Plinius

KBP

SAMLESIDE

Se også debatten med Toverud Jensen: P 33/11: Ulike typer faglighet m.m.

Bibliotekfaget er summen av bibliotekarenes profesjonelle ferdigheter.

Disse ferdighetene er i første rekke knyttet til den løpende praksis i biblioteket som institusjon. Når den sosiale institusjonen forandrer seg, vil også faget forandre seg.

Samspillet mellom fag og praksis skjer ikke taktfast og knirkefritt. Bibliotekene kan utvikle seg raskere enn faget og vice versa.

To arenaer er viktige for utviklingen av faget:

  • bibliotekutdanningene (de formelle læringsmiljøene)
  • utøvernes faglige samarbeid og diskusjoner (praksisfellesskapet)

Bibliotekene etter årtusenskiftet er preget av endringskrav som kommer utenfra, gjennom ny teknologi, endret brukeratferd og nye politiske signaler. Læringsmiljøene og praksisfellesskapene har tre muligheter:

  • å bremse
  • å oppdatere seg – dvs. holde følge med utviklingen
  • å aksellerere – dvs. gå i forkant og legge premisser for utviklingen

Siden framtida er usikker, kan imidlertid enhver konkret strategi tolkes i alle tre retninger – avhengig av hvilket framtidsbilde man trekker opp.

Den strategiske fagdebatten er lite utviklet i det norske bibliotekfeltet. Strategier innebærer valg mellom interessante alternativer. Forslag om mer penger, mer anerkjennelse, mer kunnskap og mindre fragmentering kan alle bibliotekfolk si seg enig i.

Internasjonalt er det derimot lett å finne omfattende studier og debatter av strategisk karakter. Det gjelder både folke-, fag- og skolebibliotek. De kan bli refert til i Norge, men fører i liten grad til noen fagdebatt.

Valget mellom ABM-utvikling og NB var imidlertid et strategisk valg.  Det samme gjelder valget av leverandør til nye BIBSYS – og lokalisering og utforming av Nye Deichman.

Bibliotekforskningen

Bibliotekforskningen er en del av fagutviklingen. Forskningstrategiene er en del av profesjonens faglige strategier.

Det foregår en viss debatt om bibliotekforskningens framtid. Jeg har lenge argumentert for at bibliotekfaget bør legge vekt på skillet mellom profesjonsfaglig og disiplinfaglig forskning – og velge det særegne ved profesjonenes kunnskapsform som eksplisitt modell.

Selve begrepet bibliotek- og informasjonsvitenskap peker i gal retning. Ordet vitenskap kan brukes om så mangt. Men de fleste assosierer vitenskap med fagområder tuftet på felles datatyper, teorigrunnlag, begrepsapparat og metodiske verktøy.

Det som i praksis faller inn under bibliotek- og informasjonsforskningen er langt mer heterogent enn forestillingen om en sammenhengende vitenskap kan antyde. Det gjelder i Norge, Danmark og internasjonalt. Jeg illustrerer med to eksempler:

Norge

De norske doktoravhandlingene i bibliotek- og informasjonsfag ligger spredt utover i Deweysystemet. Noen av dem klassifiseres under bibliotekfag, andre under samfunnsfag, litteraturvitenskap og historie.

Danmark

Danskene har skiftet navn til Det Informationsvidenskabelige Akademi. Her finner vi forskningstemaer og -retninger som

  • kjønnsteori
  • siteringsanalyse
  • kulturplanlegging
  • organisasjonshistorie
  • informasjonsarkitektur
  • læring, herunder hverdags-, praksis- og livslang læring

Bredden i kategorier og temaer (se Vedlegg) gjør det i praksis umulig å integrere forskningsfeltet teoretisk eller metodisk. Det som i beste fall binder det hele sammen, er at forskerne, lærerne og studentene ved IVA har en tilknytning til det bibliotekfaglige praksisfelt. Men den relevante forskningslitteraturen og de kanoniske forfatterne spriker i alle retninger. Toril Moi, Judith Butler, og Simone de Beauvoir hører til en annen intellektuell verden enn Vygotsky, Piaget og Bruner.

Felt og forskning

Jeg opplever selve bibliotekfeltet som godt integrert – mens forskningen om bibliotek faller fra hverandre i små grupper av forskere med ulike faglige og metodiske interesser. Vi kan godt møtes og diskutere på tvers av fag og skoleretninger. Men vi danner ikke et samvirkende intellektuelt eller akademisk miljø.

Det finnes de som ønsker å skape et slikt miljø. Jeg tror dette er et fånyttes prosjekt. Det er ikke nok å skissere et arbeidsprogram. Forskerne må praktisere sitt faglige fellesskap. Det gjør de først og fremst ved å utfordre hverandre, bygge på hverandre, kjempe mot hverandre og lære av hverandre. De deltar, kan vi si, i samme faglige offentlighet. Men dagens forskning er dypt fragmentert.

Bibliotekets praktikere har en slik offentlighet. Den er forankret i praksisfellesskapet. Skal forskerne samles, må det bli på praktikernes arena.

Ressurser

Vedlegg

Det Informationsvidenskabelige Akademi har defineret seks satsningsområder inden for Informationsvidenskab og kulturformidling, som samlet tegner Det Informationsvidenskabelige Akademis forskningsprofil for perioden 2009 til 2014:

Innovation ved biblioteker

  • Biblioteksledelse som innovationsledelse, herunder evidensbaseret biblioteksudvikling
  • Informationsadfærd og -praksis i organisationer
  • Organisatorisk læring og kreativt entreprenørskab
  • Organisationshistorie, herunder bibliotekernes historie
  • Servicemanagement i oplevelsessamfundet
  • Workplace studies: multimedial teknologi, situeret handling og meningsskabelse

Forskningsanalyse

  • Citationsanalyse
  • Domæneanalyse
  • Evidensbaseret fagudvikling
  • Forskningsevaluering og -formidling
  • Informetri, herunder bibliometri, scientometri og webometri
  • Videnskabelige miljøer og forskningsbegreber
  • Videnskabsstudier

Informationssystemer og interaktionsdesign

  • Brugerstudier
  • HCI (Human Computer Interaction)
  • Informationsarkitektur
  • Informationssøgning og -formidling
  • Mobile enheder og sociale teknologier
  • Persuasive design
  • Systemudvikling, herunder analyse- og evalueringsmetoder

Informationskompetence

  • Domæneanalyse
  • Gruppers informationshåndtering og sociale teknologier
  • Informationsadfærd og -praksis
  • Læring, herunder hverdags-, praksis- og livslang læring
  • Personlig informationshåndtering (PIM)
  • Relevansstudier og kildekritik
  • Retoriske aspekter, herunder appelformer, topik, og andre persuasive og stilistiske træk

Kulturformidling

  • Børn og unges kultur
  • Kulturarv
  • Kulturplanlægning
  • Kunstsociologi og kulturpolitik
  • Media literacy
  • Vidensmedier
  • Æstetiske domæners vidensorganisering

Videns- og Informationsteori

  • Diskursteori
  • Kønsteori
  • Logik
  • Retorik
  • Vidensarkæologi
  • Videnskabsociologi
  • Vidensmedier

Dette satsningsområde sigter … på dels at konsolidere og udvikle en dialog mellem specifikke teoretiske positioner inden for Biblioteks- og Informationsvidenskaben, dels at etablere et muligt grundlag for en samlende Biblioteks- og Informationsvidenskabelig videns- og informationsteori.

***

Satsningsområdet Informationskompetence skal forstås bredt som en samlebetegnelse for de aktiviteter, processer og konkrete kompetencer, der indgår i og påvirker individers og gruppers vidensorganisering, informationssøgning og læring – i en hverdags-, studie- eller arbejdsrelateret sammenhæng.

Forskningen inden for dette satsningsområde vil i særlig grad fokusere på at udvikle teorier, strategier og metoder, der bidrager til at fremme individers, gruppers og organisationers informationskompetencer og -praksis. Målet er videre at kvalificere til effektiv og kreativ brug og nytte af information og informationssystemer. Informationskompetence omfatter individers kendskab til en række værktøjer, metoder og teknikker i relation til vidensorganisering, informationssøgning og læring, men er betydeligt mere omfattende end dette. I sin fulde bredde indebærer informationskompetence også en evne til at formulere og håndtere et informationsbehov (intellektuelt og fysisk) samt at kunne bedømme relevans, konsistens og implikationer af information. Disse størrelser må ofte ses som et samspil mellem generelle logiske træk og de mere specifikke træk for det vidensdomæne, informationen er relateret til.

Dertil kommer retoriske aspekter, såsom de appeller (logos, ethos, pathos) en information gives med, topiske træk ved informationen, stilistiske træk m.v. Evne til at observere sådanne træk i forbindelse med præsentationen af information er ligeledes en væsentlig del af en generel informationskompetence.

***

Å begrepsfeste, eller sette på begrep, som tyskerne sier, betyr å gi bestemte ord et meningsinnhold som griper det vi snakker om på en klargjørende måte.

Ofte dreier det seg om kategorier som står i kontrast til hverandre. Skillet mellom rasjonelle og irrasjonelle tall er et matematisk eksempel. Grekerne oppdaget at det fantes tall som ikke kunne skrives på brøkform, det vil si som ett naturlig tall dividert med et annet. Kvadratroten av 2 er et irrasjonelt tall. Men den dypere forståelsen av forskjellen kom først med moderne matematikk.

Skillet mellom algebraiske og transcendente tall er av nyere dato.

Kunnskapsbaserte medisinsk diagnoser er et annet eksempel. Føllings sykdom, eller fenylketonuri, eksisterte ikke som medisinsk begrep for hundre år siden. Det var den norske legen Ivar Asbjørn Følling som identifiserte sykdommen i 1934.

Flere eksempler

Inndelingen av historien i perioder er også en form for begrepsfesting.  I dag er det vanlig å snakke om hellenismen som perioden fra Alexander den store (død 323 f.v.t.) til romernes erobring av Egypt (30 f.v.t.). Men perioden fantes ikke som faglig begrep før den tyske historiker Droysen innførte det rundt 1840. Senantikken er et nyere eksempel. Det beskriver overgangsperioden mellom antikken og middelalderen. Begrepet ble skapt på begynnelsen av 1900-tallet av den østerrikske kunsthistorikeren Alois Riegl (Wp). Men det er først blitt bredt anerkjent blant historikere etter 1970. Og dagligtalen henger etter. Mange oppfatter fortsatt romerrikets fall i 476 som en viktig begivenhet. De har ikke tatt til seg senatikken som begrep.

Kuhns skille mellom normalvitenskap og vitenskapelige revolusjoner var i seg selv revolusjonerende.  The structure of scientific revolutions (1962) markerte en ny og mer sosiologisk måte å tolke vitenskapshistorien på.  Men Kuhns tilnærming var ikke unik – han bygger mye på den franske vitenskapsteoretikeren Pierre Duhem (død 1916).

Begrepet genom, for å betegne en arts samlede arvemasse, er også av nyere dato. Det ble innført i 1920-årene (forteller Wikipedia). Men termen ble ikke en del av felleskulturen før den fullstendige kartleggingen av det menneskelige genom tok til på 1990-tallet.

Begrepsfestinger kan også slå feil: – I Aschehougs verdenshistorie, som kom ut mellom 1981 og 1985, gjennomførte forlaget den regel at innbyggerne i Sovjetunionen, inkludert alle delrepublikkene, skulle betegnes som “sovjetere” (Simensen, 2011). Ti år senere var sovjeterne forsvunnet fra jordas overflate.  Russere, ukrainere, tsjetsjenere og estlendere hadde overtatt.

BDI-begreper

I omstridte fagfelt vil det ofte foregå kamper mellom ulike sett av begreper. Det er nok å nevne ordene vi bruker for å snakke om kjønn og seksualitet. Fortell meg hva du sier, og jeg skal si deg hvor du står …

Bibliotekfeltet er omstridt. Det gjelder også ordet og begrepet bibliotek. De amerikanske bibliotekutdanningene lenge opplevd en spenning mellom library og information studies.  De som bruker bibliotekordet, knytter fagfeltet til biblioteket som institusjon og har gjerrne en mer praktisk og yrkesrettet orientering. De som bruker informasjonsordet, betrakter informasjonsstudier eller -vitenskap som en særegen akademisk disiplin.

I Danmark har utdanningen nylig skiftet navn. Danmarks biblioteksskole heter nå Det informasjonsvidenskabelige akademi (IVA). Akademiets forståelse av sitt eget fagfelt framgår i grove trekk av de seks satsningsområdene og de 41 forskningsområdene institusjonen har definert for perioden 2009-2014 (Vedlegg).

Norge

I Norge er den tilsvarende debatten mindre synlig. Utdanningen i Oslo har i praksis en sterk kopling til biblioteket som institusjon. Det gamle sivilbibliotekarstudiet – som jo het Informasjonskunnskap og EDB, kombinerte en mer generell informasjonsforståelse med en sterk vektlegging av praktiske ferdigheter, spesielt med hensyn til IKT. I det nye masterstudiet i bibliotek- og informasjonsvitenskap kan studentene velge mellom tre retninger:

  • kunnskapsorganisatoriske emner som Gjenfinningssystemer og gjenfinningsmetoder, Digitale dokumenter, Webteknologier og Det digitale bibliotek (kunnskapsorganisatorisk laboratorium)
  • samfunnsfaglige emner som Informasjons- og kulturpolitikk, Informasjons- og kulturøkonomi og Informasjonsorganisasjon og kunnskapsforvaltning
  • kulturvitenskapelige emner som Litteraturformidling og Litteratursosiologi

Studiet i Tromsø benytter begrepet dokumentasjonsvitenskap – og beskriver faget som

  • studier av analoge og digitale medier inkludert lyd, skrift og visuelle uttrykk, dokumenter som for eksempel opptak av taler og konserter, bøker, film, hjemmesider og malerier, og institusjoner som bibliotek, arkiv, museer, kulturhus, skoler, massemedier, Internett osv.

Faget er tverrgående – det går på tvers av tekniske fag, naturvitenskap, humaniora og samfunnsvitenskap. Dessuten kan det brukes som godkjent bibliotekutdanning.

Vitenskap

Alle begrepene i de to forrige avsnittene (BDI og Norge) er selvsagt sosiale konstruksjoner. Vi tar ordene for gitt, og bruker dem i våre samtaler, men det garanterer ikke at de peker på godt etablerte sosiale entiteter. Det sovjetiske folk som vi kunne lese om i Aschehougs verdenshistorie, illustrerer det motsatte.

