Plinius

HiO 2010: Frydenlund Fabrikk

Denne teksten ble skrevet i 2001 som en reportasje fra Frydenlund Fabrikk, et av de fire framtidsscenariene i HiO 2010. 

Ragnhild Flaten Karim tar mot meg med et stort smil. – Unnskyld rotet, sier hun. – Når vi kommer til juleferien, er jeg helt flat. Da har jeg undervist tre semestre i strekk – full rulle hele tida.

Til våren kommer forskningsterminen. Jeg har fått en god slump midler fra Etnisitetsprogrammet til å studere utviklingen av muslimsk ikonografi i Norge etter 1980. Et fascinerende felt …

– Men det var jo universitetet vi skulle snakke om. Jeg forsto du ville prate med en fra grasrota.

Jakten på studentene

Budsjettkutt

– Hvert år er det like spennende. Hvilke utdanninger får fylt studentkvoten sin – og hvilke går med underskudd? Pengene følger jo studentene.

– Hver enkelt studieplass som vi ikke får benyttet, gir et tap på minst hundre tusen kroner i løpet av de tre årene bachelorstudiet varer. I høst fikk for eksempel fakultet for organisasjonsfag fjorten studenter for lite. Hvis avdelingen ikke klarer å «etterfylle», blir bevilgningen «justert» ned med en halv million i året.

– Vi har jo ingen reserver, hverken sentralt eller lokalt. Alt er skåret til beinet. Det betyr jo, i klartekst, at lærerstaben må kuttes med en person. Enten må en stilling inndras, når en av lærerne slutter, eller så må en av de midlertidige ansatte gå.

Rekruttering

– Vi må anstrenge oss maksimalt for å opprettholde produksjonen. Hver eneste avdeling har en rekrutteringskonsulent på hel eller halv tid. De mest utsatte utdanningene bruker fort to-tre prosent av budsjettet på rekruttering.

– HiO har ikke de dårligste tallene. Utenfor de største byene er det mye vanskeligere å holde studenttallet oppe. Men skolene «langt ut i leitom» får jo distriktsmidler bakt inn i grunnbevilgningen.

– Alle tror studentene flokker til oss, fordi vi er i Oslo. De aner ikke hvor hardt vi må stå på. De fleste studiene våre er bare populære – i mangel av noe bedre – når landets økonomi går skeis.

Forsinkelser og frafall

– Vi nærmest beinflyr etter gode kandidater. Det er jo ikke nok å få dem registrert som studenter. De må jo bringes gjennom studiet også. Forsinkelser og frafall treffer oss rett i lommeboka.

– Nå tror jeg bachelorstudentene tar 16 [48 studiepoeng], og masterstudentene 18 [56], vekttall i året.  Men vi sliter hardt. Selv om vi bruker mye større ressurser på rekruttering har gjennomstrømmingen sunket med nesten to vekttall pr. år.

– Av og til får jeg lyst til å gyve løs på studentene som tar det så bedaglig. Når du vet at hvert tapt vekttall koster 1.500 kroner, og vi har ca. 8.000 studenter, betyr disse to vekttallene 24 millioner kroner i året. Jo mer studentene koser seg, jo tøffere blir det for oss. For 24 millioner kunne vi ansatt 40-50 nye mennesker.

– Enkelte utdanninger klarer dessuten ikke å produsere 16 vekttall i året – og da må de øvrige ligge på 17-18 vekttall i året for å hindre budsjettkutt. Men er det riktig at vi på lærerutdanningen må streve ekstra for å få våre studenter sine gjennom studiet – når det f.eks. er journaliststudentene som tar seg heltidsjobb – straks første studieår er passert?

Redningen

Færre faste lærere

– Vi hadde ikke klart å satse så mye på undervisning og oppfølging uten å redusere den faste staben. De midlertidige lærerne har ikke FoU-tid og kan konsentrere seg 100% om undervisningsoppgaver.

Du kan godt si at de blir «billigere i drift». Jeg liker det ikke –  men hva kan vi gjøre, når staten presser oss så hardt?

EVU-virksomheten

– Det som ellers får økonomien til å gå så noenlunde rundt, er kursene. Når vi mangler vekttall og kandidater, prøver vi å fylle opp med videreutdanning for profesjonene.

EVU-lederne har blitt nøkkelpersoner ved avdelingene. Dersom tilbudene er gratis, blir vekttallene godkjent av KUF – og dette kan redde bevilgningene våre. Vi betaler gjerne 20-30% over vanlig lønn for å kapre en drivandes EVU-leder. De ekstra pengene er fort spart inn.

Alle ser jo at kunnskapsøkonomien har kommet for å bli.  Det er enorm etterspørsel etter opplæring – men den må være skreddersydd.

Og konkurransen på læringmarkedet er intens. Du kan jo ikke slå på wapmobilen din uten å få skjermen full av reklame fra Oxford og Harvard og alle de andre dot.edu-selskapene.

Det store kommersielle markedet er ikke noe for oss. Vi satser på profesjonene i offentlig sektor. De trenger ikke raske kurs til høye priser.

Det er konkurranse der også. Flere av de andre universitetene og høgskolene kjemper om de samme kundene. Vår store fordel er at vi kan tilby god faglig kvalitet – til akseptabel pris. Og at vi ligger i Oslo.

