Plinius

Grader av kunnskap

Å bli kjent med noe nytt tar tid – det være seg et fag, en ferdighet eller en forfatter.

Innsikt i bibliotekfag, bridge eller Bourdieu danner en kunnskapsstige med mange nivåer. Det sies at ti års erfaring, eller ti tusen timers bevisst praksis, er nødvendig for å nå det høyeste nivået: ekspertnivået.

In many domains of expertise estimates of 10 years experience or 10,000 hours deliberate practice are common.

Del A. Pierre Bourdieu (1930-2002)

Veien fra nybegynner til ekspert er altså lang – og har flere typiske stadier, som bl.a. er beskrevet i den kjente boka Mind over Machine (1986). Her velger jeg en enklere måte å beskrive kunnskap på, med Bourdieu som eksempel. .

Den franske sosiologen Bourdieu var en sentral og meget produktiv samfunnsforsker fra rundt 1960 til 2002, da han døde. Hans mangesidige forskning og hans grunnleggende begreper har hatt stor innflytelse i mange fagområder – som utdanningsforskning, litteratursosiologi, vitenskapsteori og bibliotekfag.

Jeg ser rett og slett på hvor mange timer man har brukt på å lese Bourdieu (med kommentarer). For å få en skala fra bunn til topp, bruker jeg faktoren ti. Det gir meg ni trappetrinn eller nivåer.

Nullpunktet er en person som er ukjent med ordet Bourdieu.

Nivå 1. Ett ord

Har sett navnet, men vet ikke noe om personen.

Nivå 2. Ti ord

Pierre Bourdieu – sentral fransk sosiolog. Mest kjent for boka Distinksjonen. [10 ord]

Nivå 3. Hundre ord

Pierre Bourdieu, født 1930, død 2002, fransk sosiolog, bl.a. professor ved College de France i Paris fra 1981.

Han er mest kjent for sine arbeider innenfor sosiologisk teoridannelse, særlig teoriene om habitus og kulturell kapital. I motsetning til Marx så ikke Bourdieu på variasjoner av kulturelle manifestasjoner bare som overbygninger over økonomisk og politisk makt. Kulturelle manifestasjoner fungerer som en form for kapital som kan bestemme hvem som inkluderes og ekskluderes i sosial omgang. Ut fra sine erfaringer i Frankrike hevdet Bourdieu at særlig overklassen omgir seg med mange kulturelle symboler som mer er ment å signalisere sosial tilhørighet enn egentlig en bestemt smak.

Denne artikkelen om Bourdieu i Store Norske Leksikon (minus litteraturlisten) er på 104 ord:

Nivå 4. Tusen ord – eller fem minutter

Den norske Wikipedia-artikkelen (bokmål) om Bourdieu er på ca. sju hundre ord. For å komme opp i ett tusen – se Vedlegg A – har jeg føyd til noen avsnitt fra bloggposten Bourdieu på biblioteket I.

  • Med fire hundre ord pr. bokside svarer tusen ord til to og en halv side.
  • Med en lesehastighet på to hundre ord i minuttet svarer tusen ord til fem minutters lesing.

Nivå 5. Ti tusen ord – eller en time

Nivå fem tilsvarer en artikkel på 20-30 sider – eller en times konsentrert lesing. Den franske Wikipedia-artikkelen om Bourdieu har omtrent denne lengden.

En innføring i Bourdieu på norsk kan gjerne starte med Frank Meyer. Verktøykassa er full [ca. 3.000 ord]

Nivå 6. Hundre tusen ord – eller ti timer

Nivå seks svarer til en bok på to-tre hundre sider. En bok som gir en grundig oversikt på tre hundre sider er:

  • Pierre Bourdieu og Loïc J.D. Wacquant. An Invitation to Reflexive Sociology. Cambridge: Polity Press, 1992.
  • Norsk utgave: Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse. Oslo: Det Norske Samlaget, 1995.

Kjernen av boka er en utspørring av Bourdieu av godt forberedte amerikanske studenter. Spørsmålene gir boka en levende dialogisk karakter. En grundig lesing vil fort ta ti timer.

Nivå 7. En million ord – og en leseplan

Nivå sju innebærer bred innsikt i hele forfatterskapet.

Et “lesepensum” på to tusen fem hundre sider gjør det mulig å dekke alle sentrale deler av Bourdieus produksjon.

Han og hans nære medarbeidere har utgitt atskillig mer enn dette. Men hundre timers bevisst arbeid med Bourdieu bør likevel være nok til å kunne bruke hans begrepsapparat med en viss tyngde i egen undervisning og i eget forsknings- og utviklingsarbeid. Wacquant har faktisk laget en leseplan for nybegynnere – som ellers lett kan gå vill i mengden av tekster. Planen omfatter bare stoff på engelsk.

De akademiske miljøene i dette ledende universitetslandet klarer jo ikke – som sosiologisk felt – å forholde seg til andre språk enn engelsk.

Wacquants leseplan åpner slik (1992, s. 265):

Begin with Bourdieu’s (1989e) “Social Space and Symbolic Power” (along with Brubaker’s [1985] excellent overview; DiMaggio 1979 and Garnham and Williams 1980 are also useful), then move on to the article “On symbolic power (Bourdieu 1979b) reprinted in Language and Symbolic Power for a dense statement of Bourdieu’s project in relation to various strand of classical sociology and philosoiphy  (Hegel. Kant, Durkheim, Marx, Weber, Cassirer, Saussure, Levi-Strauss etc.) and to the 1986 interviews (Honneth, Kocyba and Schwibs 1986; Bourdieu 1986a, both of which are reprinted in Bourdieu 1990h) which help situate it more fully in the context of the French and international intellectual scene.

To sider senere kommer vi til bibliotekarstudentenes favoritt :

Once all or part of this is digested – hva skjer etter fordøyelsen, mon tro? – one must read together Distinction (Bourdieu 1984a, especially chapters 2, 3, 5-7, the conclusion, and postscript, beginning with the postscript – det nyeste først … – and The logic of practice (Bourdieu 1990a), arguably Bourdieu’s best and most important book, into which the paper entitled “The scholastic fallacy” (Bourdieu 1990e) offers an opening, before tackling Homo academicus (1988a)

Bourdieus analyse av oss selv – og seg selv – er siste post på programmet.

Nivå 8. Ti millioner ord

Men det finnes nivåer bortenfor dette.

En person som har brukt tusen timer på å lese tjuefem tusen sider av og om Bourdieu, må sies å ha et meget godt kjennskap til mannen, verket og resepsjonen (virkningshistorien). Her er vi på doktorgradsnivå – akademisk sett. Men jeg har samtidig en følelse av at dette også kan bli en overinvestering i lesing.

Bourdieu skrev jo ikke for å bli lest og kommentert, men for å påvirke de sosiale feltene vi inngår i. Det er derfor han vektlegger refleksiviteten – i stadig høyere grad jo eldre han blir.

Professoratet ved College de France var en statlig anerkjennelse av Bourdieus status i det intellektuelle feltet. Men den akademiske makten i Frankrike ligger ved de vanlige universitetene, der neste generasjon av studenter blir formet. Det akademiske establishment ga ham en talerstol, men ingen institusjonell makt. Han var jo kritisk til elitens kontroll – og uttalte seg åpent om hvordan maktutøvelsen foregikk.

Nivå 9. Ekspert på Bourdieu

Bourdieus praksis er dokumentert gjennom hans publikasjoner. Men det publikasjonene peker på, er strukturene, spenningene og ubehaget i samfunnet.

Den virkelige eksperten, sier Wikipedia, trenger ti tusen timers erfaring. Men å bli ekspert på Bourdieus forfatterskap uten å praktisere sosiologi – kritisk og konstruktivt a la Bourdieu – virker meningsløst.

Den virkelige eksperten på Bourdieu, tenker jeg, er ikke en skribent som kommenterer tekstene – pluss det andre skriver om dem, men en person som viderefører Bourdieus intellektuelle og politiske virksomhet i sin egen sosiale praksis.

Del B. Jürgen Habermas (1929-)

Som lærer har jeg erfart at jeg aldri bør nøye meg med ett eksempel. Hvis jeg bruker to, blir det lettere å skille det generelle mønsteret fra den konkrete anvendelsen.Mitt andre eksempel på kunnskapsnivåer gjelder Habermas. Det tredje eksemplet kan studentene selv utarbeide. Har de først tatt poenget, lærer de mer av å streve med stoffet på egen hånd.

Utholdenhet

Habermas er en utholdende filosof.

Han er mest kjent for Borgerlig offentlighet, som kom på tysk i 1962 og på norsk i 1971 (ny utg. 1989, 2002, 2005). Her undersøkte Habermas det offentlige rommet – altså de stedene i samfunnet det er mulig å føre en åpen diskusjon om politiske spørsmål – fra opplysningstiden til den senkapitalistiske epoken i Europa. Han har fortsatt å undersøke samtalene og forholdet mellom samtale og handling. Theorie des kommunikativen Handelns, som ble utgitt i 1981, regnes gjerne som hans hovedverk. Omfanget nærmer seg tolv hundre sider.

Men Habermas har skrevet mer. Mye, mye mer. Han sirkler hele tida rundt de samme grunnleggende spørsmålene.

  • Hvordan skal vi forstå vår sosiale verden?
  • Hvordan bør vi handle i forhold til andre personer, institusjoner og kulturer?
  • Og framfor alt: hvordan skal vi begrunne det vi sier og det vi gjør?

Samtaler uten tvang

Hele tida tar han samtalen; og da mener Habermas den fornuftige – altså den argumenterende tvangsfrie samtalen – som utgangspunkt.

Han aksepterer at de store systemenes tid er forbi. Filosofene kan ikke tenke seg fram til Sannheten – og deretter belære alle de som ikke har tid eller lyst til å filosofere. Men den som stopper å argumentere, må enten trekke seg tilbake fra verden eller prøve å styre den med andre midler: blod, jern og propaganda.

Både religionen og metafysikken har mistet sin autoritet. Men Habermas er sta som få. Han gir ikke slipp på opplysningstidas bilde av et samfunn der menneskenes fornuft er til stede som en formende kraft. Både vitenskapen, demokratiet og rettsstaten forutsetter offentlige, likestilte samtaler mellom personer som har lov til å være uenige. Det vi ikke har lov til, i disse tre institusjonene, er å stenge andre ute fra debatten.

Offentlig betyr åpent tilgjengelig (offen). Åpenheten innebærer adgang til å delta, mulighet til å bli hørt og vilje til å svare på argumenter med argumenter.

Akademisk håndverk

Det å lese Habermas krever også utholdenhet. Artikkelsamlingen Philosophische Texte strekker seg over fem bind og vel to tusen sider. Det har tatt meg et års tid å krysse verket. Jeg sitter tilbake med en dyp respekt for det språklige og filosofiske håndverket. Habermas skriver ikke for å imponere, men for å bli forstått.

Han mestrer den akademiske samtalen på høyeste nivå. Han er ofte krevende å lese, men den detaljerte strukturen og de mange lange setningene avspeiler saken selv. – Framstill saken så enkelt som mulig, sa Einstein, men ikke enklere. Habermas har et skarpt blikk for argumentasjonens arkitektur, hos seg selv og andre. Han tenker ikke bare i setninger og avsnitt, men i systematisk ordnede blokker av tekst.

Han kan også være kort og presis i oppsummeringer og billedbruk.

Han skriver om samtaler, argumenter og fornuft på en fornuftig, resonnerende og inkluderende måte. Hans tekster er løpende dialoger med konkrete filosofiske venner og kolleger. Samtidig er de rettet til et tysk, et europeisk og et globalt publikum.  Filosofihistorien er levende til stede, fra Platon til Husserl, Heidegger og Wittgenstein: “The talk never stops”.

Habermas og Bourdieu

For meg gir Habermas og Bourdieu det beste tekstgrunnlaget vi har for å begrepsfeste, eller å samtale dypt og fornuftig om dagens samfunn. Det gjelder alle sosiale nivåer, fra arbeidsplass og nabolag til nasjoner, sivilisasjoner og verdenssamfunnet (struggling to be born ..).

Det betyr ikke at jeg oppfatter meg selv som tilhenger av den ene eller den andre. Det er heller slik at disse to forfatterne har arbeidet seg gjennom (alle?) de sentrale spørsmålene i vår tids filosofi og samfunnsvitenskap. De har gått inn i problemstillingene, oppsummert debattene og argumentert for sine posisjoner. Dermed blir det mulig å fange sentrale begreper hos forfattere som Kant og Kuhn, Hegel og Husserl, Bruno Latour og Claude Levi-Strauss – uten å måtte pløye seg gjennom deres store produksjon i tillegg.

Habermas og Bourdieu kombinerer bredde, dybde og dialog. De er åpne veier inn til hjertet av nåtidas dype samfunnsdebatt. At det tar tid å følge dem, ligger i saken selv.  Det de til sammen har skrevet, kan fungere som en samfunnsfaglig lærebok for det nye århundret.

Denne Summa Sociologica er ikke beregnet på begynnere. Men det er fullt mulig å nærme seg både Habermas, Bourdieu og deres mange samtalepartnere uten å investere ti tusen timer. Det er mange trinn fra begynner til ekspert. Alle har sin verdi hvis de tas på alvor. Læring dreier seg ikke om å huske, men om å ta stilling.

Nullpunktet er en person som aldri har hørt om noen “Habermas”.

Trinn 1. Ett ord

Har sett navnet, men vet ikke noe om personen.

Trinn 2. Ti ord

Jürgen Habermas – moderne tysk filosof. Kjent for boka Borgerlig offentlighet. [10 ord]

Trinn 3. Hundre ord

Første avsnitt om Habermas i artikkelen i Store Norske Leksikon (minus litteraturlisten) er på 94 ord:

Jürgen Habermas, født 1929, tysk filosof og sosiolog, forgrunnsfigur i nyere vesteuropeisk filosofi og samfunnsvitenskap. Lærer i Heidelberg 1961, professor i Frankfurt am Main 1964, 1971 direktør ved Max-Planck-Institut i Starnberg, fra 1981 igjen professor i Frankfurt. Habermas var sammen med Theodor Adorno og Max Horkheimer en hovedtalsmann for den «kritiske teori» som ble utformet av den såkalte Frankfurter-skole. Hans skrifter om moderne vitenskaps funksjoner og legitimitetsproblemer øvde innflytelse på den tyske studentbevegelse i 1960-årene, selv om han ikke stod langt nok til venstre for de mest radikale. Tildelt Sonningprisen 1987, og Holbergprisen 2005.

Å lese disse linjene tar bare 20-30 sekunder. Men som frittstående tekst gir de lite læring . Skal leseren forstå det som sies, bør hun ha litt kjennskap til kritisk teori, Frankfurter-skolen, samt Adorno og Horkheimer – på forhånd. Yngre lesere vil kanskje trenge informasjon om den tyske studentbevegelse i tillegg.

Slike termer kan også slås opp i Wikipedia eller Store norske leksikon:

Men disse tekstene krever igjen en del kontekst for å blir forstått. Det halve minuttet blir fort til en halvtime eller mer …

Trinn 4. Tusen ord

Da Habermas fikk Holbergprisen i 2005, skrev Erik Odvar Eriksen en presentasjon av Habermas på ca. ett tusen ord i i Aftenposten (28.11.05).

Den kan leses gjennom på fem minutter. Men selv om den står i Aftenposten, er den neppe beregnet på gjennomsnittsleseren. Ta dette avsnittet:

I sitt arbeid med å etablere grunnlaget for den kommunikative rasjonalitet har han trukket på moderne språkfilosofi så vel som på teorien om symbolsk formidlet interaksjon. Gjennom begreper om språklig kompetanse, gyldighetskrav og performative motsigelse[r]  søker han å vise at visse typer av normative spørsmål kan avgjøres på en fornuftig måte. Selv om Habermas argumentasjon er liberal, kognitivistisk og formal så markerer han klar avstand til teorier som bygger på «opplyst egeninteresse». Sosiale bånd blir til i et gjensidig anerkjennelsesforhold som ikke kan gjøres rede for gjennom begreper som kontrakt og rasjonelt valg.

Begrepsapparatet gir bare mening for de som allerede har trening i å lese filosofiske tekster.

Trinn 5. Ti tusen ord

Trinn fem tilsvarer en artikkel på 20-30 sider. Først på dette nivået går det an å arbeide med teksten for en vanlig oppegående leser uten spesiell kompetanse i filosofi eller sosiologi.

  • Artikkelen om Habermas i Stanford Encyclopedia of Philosophy er på ca. femten tusen ord.
  • Et mulig alternativ er Peter Dews’ innledning  til Autonomy and solidarity (se nivå 6).

Dette er tekster som kan leses på en time, gitt en lesehastighet på 200 ord i minuttet. Men de som vil tilegne seg teksten, må gå i dialog med den, enten det nå skjer hjemme i stua, i seminarrommet eller (som her) i bloggmediet. Som lærer ville jeg anbefalt:

  • Les den grundig (1 time) og noter underveis
  • Les og diskuter den med andre (2 timer)
  • Les den en gang til (1 time) – og fortsett å notere

Fire timer er ikke for mye.Det betyr en effektiv lesehastighet på 50 ord i minuttet.

Trinnene 1 til 5 er for begynnere. Har du fullført trinn 5, har du passert begynnerstadiet og kommet til neste ferdighetsnivå – det Dreyfus og Dreyfus kaller litt øvet. Trinn 6 og 7 er for de litt øvede (avanserte begynnere).

Trinn 6. Hundre tusen ord

Lesedybde seks svarer til en bok på to-tre hundre sider. En bok som gir en levende innføring på litt under tre hundre sider er:

  • Peter Dews (red.) Autonomy and solidarity. Interviews with Habermas. Revised edition. London: Verso, 1992. – 277 s.

På trinn seks har leseren forutsetninger for en raskere og mer innforstått lesing. Men virkelig fort går det aldri. Habermas kan ikke skumleses. Argumentene er tettvevde som en ringbrynje.

Selve boka kan leses på noen timer. Deretter må den bearbeides. Noen kan klare det på et par dager. mens andre vil trenge et ukeverk. 

Trinn 7. En million ord

Nivå sju innebærer bred innsikt i hele forfatterskapet.

Et “lesepensum” på to tusen fem hundre sider gjør det mulig å få bred innsikt i viktige temaer, begreper og argumentasjon hos Habermas. Mange av hans bøker og artikler er oversatt til engelsk (se Vedlegg), og det er fullt mulig å sette sammen en leseliste av dette omfanget på engelsk (og norsk). Men siden jeg har bedre oversikt over de tyske tekstene, kombinerer jeg flere språk.

Et bredt utvalg av og om Habermas kunne altså starte med Autonomy and solidarity (100K ord). Borgerlig offentlighet (100K) må være med – den er utgangspunktet for resepsjonen av Habermas i europeisk offentlighet. Habermas-Handbuch (200K) kartlegger – og diskuterer – hele livsverket. Resten av studiet kan fordeles på Theorie des kommunikativen Handelns / The Theory of Communicative Action (350 K) og et utvalg på 15-20 artikler (250 K) fra Philosophische Texte.

Målet med trinn 7 er å bli en kompetent utøver i forhold til Habermas. Det betyr ikke å beskrive forfatteren og hans verk fra utsiden, men å samtale med Habermas. Den kompetente student har et indre forhold til forfatteren. Hun kan anvende, og om nødvendig kritisere, begrepene og argumentene Habermas selv tar i bruk.

Trinn 8. Ti millioner ord

Men det finnes ferdighetsnivåer bortenfor dette.

En person som har lest 20-30 tusen sider av og om Habermas, vil ha inngående kjennskap til mannen, verket og resepsjonen (virkningshistorien). Her er vi på doktorgradsnivå eller høyere.

På dette trinnet er lesehastigheten rimelig høy. Leseren er fortrolig med tematikk og stil på forhånd. Jeg anslår en lesehastighet på en side = 300 ord i minuttet. Trinnet innebærer en ren lesetid på 30 tusen minutter = fem hundre timer.

Men læring innebærer aktivt arbeid med et stoff:

  • ta stilling til teksten
  • lese noen av de andre forfatterne Habermas diskuterer med
  • diskutere med fagfeller
  • undervise om Habermas og de spørsmålene han (og du selv) er opptatt av
  • forfatte og formidle egne tekster som er knyttet til samtalen (møtet) med Habermas

Samlet tidsbruk kan lett passere ett, to, tre tusen timer. De som har gjort dette arbeidet, fortjener å kalles erfarne fagfolk på det aktuelle området.

Nivå 9. Ekspert på Habermas

Eksperten er det femte og høyeste nivået i “Dreyfus-stigen”. Det knyttes ofte til en investering på minst ti tusen timer. Eksperten opptrer fritt, lett, uanstrengt og naturlig.

Innenfor sine sentrale områder beveger Habermas seg med lette trinn – på tross av sitt akademiske språk. Hans bidrag til de faglige samtalene om samfunns-, kunnskaps- og språkteori flyter uanstrengt.

Eksperten har ikke automatisk rett. Ingen eier den endelige sannhet. Habermas aksepterer at han kan ta feil, og han korrigerer ofte sitt yngre jeg – med samme letthet. Han praktiserer sin diskursetikk og sin kritiske teori. Tre sitater:

  • One of the ways in which Horkheimer distinguished ’critical’ from ’traditional’ theory, was in terms of the fact that the former sees itself as a component of the very social process which it attempts, simultaneously, to explain. (Dews, s. 212)
  • The unity of work and person is a rather naïve demand, aginst which Adorno always fought. But it is also clear that the academic teacher must stand for what he or she says, in a plausible way. (s. 217)
  • Because of its affinity with common sense, with the knowledge which gives us our everyday orientation, philosophy is, rather more than the sciences , reliant on being represented by particularly convincing individuals. (s. 217)

Ekspertene på Habermas har viet sine arbeidsliv til den tyske nåtidsfilosofen og hans intellektuelle miljø. De skriver bøker om hans virksomhet. De har ham under huden – og vet hva han ville sagt om de fleste spørsmål som måtte dukke opp.

Tysk og fransk

Plinius er ikke, og har ingen ambisjon om å bli, ekspert på Habermas. I beste fall svever jeg et sted mellom trinn 7 og trinn 8. Men jeg setter stor pris på, og har lært mye av, hans intellektuelle utholdenhet.

Å prise Habermas betyr ikke at han kan stå alene. Bourdieu tar opp mange problemstillinger som Habermas ikke dekker. Det skyldes både forskjellen mellom fransk og tysk vitenskapshistorie, Bourdieus personlige biografi og hans posisjon som outsider i det franske akademiske feltet. Habermas er dypere og sterkere som tenker og filosof. Bourdieu er bredere og sterkere som empirisk samfunnsforsker, etnograf, vitenskapshistoriker og politisk engasjert intellektuell.

Begge er kritiske tenkere av ypperste klasse og reneste vann. Men Habermas er mer orientert mot frigjørende innsikt (emansipasjon) enn mot frigjørende politisk handling (revolusjon). Habermas (født 1929) opplevde 2. verdenskrig og nazismens fall. Bourdieu (født 1930) opplevde Algerie-krigen og Frankrikes moralske svik. Habermas angriper, mens Bourdieu analyserer, undertrykkelse, fordommer, marginalisering og sosial ulikhet.

De to representerer det beste i hver sin europeiske tradisjon. Begge har skapt fullverdige livsverk. Begge forsyner oss med begreper og modeller til fortsatt bruk. Men ingen av dem sitter med fasiten. De kan ikke fortelle oss hva vi skal bruke redskapene til i neste runde, det vil si fra 2011 og framover.

Ressurser om Bourdieu

Plinius

Tusen ord om Bourdieu

Pierre Bourdieu (født 1. august 1930, død 23. januar 2002) var en fransk sosiolog som var spesielt opptatt av generell sosiologisk teori og av forholdet mellom utdannelse og kultur. Et av de viktige temaer han skrev om var forholdet mellom individer og sosiale systemer. Kritikere har beskyldt Bourdieu for å være for opptatt av struktur i sine teorier, mens tilhengere gjerne mener at Bourdieu har laget en ny klasseteori som overgår Karl Marx sin hva gjelder både kompleksitet og forklaringskraft.

Teori

Et av de viktigste skillene mellom Bourdieu og andre teoretikere er at han ser på klassene som teoretiske klasser som er fiktive grupperinger og bare eksisterer på papiret. Risikoen er at de kan bli oppfattet som virkelige klasser. Han bestemmer den enkeltes posisjon ut ifra plassering i «det sosiale rommet». Klassene er uttrykk for avstander både sosiale og romlige. De som befinner seg langt fra hverandre i «rommet» vil ikke forstå hverandre, mens de som befinner seg innenfor et avgrenset område vil være nærmere hverandre f. eks. i smak eller utdanning. Men det betyr ikke at de konstruerer en klasse i Marx forstand, det vil si en gruppe mobilisert for et felles mål og mot en annen klasse

Bourdieu mener at ulike grupper har forskjellig volum av kulturell og økonomisk kapital. Bourdieu plasserer ulike yrkesgrupper i det sosiale rommet som har to hoveddimensjoner: økonomisk kapital og kulturkapital.

Den kulturelle kapitalen erverves gjennom oppveksten og gjennom utdannelse. En lang universitetsutdannelse gir prestisjefylt teoretisk spesialkunnskap som en del av en internasjonal kulturtradisjon «danningskulturen». Men det er også forskjell på utdannelse. En økonomiutdannet direktør i en større bedrift vil ikke automatisk bli sett på som en «kulturperson» på bakgrunn av faglige kunnskaper. Størsteparten av prestisjen til denne yrkesgruppen stammer fra de økonomiske kildene og den makten de utøver over andre.

De to formene for kapital er konvertible. En type kapital kan «veksles om» i en annen type kapital. Pengekapital kan byttes mot utdannelse eller andre former for kulturkapital, og kulturkapital kan selges til høy pris på et marked. Dette gjør at agentene kan «flytte» seg i det sosiale rommet. Kulturell kapital kan også veksles i sosial kapital, dvs. tilgang til visse sosiale kretser som kan gi status og åpne dører for videre investeringer og utbytte av kulturkapitalen. Den «rette» sosiale kapitalen kan også gi grunnlaget for å kunne tilegne seg «den rette» kulturelle kapitalen. Den habitusen som folk tilegner seg et eller annet sted i det sosiale rommet, på grunnlag av bestemte mengder økonomisk kapital eller kulturkapital, fører med seg ulike livsstiler og skaper forskjellige former for smak. De ulike livsstilene vi møter i det praktiske livet, er observerbare konsekvenser eller symbolske fremstillinger av den sosiale verden. Habitus er således et grunnleggende prinsipp som skaper ulike livsstiler i praksis, og samtidig et system hos den enkelte for å klassifisere og vurdere livsstiler som allerede finnes.

Ordet distinksjon har på fransk to nyanser:

  • 1.«det å skille ut noe»/«det å skille mellom ulike ting»
  • 2.«å skille ut det som er fornemt og eksklusivt»

Gruppen i den øverste delen av det sosiale rommet har høyt utviklet sans for distinksjonene. Det går for seg en uformell læring der de nye generasjonene lærer å skille mellom «godt» og «dårlig» og mellom «det verdifulle» og «det forkastelige», eller hva som er «den gode smaken». Denne læringen blir mer stedfestet og utvikler seg jo høyere opp i utdannelsessystemet en kommer, og blir stedfestet gjennom sosial omgang med de som har omlag samme plassen i det sosiale rommet. Den sosiale bakgrunnen er med på å sile ut de privilegerte etter hvert som de går oppover i utdannelsessystemet.

De elevene eller studentene som kommer fra ressurssterke miljø, har en ekstra fordel: De mest favoriserte studentene skylder bakgrunnsmiljøet sitt ikke bare vaner, trening og holdninger som direkte hjelper dem i studiearbeidet, de arver også rene kunnskaper så vel som viten om hvordan en skal te seg og gjøre ting, «smaker» og «den gode smaken».

Bourdieu forkaster fremstillinger som ser på skolen som et speilbilde av samfunnet. Tvert imot fastholder han at skolen har en relativ autonomi, selv om den indirekte er under innflytelse av mektigere politiske og økonomiske institusjoner. Det er gjennom symbolsk vold at skolen , som en tilsynelatende upartisk og nøytral formidler, fremmer ulikhet.

Refleksiv sosiologi

Det Bourdieu står for, i teori og praksis, er en generell – og skarpt utfordrende – tilnærming til samfunnet og de sosiale prosessene. Hans samfunnsanalyse inkluderer konsekvent forskeren selv: Bourdieus sosiologi er grunnleggende refleksiv.

Bourdieu har skrevet om bønder og fattigfolk, lingvistikk og vitenskapsteori, studenter og akademikere. Han er inspirert fra mange hold: store klassiske sosiologer som Marx og Durkheim, sentrale moderne filosofer som Wittgenstein og Heidegger, vitenskapsteoretikere som Kuhn og Bachelard.

Når han anklages for marxisme – svarte han – slik Marx også gjorde – je ne suis pas marxiste. I stedet skrev han en bok der han presenterte seg som tilhenger av Pascal.

Det som gjør Bourdieus begreper krevende å bruke, er ikke at de er spesielt kompliserte eller uklare, men at de må konkurrere med dagliglivets språkbruk.

Som forsker betrakter Bourdieu den sosiale virkeligheten som systemer eller nettverk av relasjoner. Han har “une philosophie de la science que l’on peut dire relationnelle”. Selve hans metasosiologi, altså den grunnleggende forståelsen av sosiologiens gjenstand, bryter med den hverdagslige – og også med den delvis skolerte (demi-savante) – oppfatningen av samfunnet som en samling av “virkelige objekter”.

Dagliglivets virkelighetsoppfatning tar utgangspunkt i vår opplevde virkelighet, der vi møter konkrete enkeltmennesker og deltar i konkrete grupper og sammenhenger. Den har svært vanskelig for å akseptere at det sosiale ikke består av individer, men av nettverk av objektive relasjoner som vi verken kan ta på eller peke på – men som vi må erobre, konstruere og bekrefte gjennom et vitenskapelig arbeid.

Denne hverdagsforståelsen kommer til uttrykk i alle vanlige samtaler om sosiale fenomener. Derfor blir den konstant bekreftet “av tingene selv” – og folk flest opplever det naive bildet av samfunnet som naturlig, selvsagt, normal og uomtvistelig. Den enkle, individorienterte samfunnsmodellen inngår i hverdagslivets doxa – det vi tar som en selvfølge.

[1011 ord]

Kilder: Den norske Wikipedia-artikkelen om Bourdieu og Plinius. Bourdieu på biblioteket I.

Bourdieu på pensum

Noen eksempler på Bourdieu på pensum ved Høgskolen i Oslo:

  • Kulturjournalistikk våren 2009
    • Bourdieu, Pierre (1979) Distinksjonen. Forordet. Oslo: Pax Forlag 14s.
    • Bourdieu, Pierre: How can one be a sports fan? 11s, i During, Simon (ed.) (2003): The Cultural Studies Reader. Routledge
  • Politisk journalistikk våren 2009

    • Bourdieu, Pierre (2005): “The Political Field, the Social Science Field, and the Journalistic Field” I: Bourdieu and the Journalistic Field. Polity, Cambridge (s.29-48) = 20 sider
  • Samfunnsvitenskapelig teori med spesiell innretning mot sosialt arbeid og velferdsfag
    • Bourdieu, Pierre. 2000. Den maskuline dominans. Pax Forlag: Oslo. (Kapittel 1: Et forstørret bilde. 50 s.)
  • Vitenskapsteori. Masterstudiet i sosialt arbeid 2008.
    • Bourdieu, Pierre. & Waquant, Loïc. J.D. 1995. Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse. Oslo: Det Norske Samlaget, s. 81-125 (45 sider)

Pensum/læringskrav i et universitetskurs om Bourdieu (Bourdieu, bidrag og kritikk (SOS4003 – Vår 2007))

Agora 1-2 2006 må kjøpes.

Bidrag fra Bourdieu

  • *Bourdieu, Pierre (1977). Reproduction in Education, Society and Culture. (2nd. ed), London & Hills: Sage. Kap 1 & Kap.3. s. 141-176. (75 s) I kompendium dansk utgave Reproduktionen,København : Hans Reitzel 2006.
  • *Bourdieu, Pierre (1984) , Distinction. Cambridge. Mass.: Harvard University Press. Kap 2 & 3. NB:Kap 3 i Agora: “Habitus og livsstilenes rom”(100s)
  • *Bourdieu, Pierre (1988), Homo Academicus. Cambridge: Polity Press. Kap. 2. (36 s)
  • Bourdieu, Pierre (1988) “What Makes a Social Class? On The Theoretical and Practical Existence of Groups.” I Berkeley Journal of Sociology, vol XXXII, 1987, s. 1-17. (15 sider). Deles ut på forelesning.
  • *Bourdieu. Pierre (1990a), In Other Words, Cambridge: Polity Press. Kap 7 og Kap 9 (s. 106-119, 140-149, totalt 22s)
  • *Bourdieu. Pierre (1990b), The Logic of Practice. Oxford : Polity Press. Introduction + Kap 2 og Kap 5 (25-29, 42-51, 80-97, totalt 30 s)
  • *Bourdieu, Pierre (1993)”Some Properties of Fields” i Sociology in Question, London: Sage Publications. 72-77, totalt 5s)
  • *Bourdieu, Pierre (1994), “Er en interessefri handling mulig?” Fra Symbolsk makt. Oslo Pax (s. 131-149, totalt 17s)
  • *Bourdieu, Pierre (2000), “Den maskuline dominans”. Oslo: Pax. Kap III (s. 90-120, totalt 30s)
  • *Bourdieu, Pierre (2005) “Økonomiske praksisser og tidslige dispositioner”, i Udkast til en praksisteori. København : Hans Reitzel (297-304, totalt 7s)
  • Bourdieu, Pierre fra Agora 1-2, 2006:
    • “Kapitalens former” (20s) “Maktfeltet og dets forvandlinger.”(20s) (Omsetjing av del 4, kap. 1, i La noblesse d’état [1989].) “
    • Strukturer, habituser, praksiser” (20s) (“Habitus og livsstilenes rom”)

Andre bidrag:

Fra Agora 1-2, 2006:

  • Bugge, Lars: “Herredømme og frigjøring i den borgerlige kulturen” (22s)
  • Brubaker: “Bourdieus dialog med den klassiske sosiologien” (29s)
  • Østerberg, Dag: “Bourdieus forhold til Cassirer”(14s)
  • *Chan, T. W & Goldthorpe, J.H. (2004), “Is there a Status Order in British Society? Evidence from the Occupational Structure of Friendship.” European Sociological Review 5: 383-401 (18s)
  • *Elster, Jon (1981) “Snobs”. London Review of Books, vol. 3 nr. 20. (10s)
  • *Hjellbrekke, Johs . & Olav Korsnes: “Sosial kapital-strukturar i norske elitar.” I Tidsskrift for samfunnsforskning, vol. 46, nr. 4, 2005, s. 467-502. (35s)
  • *Prieur, Annick & Carsten Sesoft (2006). Pierre Bourdieu. En introduktion. København : Hans Reitze. Kap 3, 5 & 7. (96s)
  • *Rosenlund, Lennart: “Sosiale strukturer og deres metamorfoser.” I Sosiologisk tidsskrift, vol. 6, 1-2, s. 45-74. (30 sider)
  • Rouanet, Henry, Werner Ackermann & Brigitte Le Roux: “The Geometric Analysis og Questionnaires: The Lesson of Bourdieu’s La Distinction.” I Bulletin de Méthodologie Sociologique, nr. 65, jan., 2000, s. 3-18. (15s) Deles ut på forelesning.
  • *Waquant, L (1993), “From Ruling Class to Field of Power. An Interview with Pierre Boudieu in La noblesse d’Etat”. Theory, Culture and Society_ 10: 19-44 (25s)

Til sammen 691 sider.

Ressurser om Habermas

  • Habermas, Jürgen. Philosophische Texte. Frankfurt a.M, Suhrkamp, 2009. 5 bind.
    • Sprachtheoretische Grundlegung der Soziologie. – 410 s.
    • Rationalitäts- und Sprachtheorie. – 390 s.
    • Diskursethik. – 472 s.
    • Politische Theorie. – 435 s.
    • Kritik der Vernunft. – 463 s.
  • Slagstad, Rune. Verdensånden Habermas. Aftenposten, 17.6.2009 (80-årsdagen)

Fem ferdighetsnivåer

Plinius

VEDLEGG

Habermas på engelsk

1970-79

  • 1970. Toward a Rational Society, J. J. Shapiro (trans.). Boston: Beacon.
  • 1971. Knowledge and Human Interests. J. J. Shapiro (trans.). Boston: Beacon.
  • 1973. Theory and Practice, J. Viertel (trans.). Boston: Beacon.
  • 1975. Legitimation Crisis, T. McCarthy (trans.). Boston: Beacon.
  • 1979. Communication and the Evolution of Society, T. McCarthy (trans.) Boston: Beacon.

1980-89

  • 1987. The Theory of Communicative Action. T. McCarthy (trans.). Boston: Beacon.
  • 1988. On the Logic of the Social Sciences, S. W. Nicholsen and J. A. Stark (trans.). Cambridge, MA: MIT Press.
  • 1989. The Structural Transformation of the Public Sphere, T. Burger and F. Lawrence (trans). Cambridge, MA: MIT Press.

1990-1999

  • 1990. Moral Consciousness and Communicative Action, C. Lenhardt and S. W. Nicholsen (trans). Cambridge, MA: MIT Press.
  • 1992. Postmetaphysical Thinking, W. M. Hohengarten (trans.). Cambridge, MA: MIT Press.
  • 1993. Justification and Application, C. P. Cronin (trans.). Cambridge, MA: MIT Press.
  • 1996. Between Facts and Norms: Contributions to a Discourse Theory of Law and Democracy, W. Rehg (trans.). Cambridge, MA: MIT Press.
  • 1998. Inclusion of the Other: Studies in Political Theory, C. Cronin and P. DeGreiff (eds). Cambridge, MA: MIT Press.
  • 1998. On the Pragmatics of Communication, B. Fultner (trans.) Cambridge, MA: MIT Press. [Collected from various German sources]
  • 1998. M. Rosenfeld and A. Arato (eds), Habermas on Law and Democracy (Berkeley: University of California Press, 1998)

2000-

  • 2001. The Postnational Constellation, M. Pensky (trans., ed.). Cambridge, MA: MIT Press.
  • 2001. On the Pragmatics of Social Interaction, B. Fultner (trans.). Cambridge, MA: MIT Press.
  • 2002. Religion and Rationality: Essays on Reason, God, and Modernity, E. Medieta (ed.). Cambridge, MA: MIT Press. [Collected from various German sources]
  • 2003. Truth and Justification, B. Fultner (trans.). Cambridge, MA: MIT Press.
  • 2003. The Future of Human Nature, W. Rehg, M. Pensky, and H. Beister (trans.). Cambridge: Polity.
  • 2006. Religion in the public sphere. European Journal of Philosophy 14: 1–25, J. Gaines (trans.).
  • 2006. J. Habermas and J. Ratzinger, The Dialectics of Secularization: On Reason and Religion, B. McNeil (trans.). San Francisco: Ignatius. 19–52.
  • 2006. The Divided West, C. Cronin (trans.). Cambridge: Polity.

Kilde: Litteraturlisten i Habermas, Stanford Encyclopedia of Philosophy.

Habermas på norsk

1970-1979

  • Kritisk teori : en antologi over Frankfurter-skolen i filosofi og sosiologi, 1970
    • redigert og innledet av Ragnvald Kalleberg
  • Vitenskap som ideologi, 1974 (tidl. 1969)

1980-1989

  • Observations on “the spiritual situation of the age” : contemporary German perspectives, 1984
    • edited by Jürgen Habermas ; translated and with an introduction by ….

1990-1999

  • Nasjonalisme og nasjonal identitet, 1994
    • Elias, Norbert; Habermas, Jürgen
  • Kommunikasjon, handling, moral og rett,1999
  • Kraften i de bedre argumenter, 1999

2000-

  • Den menneskelige naturs fremtid : bidrag til den etiske debatten om genteknologi, 2003
  • Borgerlig offentlighet : dens fremvekst og forfall : en undersøkelse omkring et av det borgerlige samfunns grunnbegreper, 2005
    • oversatt av Høibraaten, Helge
    • tidl. 2002, 1989, 1971
  • Politisk kommunikasjon i mediesamfunnet, 2007
  • Offentlig mening, kommunikativ makt og aktører i det sivile samfunn, 2007
  • Sekulariseringens dialektikk : om fornuft og religion, 2008
    • Habermas, Jürgen; Schuller, Florian (Benedikt XVI pave)

Kilde: Bibsys

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.