I prinsippet kan vi stille spørsmål ved alle begreper. I praksis må vi begrense oss til noen få begreper av gangen. Jeg har liten tro på debatt om korrekte definisjoner. Jeg har mer tro på

  • historiske undersøkelser av når og hvordan begrepene ble innført
  • konkrete eksempler på hva de er ment å beskrive i den ytre verden
  • empiriske analyser av hvordan begrepene brukes i skrift og tale

Metodisk innebærer dette begrepshistorie, observasjon og diskursanalyse.

Selv om begrepene er gjengs, betyr det ikke at de er nøytrale, objektive eller uten indre spenninger. Kommunistregimene i øst-Europa ble ikke mer demokratiske av å kalle seg folkedemokratier. Creation science er en religiøs konstruksjon, ikke en ny vitenskap.

De som bruker ordet demokrati, tar en risiko. For å bli anerkjent, må de vise at de følger demokratiets spilleregler. De som bruker ordet vitenskap, tar en tilsvarende risiko. De må leve opp til vitenskapens generelle krav om åpenhet, dokumentasjon og indre sammenheng. En vitenskap uten forskning, fagfeller og faglig debatt er en selvmotsigelse.

Bibliotek- og informasjonsvitenskap

Uttrykket bibliotek- og informasjonsvitenskap er godt etablert. Men om det finnes en meningsfull vitenskapelig disiplin bak begrepet er jeg høyst usikker på.

Jeg setter ikke spørsmålstegn ved forskningen. Den kan vurderes på vanlig måte, fagtekst etter fagtekst. Vi kan anvende avanserte forskningsmetoder på alle slags emner og tematikker. Men det er ikke dermed sagt at alle tematiske områder egner seg som vitenskapelige disipliner.

Tvilen er av praktisk art. Her er noen konkrete eksempler.

Når vi forsker på folkebibliotek, snakker vi om folkebibliotekforskning, men ikke om folkebibliotekvitenskap. Det finnes de som snakker om bibliotekvitenskap (library science), men IFLA-kongressene er ikke organisert som vitenskapelige konferanser.

Claudia Lux er sinolog, men det finnes ingen særegen Kinavitenskap. Studiet av Kina er bare et eksempel på det som kalles områdestudier (area studies). Alle viktige land og kulturer har sine forskerfellesskap. Men sovjetologi, egyptologi og assyriologi er ikke vitenskaper. De utgjør møteplasser for forskere fra mange fagområder.

Forskningsfelt trenger ikke være, eller tilhøre, bestemte vitenskapelig disipliner. Jeg tror bibliotek- og informasjonsvitenskapen har samme karakter. Den kan fungere som en praktisk og nyttig møteplass for forskere og praktikere fra bibliotek – og fra yrkesfelt som egner seg for bibliotekarer. Men den fungerer ikke som en disiplin, altså et teoretisk integrert kunnskapsfelt. Det som holder fagfeltet sammen er praksisfellesskapet, ikke teoretiske prinsipper eller samlende begreper.

Profesjon og disiplin

Her stiller biblioteket på linje med mange andre praktiske virksomheter: skolen og sykehuset, sjøfart og luftfart, fengsel og forsvar. Alle styrker sin kunnskapsbasis. Noen snakker om utdannings-, sykepleie- og militærvitenskap. De vil gjerne være likestilt med universitetsfag som fysikk, økonomi og språkvitenskap.

Jeg er for likestilling i betydningen likeverdighet. Men de praktiske fagene bør ikke organiseres og beskrives som om de var teoretiske disipliner. Rekruttskolen er ikke en forberedende prøve. Soldater driver ikke anvendt militærvitenskap. Generaler klarer seg uten doktorgrad.

Det samme gjelder bibliotek og bibliotekarer.  Begreper som profesjon og praksisfelt, innovasjon og utviklingsarbeid, utøvere og erfaringskunnskap er mer dekkende for deres organisering og bruk av kunnskap enn de vitenskapelige disipliners begrepsapparat.

Så lenge vi opprettholder det prinsippielle skillet mellom profesjon og disiplin, kan vi imidlertid kalle bibliotekfaget og bibliotekforskningen hva vi vil.

Ressurser

  • Geschichtliche Grundbegriffe. Historisches Lexikon zur politisch-sozialen Sprache in Deutschland. Stuttgart: Klett-Cotta, 2004 (1972). 8 bind.
  • Human Genome Project (1990-2003)
  • Høivik, Helge. Kunnskapsorganisering.
  • Høivik, Tord. Fyll ikke profesjonene med forskere. Forskerforum 6/10.
  • Simensen, Jarle. “Murens fall og historikerne”.  Historisk tidsskrift, Bind 90 (2011), s. 63-79.

Plinius

***

EBLIP – som står for Evidence Based Librarianship and Information Practice– er et handlingsrettet tidsskrift.

I sin nyeste leder (1/2011) – Evidence Based Practice. Science? Or Art? – skriver redaktøren, Denise Koufogiannakis, at tidsskriftets oppgave er å styrke vår faglige praksis ved å gjøre yrkesutøvelsen mer kunnskapsbasert.

Hun poengterer samtidig at kunnskapsbasert praksis har tre viktige aspekter:

  1. den bygger på den best tilgjengelige dokumentasjon
  2. den tilpasses brukernes ønsker og behov
  3. den utvikler kvaliteten i våre profesjonelle vurderinger

– og peker på at de to siste punktene hittil har blitt langt dårligere ivaretatt enn det første.

Taus kunnskap?

Koufogiannakis sier også at de to siste punktene dreier seg om taus kunnskap (tacit knowledge):

I think of this area as the “art” of evidence based practice. And the art is crucial to being an evidence based practitioner.

  • Science = systematized knowledge, explicit research, methodological examination, investigation, data
  • Art = professional knowledge of your craft, intuition, experience, tacit knowledge, reflection, creativity, values, people-skills

Jeg tror dette skillet mellom mellom vitenskap på den ene siden og kunst – betraktet som ferdighet – på den andre, skaper mer forvirring enn klarhet. Den  kunnskapsbaserte praktiker arbeider i situasjoner som krever  en kombinasjon av forskningsbasert (“teoretisk”) og erfaringsbasert (“praktisk”) kunnskap.

Teori og praksis

Teoretisk kunnskap kan erverves gjennom lesing, lytting og egne notater. Den er allmenn, abstrakt, kontekstfri og flyttbar. Den formidles ofte gjennom forelesinger. Læringen foregår hovedsaklig i studentenes hoder. Siden den bygger på enveis kommunikasjon, blir den billig å produsere. Derfor vil Staten alltid være fristet til å vektlegge teoretisk framfor praktisk opplæring.

Praktiske kunnskaper erverves gjennom egne forsøk på målrettet handling Det innebærer prøving, feiling og gjentatte øvelser.  Læreren opptrer ikke som foreleser i et auditorium, men som veileder av hver enkelt student på hans eller hennes premisser. Læringen skjer i studentenes kropper. Læreren må selv være en kompetent utøver – for å kunne demonstrere hvordan ting skal gjøres. Hun må i tillegg være en akseptabel pedagog – for å motivere studentene til å fortsette.

På begynnerstadiet er det nødvendig med mye innsats fra veiledernes side. På midtnivået kan studentene langt på vei klare seg selv. Veilederne bistår bare med spesielt krevende  problemer som måtte dukke opp. På høyt nivå skjer læringen hovedsaklig gjennom utøverens refleksjoner over sin egen praksis.

Den erfaringsbaserte kunnskapen består av ferdigheter. Den kommer til syne seg gjennom utøverens håndtering av de konkrete situasjonene og problemene hun møter i sitt yrke. Men det betyr ikke at kunnskapen er taus. Kompetente utøvere kan som oftest fortelle hva de holder på med – dersom de blir spurt. Sjakkens, psykoterapiens og referansearbeidets mestre vet hva de gjør.

Men verbaliseringen er ikke flyttbar. Ekspertenes ekspertise ligger i deres forståelse av den aktuelle kontekst. Tausheten er ikke et kjennetegn, men en tilpassing. Verbaliseringen kan jo ikke erstatte de innøvde ferdighetene. Det har liten hensikt å analysere det enkelte case når alle situasjoner vi møter – bibliotekbrukere, studenter og byggetomter – er forskjellige.

Ferdighetsnivåer

I sin klassiske bok har Dreyfus og Dreyfus (1986) beskrevet fem ferdighetsnivåer:

Kilde: 1bibprogrammet

Ressurser

  • Dreyfus, Hubert; Stuart Dreyfus. Mind Over Machine: The Power of Human Intuition and Expertise in the Era of the Computer. New York: Free Press, 1986.
  • Schön, Donald. The Reflective Practitioner: How Professionals Think in Action. London: Temple Smith, 1983.

Plinius

VEDLEGG

Evidence based library and information practice (EBLIP) is a strategy to bridge research and practice.

Generally EBLIP is seen as a movement to encourage and give practitioners the means to incorporate research into their practice, where it previously may have been lacking. The widely accepted definition of EBLIP (Booth, 2000) stresses three aspects that contribute to a practice that is evidence based:

  • 1) “the best available evidence;”
  • 2) “moderated by user needs and preferences;”
  • 3) “applied to improve the quality of professional judgements.”

The area that the EBLIP movement has focused on is how to create and understand the best available research evidence. CE courses, critical appraisal checklists, and many articles have been written to address a need for librarian education in this area, and it seems that strides have been made.

But very little in the EBLIP literature talks about how we make professional judgements, or moderate evidence based on our user needs and preferences. Likewise, how do we make good evidence based decisions when our evidence base is weak.

  • These things seem to be elements we just take for granted or can’t translate into words.
  • It is in keeping with tacit knowledge that librarians just seem to have or acquire skills with education and on the job experience.
  • Tacit knowledge is “knowledge that is not easily articulated, and frequently involves knowledge of how to do things. We can infer its existence only by observing behaviour and determining that this sort of knowledge is a precondition for effective performance” (Patel, Arocha, & Kaufman, 1999, p.78).
  • It is something that is difficult to translate into an article or guideline for how we work.

***

Kunnskapssamfunnet ruller inn over Norge og Europa.

Det betyr at betingelsene for kunnskapsproduksjonen forandrer seg. Industrisamfunnets klare skille mellom forskning og arbeidsliv forsvinner. Når halvparten av folket har høyere utdanning, er den ikke lenger høy i betydningen spesiell.

For de fleste studenter er høyere utdanning rett og slett en langvarig utdanning – som igjen er en forutsetning for å få en interessant og trivelig jobb.

For universitetene betyr dette at deres tradisjonelle status som frie forsknings- og dannelsesinstitusjoner blir uthulet. Bevisste fagfolk merker tendensene og protesterer så godt de kan.  Dannelsesutvalget var et spinkelt forsøk på å bevare tradisjonene fra 50-tallet. Men de analyserer sjelden de historiske kreftene som ligger bak.

Industri og Kunnskap

Den norske debatten kretser fortsatt rundt forholdet mellom Profesjon og Akademia, mellom Høyskole og Universitet og mellom Utdanning og Forskning. Jeg tror dette er en misvisende måte å stille selve problemet på. Disse motsetningene tilhører industrisamfunnets avsluttende epoke – det vi i Norge kaller Velferdsstaten. Det som styrer dagens utvikling er overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn. All høyere utdanning – med tilhørende forskning –  må tilpasse seg kunnskapssamfunnets spilleregler.

Det betyr å betrakte kunnskap som produksjon. Departementene, Regjeringen og EU er først og fremst pådrivere for en høyere utdanning som kan sikre økonomisk vekst. I Norge dreier det seg om tida etter oljen. I Europa gjelder det å komme på banen før Kina og de øvrige BRIC-landene overtar.

Per Brandtzæg har kritisert høyskolenes universitetsiver. Jeg støtter satsingen på et yrkes- og profesjonsrettet universitet og synes det er greit nok at HiO – sammen med HiAk – blir et universitet. Men jeg synes samtidig at Trine Haugens svar til Brandtzæg (Aftenposten 11. august) peker i gal retning. HiO-HiAk utdanner først og fremst til profesjonsfagene.

Kyndige profesjoner

Profesjonene representerer en annen kunnskapstradisjon enn de akademiske disiplinene. Profesjonenes kjerne er ikke akademikernes teoretisk-verbale ferdigheter, men den kyndige kunnskap som kommer til syne i vår egen praksis. Vår prorektor beskriver sykepleien som en akademisk vitenskap:

  • Sykepleie er en profesjon med et karriereløp frem til en doktorgrad.
  • Likevel vil det fortsatt være slik at de fleste sykepleiestudenter går ut i yrkeslivet som sykepleiere, men noen ønsker å ta en mastergrad, og særlig forskningsmotiverte studenter ønsker å ta en doktorgrad.
  • Tilsvarende karriereveier bygges ut for andre profesjonsutdanninger.

Med andre ord: for å nå toppen som sykepleier, bør man bli sykepleieforsker. For å bli Norges fremste lærer, bør man forske på undervisning. For å bli en storartet barnevernspedagog, må man satse på doktorgrad. Forskeren troner ved fagets topp.  Denne karrieremodellen er en blindgate. Den undergraver profesjonenes spesifikke faglighet – det Schön kaller den reflekterende praktiker.

Ord og handling

Profesjonene har en praksis som skiller seg fra disiplinfagene, men mangler et språk for å uttrykke forskjellen. Akademikerne har ordet i sin makt. Det gjør det vanskelig å forsvare en profesjonsbasert forståelse av forskning. Tjue år med seminarer gir mer verbale ferdigheter enn tjue år i praksisfeltet. Akademikerne behersker ikke profesjonsfeltene, men har en blind tro på forskningens enorme betydning i alle fag. Deres intellektuelle hegemoni kan knapt overvinnes ved argumenter. Det byråkratiske tellekantsystemet styrker forskningens overlegenhet. Dersom høyskolene kan telle publikasjoner trenger de ikke å tenke på hva de inneholder. Forskningens framskritt måles i prosent.

Det som likevel gir meg håp, er den nye kunnskapsøkonomien. Den klarer seg ikke med produksjon av ord.

Når det gjelder akademikernes verbale overlegenhet, har jeg et enkelt svar. Bytt ut ordet forskning med ordet innovasjon. Det betyr at dagens høyskole og framtidas universitet

  • bør prioritere prosjekter og tiltak som fører til innovasjon – uten å kreve akademisk publisering i tillegg
  • bør prioritere forskning som faktisk bidrar til forandring i praksisfeltet
  • bør nedtone betydningen av publiseringspoeng som sådan

Den akademiske forskningen er organisert som et lukket system. Deltakerne når toppen ved å forske og skrive for andre som forsker og skriver.

Produktiv praksis

Ved å kreve innovasjon, sier jeg slett ikke nei til forskning. Men prioriteringene blir annerledes. Det er de vellykkede endringene i fagenes løpende praksis som fortsatt bør være det viktigste målet for profesjonsfagene.  Skal Høgskolen i Oslo få til dette, må fagfolkene bryte ut av den akademiske tryllesirkel.

Det er ikke galt å snakke fint om praksisteori og franske filosofer. Jeg kan hvis jeg vil. Men seminarene, konferansene og de fagfellevurderte artiklene er i beste fall en indirekte vei til målet – som er faktisk endring i fagenes hverdag.  Altså utvikling, nyskaping, innovasjon.

Ressurser

Plinius

VEDLEGG

For tiden skjer en nedrivningen av gammel akademisk kultur ved landets universiteter. Universitetets gamle «personlighet» var som fri faglig arena, men hva skal nå bygges opp?

Nedrivingens tydeligste trekk er å frata forskerne kontrollen med institusjonene; vi har ikke lenger flertall i styret, kollegiale organer er marginalisert, og stemmevekten for de vitenskapelige ansatte ved rektorvalgene ble i nylig karakterisert som «gammeldags» av universitetsdirektøren, og redusert. En ny klasse av «ledere» synes å ta over. Ledermakt er ikke nytt, før ble det gjerne kalt professorveldet.

Men det er viktige forskjeller, de nye lederne sitter i en kommandolinje, mens universitetet før var styrt nedenfra fagene selv. Dessuten mangler professorveldets faglighet. … Man ønsker seg tydeligvis mer «vanlige» ledere. Slike kan neppe gi fag visjoner om en ny retning, men de er kanskje ment å ha andre oppgaver: Gjennomføring av eiermakt, motivere medarbeiderne og tilrettelegge arbeidet.

Norge har lovfestet at den enkelte forsker selv bestemmer tema for sin forskning, og det er også stor frihet knyttet til innholdet i undervisningen. Dette er den akademiske friheten som i noen land endog er grunnlovsbeskyttet.

Motivasjon gitt av den lokale leder er ikke dominerende for forskere på et internasjonalt nivå. Det som teller er anerkjennelse i form av å få publisere i de beste tidsskriftene, bli sitert av kollegene, komme inn i lærebøkene osv. Men kanskje kan lokale ledere fungere som en slags trenere slik det er innen eliteidretten?

Instituttene dekket før et fagområde, og det kunne oppstå en drivende kollegial dynamikk for å røkte faget. Nyere heterogene konstruksjoner som «Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk» utgjør neppe noe slikt naturlig intellektuelt fellesskap.

Ledere snakker mye om synergieffekter og man prøver nå aggregere naturlig sammensatte forskningsgrupper i større enheter. Det har vært forsket på forskningsgrupper, og forskningen viser at små grupper er like gode som store, og ofte kan enkeltpersoner være svært produktive. Den fremherskende ideologien for forskningsledelse er altså ikke selv forskningsbasert.

Universitetet i Oslo er for eksempel faglig sett glimrende, men dårlig administrativt. Kanskje skyldes dette at reformene har mistet fokus på de tradisjonelle serviceoppgavene? Som kollega Einar Uggerud har observert, skiltet på instituttkontoret har skiftet gjennom årene, før sto det «Sekretariat», så ble det «Administrasjon», og nå står det «Ledelse».

For de vitenskapelig ansatte kan det se ut som det «nye universitet» handler om å gi oss en vanlig jobb. Det høres behagelig ut, men det handler ikke om professoralt behag eller ubehag. En vanlig jobb, med vanlig ledelse vil gi vanlige innsats og vanlige prestasjoner. Er det det dere ønsker?

Klipp fra Umyndiggjør forskerne. Kristian Gundersen. Aftenposten 15.8.10

***

Bør bibliotekyrket forstås som en kunnskapsprofesjon eller som en kulturprofesjon?

De gamle fagbibliotekene representerte ofte en humanistisk lærdomskultur. De nye fagbibliotekene har først og fremst praktiske oppgaver i forhold til læring, forskning og kunnskapskrevende arbeid. SMH viser vei.

I den nye kunnskapsøkonomien blir fagbibliotekarene underleverandører og støttespillere i kunnskapsproduksjonen

I helsefagene er koplingen mellom bibliotekfag og produksjon – i form av konkrete helsetjenester – særlig sterk. Bibliotekarene innenfor medisin og helse har vært pionerer i å dokumentere bibliotekets nytteverdi. Gjennom det nettbaserte Helsebiblioteket har de også gjort en stor innsats for å styrke den faglige infrastrukturen.