Deltakerne får heller akseptere at kurslokalene er litt gammeldagse. Det er dette vi har råd til.

SEOPP

– Heldigvis har vi en spenstig kursadministrasjon. Høgskolen opprettet et senter for oppdragsvirksomhet (SEOPP) i 2001. Egentlig het det vel senter for videre- og etterutdanning. Men det skiftet navn i 2006, da vi slo det sammen med et par tverrfaglige sentre vi hadde den gangen.

– De ble for dyre, syntes vi. Tok for mye ressurser fra avdelingene.

– De første årene var SEOPP alt for lite til å ta seg av   administrasjonen av kursene. Men vi oppdaget at det lønnet seg å samle både administrasjon og markedsføring av kurs på ett sted. Nå kan lærerne konsentrere seg om det de kan best, i stedet for for å fly som strikkballer mellom pedagogikk og kontorarbeid.

– I dag har Senteret over tredve ansatte. SEOPP er helt sentral for å skaffe kursinntekter til avdelingene – og for å holde produksjonen av vekttall oppe.

Forskningen

Forskning

– Universitetes undervisning er forskningsbasert, heter det så pent. Alle faglige ansatte i fast stilling har rett til å drive forskning- og utviklingsarbeid. Også høgskolelektorene har fått dette som en individuell rettighet.

Vi gjennomførte 25% FoU-tid i 2001. Selv om behovet på utdanningssida bare har økt og økt, har vi forsøkt å holde fast ved disse prosentene for de faste lærerne.

Undervisningsfri

– Men vi oppdaget jo ganske snart at undervisning – slik vi driver den – og forskning ikke lot seg forene. KUF krever jo framdrift og synlige resultater av prosjektene. Alt blir jo registrert i FoU-databasen. Da  vi ha undervisningsfri.

Fra 2006 ble deler av bevilgningen knyttet til resultatene av FoU-virksomheten. De fakultetene som ikke sørget for slike åpne perioder, klarte ikke å produsere god nok forskning. Det viste seg ved evalueringen i 2008.

Da de første kuttene kom, nektet de andre fakultetene å dele tapet – og etternølerne snudde på hælen. Fra i fjor har regelmessige FoU-terminer vært standard ved hele høgskolen.

Fabrikken

Under press

– Hvis vi holder oss til førsteamanuenser og -lektorer, som vanligvis har 25% FoU-tid, betyr dette i praksis at en fjerdedel forsker, mens tre fjerdedeler underviser, til enhver tid. Men jeg må innrømme at presset er stort uansett.

Jeg blir så kalkulerende: hvor mange timer kan jeg bruker på dette? Hva blir resultatene? Hvordan påvirker det bevilgningene?

Den gamle klasseromsundervisningen med 20-30 studenter er for lengst skviset ut. Vi er nødt til å arbeide mye i grupper – tett innpå studentene – for å hindre frafall.

Det er morsomt og pedagogisk riktig, men det tar vanvittig mye tid. Jeg synes jeg går fra gruppe til gruppe døgnet rundt. Alle venter at jeg skal være aktiv og oppmuntrende til enhver tid. Ved et samlebånd kan du i hvert fall tenke på noe annet enn jobben.

Noen uker har jeg forelesninger i stedet for grupper. Her går det heller ikke an å lene seg tilbake. Jo mindre grupper, jo større forelesninger.

Og forelesningene må være gode. Det nytter ikke å mumle for seg selv oppe ved tavla. Studentene er raske med å klage, og hos studieleder er det ingen sympati å finne. Hun tenker på budsjettet. Dårlig undervisning fører til frafall og mindre penger i kassa.

Muslimsk ikonografi

– Samtidig må vi holde vevsidene ved like – og svare på e-post fra studentene. I semesteret garanterer utdanningen svar innen 24 timer. Det er en del av kontrakten mellom Studentparlamentet og universitetet.

Så du skjønner – det går ikke fort med ikonografien. Jeg måtte bruke fire måneder bare på prosjektsøknaden. Det tok kremen av forskningsterminen i 2007. Konkurransen med de «gamle» universitetsfolka om disse midlene er knallhard. Nytter ikke å «prøve seg» med en søknad – det er bare å kaste bort tida.

I 2009 brukte jeg FoU-perioden til å besøke muslimske familier og menigheter i Nord-Norge. Det gir en egen ro i sjelen å høre muezzinens bønnerop i Lofoten. Ishavsmoskeen i Vadsø er også blitt nydelig.

Visste du forresten at læstadianerne og noen av sunnimuslimene har begynt å samarbeide? De prøver å stoppe oversettelsen av Koranen til samisk. Det skal visstnok være helligbrøde fra begge sider.

Uansett – materiale er det nok av. Til våren skal jeg begynne den systematiske analysen. Og jeg bare må få skrevet en artikkel – ellers blir det kutt både her og der. Men hovedrapporten må nok vente til 2013.

15.3.01

Kilde

1 kommentar »

  1. […] Reportasje fra Frydenlund Fabrikk […]

    Tilbakeping av P 19/13: Jentene på gjerdet | Plinius — mandag, juni 3, 2013 @ 11:58 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: