varer, så baserer megen økonomisk teori sig stadigvæk på fysisk arbejde som det teoretiske grundlag og på abstrakt arbejdstid som den basale måleenhed.
6. Kultur opfattes “essentielt”, som det hedder, dvs. som “noget” i samfundet og under vores fødder, …
7. … almendannelse er ikke først og fremmest en kanoniseret samling identitetsskabende fællesværdier, men er det sæt af kompetencer – herunder naturligvis også store mængder af kulturelle referencer – man skal have for at betjene sig af disse iagttagelsesoptikker.
8. I vort samfund kan almendannelse derfor bestemmes som evnen til at forholde sig til social kontingens.
9. Det betyder ikke, at alt kan være lige godt, men at man må kunne foretage en dobbeltmanøvre: På den ene side at værdisætte det, der er værdisættelse værd, men på den anden side at gøre dette med en bevidsthed om, at det også kunne være anderledes, dvs. med en viden om, at denne værdisættelse ikke har universel gyldighed, men også kunne være anderledes, og at den derfor skal kunne begrundes og forsvares diskursivt.

Kilde: Skolen i det hyperkomplekse samfund

Fra industri til kunnskap

1. Når vi går inn i kunnskapssamfunnet, møter vi også en annen kultur. Men den er ikke ferdig utformet. For å forstå den innenifra, må vi veksle mellom å være deltakere og tilskuere, entreprenører og teoretikere.
2. Industrisamfunnet bygde på en teknologisk revolusjon: kull, stål og varmekraft. Digital teknologi spiller en tilsvarende rolle i kunnskapssamfunnet.
3. For å utvikle et språk som griper den nye virkeligheten, må vi øve oss i – eller praktisere – de nye digitale formene for arbeid og kommunikasjon. Bibliotekarer og lærere som har vokst opp med det gamle, må endre – eller overskride – sin egen praksis for å forstå den nye.
4. For å tolke de digitale prosessene med tyngde, må vi selv ha kjempet med problemene i vår egen hverdag. Overskridende teori forutsetter, med andre ord, en overskridende praksis.  Dan Cohen: … new media requires practice as much as, if not more than, theory

Over fjellet

Det er som å krysse en fjellovergang

Bibliotekarene må forlate industrisamfunnet – og komme seg over fjellet til kunnskapssamfunnet. Turen tar minst tjue år, og vi beveger oss skritt for skritt. Hvert enkelt steg krever oppmerksomhet og energi. Lufta er tynn og det blåser på toppene. Men av og til bør vi stoppe opp, kikke på kartet og kanskje justere retningen.

Dessuten kan vi nyte utsikten her oppe i høyden. Smelteverkene og turbinene ligger bak oss – og snart blir krattskog og bekkefall erstattet av slake, grønne lier.

Slik jeg tolker landskapet, dreier denne lange marsjen seg om tre ting: digitalisering, globalisering og kunnskapsproduksjon. Det norske bibliotekfeltet må mestre overgangen til et digitalt, globalt og kunnskapsbasert samfunn. Kunnskapsøkonomien bygger på bred adgang til formalisert, produksjonsrettet kunnskap. Den tilhørende prosessen kaller jeg profesjonalisering.

Digitalisering

På digitaliseringssiden går det viktigste skillet mellom Nasjonalbiblioteket – som har havnet på en leverandør- eller tilbudslinje, og resten av bibliotekene i feltet, som satser på brukerne og den faktiske etterspørselen etter tjenester. NB har alliert seg med Norsk faglitterær forfatterforening – ved generalsekretæren. Andreassen, Liland og Jøseland tegner det samme bildet av et digitalisert produksjonssystem der bibliotekene (og spesielt folkebibliotekene) enten blir overflødige eller fungerer som formidlingssentraler for det nasjonale systemet. Den dypere forståelsen av bibliotekenes sosiale rolle i et digitalt samfunn mangler.

Globalisering

Bibliotekenes globalisering har ikke skapt tilsvarende debatter. Alle er enige om at bibliotekfeltet – institusjonen, profesjonen og faget – er grunnleggende internasjonalt. Men graver vi dypere, kommer motsetningene fram. Den velvillige globale holdningen går sammen med en utpreget norskorientert praksis.  I stedet for å bygge på det beste fra dansk og britisk fagdebatt, bruker miljøet alle sine krefter på å utvikle nye norske firkantegg.

At bibliotekene skal betjene en voksende flerkulturell befolkning, er selvsagt akseptert. At bibliotekene skal rekruttere en flerkulturell stab, ble først vedtatt av NBF i år. At bibliotekutdanningen bør gjøre noe med de svært høye kravene til språk- og kulturkunnskap i KORG-faget, har knapt vært diskutert. Den dype norskheten i feltet er usynlig for de som har vokst opp i Norge.

Men debatten er nok på vei inn. Elsebeth Tank, som er nyutnevnt biblioteksjef i Malmø, sier det slik: “

«When working on complex issues, as we do in the world of libraries, it is essential to be innovative and find new routes and perspectives. It is not solely a question of professional skill, but also of ethnicity, gender and age”. … “We will be employing people from different backgrounds within five years.”

Profesjonalisering

Kunnskapssamfunnet betyr i praksis at kunnskapen betraktes som en produksjonsfaktor. Det økonomiske blikket skiller seg fra det akademiske – der kunnskapen er en verdi og et gode i seg selv. Det skiller seg også fra det praktiske eller håndverksmessige – der kunnskapen er tradisjonell, erfaringsbasert, overlevert og ofte taus.

For akademikerne betyr profesjonalisering at de “trekkes ned på jorda”. De må oversette det de vet til en eller annen form for produktiv praksis. Begreper som innovasjon, entreprenørskap og verdiøkende tjenester surrer som sinte bier rundt teoretikernes hoder. De dyktigste protetesterer – og vil gjenopprette eliteuniversitetet fra 1950. Der føler de seg hjemme – vi, de eksklusive.

De øvrige saboterer: fortsetter som før, men med nye, kreative merkelapper.

Produktive praktikere

Praktikerne må fortsette å levere produktiv kunnskap. De kan ikke overta de ledige plassene i himmelen. Det nye er at praksiskunnskapen får en mer akademisk form. Den tause kunnskapen blir begrepsfestet og formulert som handlingsregler (prosedyrer). Kunnskapens gehalt blir testet. Det som kalles taus kunnskap kan også være taus uvitenhet.

Konfliktene i kunnskapsfeltet dreier seg både om maktposisjonene innenfor feltet – f.eks. universitet versus høyskole – og om de underliggende begrepene og verdiskalaene. Spillet må beskrives. Hva er vitenskap? Hva er forskning? Hva er forskjellen på teori og praksis? Hva slags forhold ønsker vi – og hvem er vi? – mellom forskning og utvikling, mellom forskning og undervisning, mellom utvikling og undervisning og forskning og produksjon?

Her kjempes det innbitt om generelle begreper og allmenne argumenter. Men dette er en kunnskapspolitisk – ikke en kunnskapsteoretisk eller filosofisk debatt. Energien kommer fra konkrete gruppeinteresser. Hver enkelt profesjon kjemper for sin egen framtid – og for en overordnet struktur som gir “vår egen stamme” et maksimum av makt, ære, penger og innflytelse.

Profesjonens veivalg

Hovedvalget anno 2008 står mellom en universitets- og en profesjonslinje. De som står for universitetslinjen, ønsker i praksis å bygge opp en tradisjonell akademisk organisasjon, med hovedvekt på doktorgrader og publikasjoner skrevet for andre forskere. På universitetet er det akademisk forskning som gir de beste karrieremulighetene og den høyeste statusen.

Innenfor forskningen er det de meste generelle bidragene til fagets teori og metodikk som rangerer høyest. På den akademiske verdiskalaen ligger altså forskerrettet forskning på toppen, mens undervisning og praktisk utviklingsarbeid betraktes som sekundære aktiviteter. Det nytter ikke å være nyttig. Skal du fram, må du forske!

I 2008 ser mange  Akademia som en mulighet til å styrke faget og profesjonen. Men betyr det å forlate profesjonens tradisjonelle verdigrunnlag: at brukeren står i sentrum?

Profesjonslinjen opprettholder koplingen til brukernes verden. Det betyr at fagets verdiskala har en praktisk, ikke en teoretisk forankring. Målestokken er utilitaristisk: personer og tiltak som bidrar til raskere, bedre, nyttigere og mer læringsfremmende bibliotektjenester settes høyest.

Kunnskapsbasert praksis

Alle miljøer som bruker midler for å oppnå sine mål, er utsatt for samme fristelse: å la midlene erstatte målet. Det er lettere å behandle tall enn mennesker. Det er lettere å skrive forskningsartikler om norske bibliotek enn å forandre etablerte praksiser i norske bibliotek. Veldig mye lettere.

Dette skyldes også belønningssystemene. Dagens tellekant-system gir bibliotekutdanningen noen titusener i kassa for hver artikkel vi publiserer i et anerkjent fagfellevurdert tidsskrift. Det klager jeg ikke på. Skriftliggjøring og akademisk stringens styrker faget. Men publiseringen er meningsløs for bibliotekfeltet forøvrig dersom den ikke fører til en forbedret praksis.

Det vi skriver kan være så bra det bare innenfor andre faglige sammenhenger: økonomi, historie, statsvitenskap, litteraturhistorie. I bibliotekmiljøet bør det være rom for slik Fou også. Men det bør være en rimelig balanse mellom Biblioteknorges satsing på praksisrettet og på forskerrettet FoU.

Problemet for institusjonene som driver profesjonsutdanning, er at de ikke blir belønnet for å gjøre det praksisfeltet har behov for. Vi får penger for å publisere, men ikke for å innovere. Staten ønsker seg en vital og innovativ offentlig sektor, men virkemidlene er for grove. Det skorter ikke på vilje, men på presisjon. Forvaltningen bruker klubbe i stedet for florett.

Helse-Norge har klart det. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten – med hundre ansatte – fokuserer på formidlingen mellom forskningsfelt og praksisfelt. Landbruket har en lang tradisjon for forsøksårder og fylkesagronomer. Bibliotek-Norge savner noe tilsvarende.

Verdalt er det bred støtte for en kunnskapsbasert bibliotekpraksis. Men koplingen mellom FoU og praksisfelt må også gjennomføres helt konkret. Det er fordelingen av prosjekter og stillinger mellom praksisrettet og akademisk rettet FoU som viser om vi får det til – i praksis.

Skal vi forandre bibliotekenes praksis, bør vi først på fremst undersøke hva denne praksisen består i. Skal vi kartlegge skolebliotekenes betydning for informasjonskompetanse, bør vi legge mer vekt på empiri og testbare hypoteser enn på begreper og verdier.

Legene har et godt fungerende apparat for å fange opp problemer i praksisfeltet, slik at de kan bli “utsatt” for forskning – og for å bringe FoU-resultater tilbake og inn i den løpende virksomheten. Det forutsetter både intens faglig kommunikasjon og aktiv offentlig medvirkning. Slike systemer finnes nesten ikke i bibliotekfeltet.

Skal evidence-based librarianship fungere, må vi lære av medisinens tette koplinger mellom problemer, FoU-prosjekter og praksisfeltets løpende virksomhet og utvikle mekanismer som realiserer slike koplinger innenfor vårt eget miljø. Det betyr å arbeide faglig, saklig og konstruktivt med våre egne systemer, prosedyrer, begreper og terminologier.

Papiret: et marginalt medium

Norge står i dag ve starten av en spennende – og turbulent – overgang fra trykte til digitale arbeidsformer i skole og høyere utdanning.

Disse prosessene tar lang tid. De begynte på slutten av nittitallet og vil sikkert vare fram mot 2020 – og kanskje lenger. Vi vet ikke hvor omfattende dette hamskiftet kommer til å bli. Det vi med sikkerhet kan si, er at framtidas utdanningsinstitusjoner – barnehager, skoler, universitet og høgskoler – kommer til å bli dypt preget av digitale læringsressurser og arbeidsformer.

Papiret og lærebøkene vil sikkert ikke forsvinne for godt – men den trykte boka kan bli et marginalt medium i svært mange fag og sammenhenger.

På nittitallet gikk utviklingen av elæring sakte fordi teknologien var for langsom og komplisert for bred, rutinemessig bruk. I dag er den teknologiske infrastrukturen kommet på plass. Nå bremses prosessene av manglende ferdigheter hos lærerne og manglende forståelse i organisasjonene. Begge er bundet til fortidas praksis og fortidas begrepsmodeller.

De store lærebokforlagene ønsker å knekke Norsk digital læringsarena (NDLA) i starten – for å beskytte den gamle lærebokmodellen mot konkurranse.

Den norske forleggerforening (DnF) har i rasende fart fått laget en rapport der konsulentfirmaet Econ Pöyry – tidligere kjent som Econ – “analyserer” den nye konkurrenten. Men konklusjonene var gitt på forhånd. Dette er et rent bestillingsverk. Econ fikk to uker på å sable ned en gruppe innovative lærere som prøver å utvikle læremidler for en digital skole. Jeg støtter Espen Andersens meget kritiske vurdering av rapporten – og føyer til en mer allmenn vurdering av dette markedet.

Hvem eier skolen?

De offentlige utdanningsinstitusjonene har en innebygd konservatisme når det gjelder arbeidsformene. Lærerne betrakter skoler, høgskoler og universitet som “sin eiendom” – og ønsker ikke å dele makten med andre interessegrupper. Det gjelder å holde både brukerne – det vil si elever og studenter; sekundærbrukerne – det vil si foreldre, arbeidsgivere og de organiserte profesjonene; og ikke minst den store, stygge staten – det vil si departementer og direktorater, på armlengdes avstand.

Den viktigste begrunnelsen for dette “lokale selvstyret” er av faglig art. Lærerne krever en profesjonell autonomi. De tar ansvar for det faglige og pedagogiske tilbudet ligger på et høyt nivå – og må til gjengjelde være herrer i eget hus.

Denne sosiale kontrakten fungerer rimelig greit under stabile ytre forhold. Den tillater langsomme reformer, i takt med generasjonenes naturlige veksling. En gjennomsnittlig sannhet varer jo, i følge Ibsen, omtrent tretti år. Den virker som en hemsko når det ytre miljøet forandrer seg raskt og grunnleggende.

Endringstakten blir for lav – noe som fører til at avstanden mellom lærernes og brukernes praksiser vokser. Utdanningene bremser mer enn de dytter.

Det som til syvende og sist vil bestemme utviklingen, er hverken teknologien eller de politiske beslutningene, men den pedagogiske nytten vi kan oppnå ved å arbeide digitalt. Mange lærere tror de driver med elæring hvis de lar elevene hente informasjon på Internett. Mange forelesere tror de er digitale hvis de overfører sine lysark til Powerpoint – og forøvrig fortsetter som før. Men da forveksler de teknologi med pedagogikk.

En ny læringsøkologi

Elæring – eller digital pedagogikk – er en vesentlig annerledes undervisnings- og læringsform enn den tradisjonelle. Treenigheten klasse, bok og tavle erstattes av et bredt spektrum av læringsaktiviteter som tar digital kommunikasjon og ressursrikdom som en selvfølge. Kall det gjerne en ny læringsøkologi.

I et digitalt læringsmiljø har dialoger og debatter, foredrag og fargestifter, samtaler og blanke ark en like naturlig plass som epost, Wikipedia, blogger, Google, kunstutstillinger, digitale fortellinger, simuleringer av solformørkelser, statistikkbanker og hva hjertet ellers måtte begjære av medier, verktøy og ressurser.

Lærebøkene minner om fagtidsskriftene: nyttige samlinger – mellom to permer – av et variert stoff for samme målgruppe. Når ressursene foreligger digitalt, er det ikke lenger materielle grunner til å samle dem på samme måte. Det nye markedet dreier seg om mindre enheter – artikler og digitale læringsobjekter – som kan opptre i mange ulike sammenhenger (a la ikoniske fotografier – som flagget på Iwo Jima).

Gratis for sluttbruker

For å fungere optimalt i et digitalt læringsmiljø, må disse mindre omfattende tekstobjektene være tilgjengelige for lenking (uten betalingssperrer) og for videre bearbeiding (gjenbruk). De må altså være gratis tilgjengelige for sluttbrukerne – slik fagartikler på papir fortsatt er.

NDLA-undersøkelse, 22-23. mai 2008

Dette er ikke et økonomisk eller juridisk, men et pedagogisk argument. Betalingsordninger på læringsmarkedet må vurderes ut fra deres pedagogiske virkninger. NDLA tenker pedagogikk mens forlagene tenker profitt.

NDLA og Goliat

Den tradisjonelle forlagstankegangen vil tape i det lange løp. Men den kan forsinke og ødelegge mye for elevene, lærerne, skolen og den norske kunnskapsøkonomien i det korte løp.

Jeg sier ikke at politikerne skal kjøpe NDLAs argumenter framfor forlagenes. Men de skal ta seg bryet med å studere saksfeltet – eller sette sin beste rådgivere til å undersøke hva som foregår. Jeg er trygg på at NDLA tenker riktig – men aksepterer at alle må undersøke og vurdere dette på egen hånd.

At NDLA, som først fikk startsignal i mai, allerede er evaluert to ganger, viser hvor mye motstand initiativet møter. Den svenske vurderingen fra Metamatrix // Interfolio – Värdering av Nasjonal digital læringsarena, som ble publisert 4. oktober, ga imidlertid NDLA en god karakter.

Saklig debatt er til gode for alle parter – på lang sikt. Den borgerlige offentligheten dreier seg ikke om egeninteresse, men om fellesinteresse. Kjappe bestillingsverk for en bestemt interessegruppe fortjener ikke den samme velviljen.

Særinteressene har rett til å mobilisere. Men la dem ikke dekke seg bak hensynet til allmennheten. I de store lærebokforlagene har Børsen – for ikke å si Børsa – forlengst erstattet Katedralen.

Utfordrerne skal skytes ned før de rekker å vise hva de duger til.

Venle Vik. Nasjonal digital læringsarena – et paradigmeskifte?

Utdanningsportalene

I elæringsfeltet vrimler det av aktører, tiltak og kryssende interesser. Det er normalt i oppstartfaser. Men behovet for strategisk ledelse og fokusert debatt – basert på faglig kunnskap og argumentasjon – er nå blitt akutt. Det er viktig å prøve. Det er lov å feile. Men det er avgjørende for organisasjonene at de lærer av sine feil.

Jeg sier dette på bakgrunn av møtet om digitale læringsressurser 9. november 2007.Vi trenger noen foreløpige konklusjoner. Det forutsetter en vilje til å lære hos de som bevilger penger til elæring.

De færreste organisasjoner liker å lære. Det er lettere å fortsette som før: same procedure as last year. Men markedet tvinger dem til å lære – eller forlate arenaen.

Statlige og kommunale organer blir ikke korrigert på samme måte. Lederne i det offentlige er mer opptatt av politikerne, som gir dem makt og penger, enn av brukerne, som maser om flere og bedre tjenester uten å betale for dem.

Organene durer videre uten frykt – for hvem kan klare å nedlegge en offentlig virksomhet når den først er opprettet? Arbeidsplassene må bevares – det er fagforeninger og distriktspolitikere skjønt enige om.

I teorien skal brukerne, dersom de ønsker forandringer, henvende seg til politikerne – som formidler ønskene til de offentlige organene. Men denne modellen – den indirekte brukerstyring – fungerer bare under enkle og oversiktlige forhold.

Jo mer kunnskapsbasert samfunnet blir, jo vanskeligere blir det å påvirke de offentlige tjenestene. Fagbyråkratene kan vise til sin overlegne faglige innsikt – og amatørene på utsida ser beskjemmet ned. De mestrer jo ikke de faglige diskursene.

Nyttige eksperimenter

I rolige tider er ikke det så farlig. Gårsdagens arbeidsformer fungerer fortsatt så noenlunde. Resten kan løses ved langsomme tilpassinger.

Dersom tidene skifter og vinden snur, er det langt mer risikabelt å fortsette som før.

Jeg betrakter de store norske læringsportalene – Utdanning.no og Skolenettet – som eksperimenter. De er – ser det nå ut til – experiments that failed. Brukerne uteblir.

Med slike resultater ville en privat virksomhet stoppet hele eksperimentet – eller foretatt vesentlige endringer i strategi og styringsform. Men Staten er lite endringsvillig. I 2005 gjorde riktignok KD et forsøk på å få portalene til å samarbeide, ved å opprette samarbeidsutvalget SANU. Der skulle de konkurrerende parter komme til enighet ved å prate sammen. Det fungerte ikke – pussig nok.

Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen / samme feilen om og om og om igjen!

Norge er på vei mot kunnskapssamfunnet. De som forsøker å styre denne prosessen, har vokst opp i det stabile, sen-industrielle Norge. Der har de lært seg spillets regler.

Men nå skifter både spill og bane. Det globale, datadrevne kunnskapssamfunnet er ikke en forstørret og forbedret utgave av velferdsstaten. Skal staten opptre som kunnskapsaktør, må den lære å operere under nye betingelser.

Sterkere faglighet

Myndighetenes mange forsøk på å skape struktur i elæringsfeltet kollapser fordi utgangspunktet er politisk kontroll. Staten inviterer til innspill, men fortsetter å styre. Skal de offentlige organene klare seg i dette feltet, må de skifte gir fra styring til læring. Det betyr færre komiteer, utredninger og høringsrunder og mer vekt på faglig innsikt.

I demokratisk politikk har alle deltakere en stemme. Flertallet avgjør. Faglige beslutningsprosesser er åpne, men ikke demokratiske. På faglige arenaer er det konsensus blant de best kvalifiserte som bestemmer – ikke uravstemming blant alle fagets kandidater.

De faglige hierarkiene kan ikke vedtas politisk. De utkrystalliserer seg over tid gjennom faglige debatter.

Lærende organisasjoner er synlige, nysgjerrige, lydhøre og inderlig glade i faglig debatt. De bygger opp sin egen kompetanse og deler den villig med andre. De setter seg gjerne på skolebenken. De prøver, feiler og lærer av sine feil – uten å knuges av dårlig samvittighet.

Slik jeg tolker utviklingen på feltet, har Norge, som Europa og verden forøvrig, kommet for kort innenfor praktisk elæring til å foreta endelige valg eller drive detaljstyring av virksomheten.

Hvilken framtid har LMS-systemene? Åpne løsninger (OER)? Læringsportalene? Standardisert koding? Sosial tagging? Elevproduksjon? Internasjonale markeder for ressursutvikling og bruk?

Vi er ennå på prøvestadiet. Vi må utvikle vår praksis og den tilhørende fagligheten – som bør ha en dyp forankring i egen praksis.

Sanglærere bør kunne synge. Praksisteoretikere bør kunne praktisere.

Ressurser

• LATINA. Optional reading