Målet for Helsebiblioteket – heter det – er å være en nasjonal elektronisk kunnskapstjeneste for helsepersonell tilpasset deres behov.

Min drøm er selvsagt en nasjonal elektronisk kunnskapstjeneste – et bibliotektorg for bibliotekfaglig personell tilpasset deres behov. Hva vet vi nå om denne typen tjenester i denne typen situasjon? Hvilke data bygger vi på – og hvilke data bør vi hente inn og overvåke?

Sammenliknet med helse-Norge blir formatet som et frimerke. Men det er tankemåten som er viktig: nøktern, systematisk, helhetlig, anvendbar. Mindre prat og mer praktisk fornuft.

Kunnskapsbasert praksis

Ved Høgskolen i Bergen er det opprettet et eget Senter for kunnskapsbasert praksis. Senteret tilbyr et masterstudium beregnet på folk fra helsefagene – og et videreutdanningskurs på 15 studiepoeng for bibliotekarer.

Det siste tilbudet er særlig rettet inn mot bibliotekarer innenfor medisin og helse. Systematisk gjennomgang av faglitteraturen står helt sentralt i kunnskapsbasert arbeid. Det er derfor svært naturlig å trekke inn bibliotekarer for å oppspore og hente inn relevant forskningslitteratur.

Ved bibliotekstudiet i Oslo har 2. års-studentene lenge hatt et tretti timers kurs i samfunnsfaglig metode. I noen år har dette faget hatt navnet Undersøkelsesmetoder. I den reviderte studieplanen blir dette kurset definert som en innledning til praksisperioden annet år.

Våren 2008 blir det jeg som skal ha hovedansvaret for kursdelen.

Den nye kombinasjonen av kurs og praksisperiode er døpt om til Kunnskapsbasert praksis.

Spesialgruppen SMH

De norske helsebibliotekarene – med SMH som basis – utgjør en sterk og aktiv faglig gruppe. De viser både handlekraft og høy profesjonsbevissthet og har en imponerende faglig drive.

Fra et sosiologisk perspektiv (sier sosiologen …) utgjør de en bro mellom bibliotekstanden og de tunge fagmiljøene innenfor medisin og andre helsefag. SMHs kursprogram høsten 2007 viser at evidensbevegelsen står sterkt i dette miljøet. Det blir – klipper jeg:

  • Kurs i BMJ Clinical Evidence i regi av Helsebiblioteket
  • Kritisk vurdering av fagartikler for kunnskapsbasert praksis, og
  • To dagers kurs for nybegynnere i et medisinsk/helsefaglig bibliotek, der dag 2 har “Evidensbasert praksis” som ett av hovedemnene.

Terminologi

Både kunnskapsbasert praksis og evidensbasert praksis er i bruk i fagmiljøene. Men den første dominerer totalt: 25.000 forekomster på norske websider den 15. juli 2007 mot bare 550 for den andre.

Dette “enkle faktum” kan også illustrere et annet fenomen: data som tidligere ville krevd en massiv forskningsinnsats, kan nå hentes i en fei fra nettet. Google gjør kartlegging av ordfrekvenser i tekstlige korpora til en lek.

Noen vil kanskje innvende at selve tekstmassen er tilfeldig og unkontrollert. Når resultatene er så tydelige som her, spiller akkurat det liten rolle, synes jeg. Men det ligger jo i kortene at vi etter hvert vil få omtrent de kontrollmulighetene vi kan ønske oss.

Det å produsere konkordanser, blir ikke lenger forskning, men ren rutine. Og hva skal vi da si om det å studere forfatteres ordbruk – når alle har ubegrenset tilgang til alle forfatterskap i fulltekst?

Ressurser

Eksterne

Interne

VEDLEGG 1

Senter for kunnskapsbasert praksis skal være en spydspiss i høgskolens strategiske satsing innenfor helse- og sosialområdet. … Formålet med KBP er å styrke beslutningsgrunnlaget til de som arbeider i disse sektorene, gjennom at de baserer sin praksis på best tilgjengelig kunnskap . …

Kunnskapsbasert praksis er å nytte ulike kunnskapskilder for å kunne inneha et best mulig beslutningsgrunnlag. Disse kunnskapskildene er: Relevant og oppdatert forskningskunnskap, klinisk erfaringskunnskap og pasientenes/brukernes preferanser og ressurser, i en gitt kontekst.

VEDLEGG 2

Helsebiblioteket er en elektronisk formidlingskanal for oppdatert faglig kunnskap fra norske og internasjonale fagmiljøer. Med oppdatert faglig kunnskap menes bl.a. ny forskning, oppsummert forskning, nasjonale faglige råd og retningslinjer fra offentlige myndigheter, veiledninger, råd og prosedyrer utarbeidet av anerkjente fagmiljøer.

Med utgangspunkt i én nettside skal det være mulig å finne det meste av det man trenger for å være faglig oppdatert og for å få svar på de fleste spørsmål i løpet av rimelig kort tid.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: