P 58/11: Lesedybde og læringsnivå

Interessen for å beskrive, måle og vurdere kunnskap er økende.  Det er nok å nevne systemer som PISA, Cristin og DBH (Database for høyere utdanning).

Diskusjonene rundt kunnskap omfatter både ulike nivåer og ulike former for kunnskap. Universitets- og høgskoleloven bruker kategoriene

• forskning
• faglig utviklingsarbeid
• kunstnerisk utviklingsarbeid
• erfaringskunnskap

I denne bloggposten ser jeg på erfaringsbaserte nivåer.

Jeg presiserer samtidig at erfaring er en faktor i alle former for kunnskap.

Teori og praksis

De fleste tar skillet mellom praktisk og teoretisk kunnskap for selvsagt. Den teoretiske kunnskapen er først og fremst flyttbar. Matematikken er den samme i Norge og Nigeria. Teori dreier seg om generelle prinsipper, begreper og modeller.

Den praktiske kunnskapen er situert. Den innebærer mestring av konkrete situasjoner. Praktikeren kan nok ha sine prinsipper, men de kan ikke anvendes mekanisk. Hun må alltid ta hensyn til lokale forhold og unike konstellasjoner.

Fem nivåer

Både teoretisk og praktisk kunnskap kan graderes. Siden teoretiske fag ikke er bundet til skiftende kontekster, er det lettere å skille mellom de ulike kunnskapsnivåene. Dreyfus og Dreyfus (1986) har imidlertid satt opp en modell for tilegnelse av praktisk kunnskap som har vunnet bred anerkjennelse.

Den er basert på omfattende observasjon av utøvere – og skiller mellom fem hovednivåer. De tre første trinnene, som beskriver en gradvis mestring av feltets regler, er

• begynnere (novices)
• avanserte begynnere (advanced beginners)  – la meg kalle dem lærlinger
• kompetente utøvere

Kort fortalt:

1. Novisene opptrer mekanisk, stivt og bokstavtro i forhold til innlærte regler og planer. De klarer ikke å skille mellom viktige og uviktige aspekter i hver enkelt situasjon.
2. Lærlingene har lært å vurdere noen elementer i situasjonen ut fra sin egen erfaring med ulike typer kontekster.
3. De kompetente utøverne er i stand til å velge overordnede mål og til å utarbeide handlingsplaner – ut fra sin brede erfaring med mange ulike situasjoner og situasjonstyper

De to siste trinnene er

• Drevne utøvere (proficient performers)
• Virtuoser (experts)

Overgangen fra tredje til fjerde trinn representerer et brudd med den regelstyrte kunnskapen.

• De drevne utøverne har en umiddelbar (intuitiv) forståelse av problemer, målsettinger og handlingsplaner, men foretar en analytisk vurdering av situasjoen før de griper inn.
• Virtuosene handler fritt og ubesværet, uten å måtte tenke seg om. De opptrer intuitivt, holistisk og synkront. Problemforståelse, planer og praktisk handling flyter sammen.

Ni lesedybder

Det å gjøre seg kjent med en faglig forfatter har både en praktisk og en teoretisk side.

Den som leser Bourdieu, Foucault eller Habermas grundig, sitter selvsagt igjen med mange kunnskaper av teoretisk art. De kan beskrive forfatternes problemstillinger, teorier og argumentasjon ved en eventuell eksamen. De kan også, hvis de blir spurt, fortelle om sine egne opplevelser og læreprosesser i forhold til forfatterskapet.

For et par år siden lagde jeg en enkel kunnskapsmodell basert på hvor mye tekst som studenten faktisk har lest. Jeg har anvendt den på disse tre forfatterne (+ Aristoteles), i bloggpostene

• SK 26/09. Fra nybegynner til ekspert. Ni grader av kunnskap – med Bourdieu som tema.
• P 133/09: Aristoteles på nettet. Trinn 1-5.
• SK 37/09: Foucault på nettet. Trinn 3-6.
• P 56/11: Å lese Habermas. Ni lesedybder.

I den siste posten har jeg prøvd å kople lesedybde til Dreyfus-modellen. Jeg anslår at trinn 1-4 tilhører nybegynnerens lesenivå.

• Trinn 5 bør gjøre leseren til lærling
  • krever ti til tredve timers lesing
• Trinn 6 og 7 gjør lærlingen til en kompetent utøver
  • krever hundre timers lesing eller mer
• Trinn 8 etablerer en dreven utøver
  • krever tusen timers arbeid eller mer
• Trinn 9 er et grunnlag for virtuoser
  • krever ti tusen timers innsats eller mer

Lesing må forstås bredt. Det rene pugg er bare interessant helt i starten. Lesingen dreier seg ikke om å slite seg gjennom tekstene, men om å møte, «snakke med» og om nødvendig konfrontere forfatterne. De fleste vil lære mer og dypere hvis de kombinerer «stille lesing» med mer aktive læringsformer: egne notater, bloggskriving, muntlige og skriftlige diskusjoner, bakgrunnslesing i biografi og filosofihistorie og oppfølging av tråder som ligger i tekstene.

Dreyfus-modellen er basert på empiriske observasjoner. Det gjelder ikke nitrinns-modellen. Men jeg har et visst erfaringsgrunnlag som lærer, veileder og ihuga leser. Det tar tid å bli kjent med betydelige forfattere.

The secret of success is hard work. That’s why it remains a secret for so many.

At virtuos-nivået starter ved ti tusen timer er også godt etablert – i hvert fall som mem (Wp).

Dannelse

Det som modellen ikke tar høyde for, er utdanningseksplosjonen etter 1960.

Bourdieu, Foucault og Habermas har bunnsolid akademisk trening. Den startet i de franske og tyske gymnas og fortsatte gjennom lange og krevende universitetsstudier på femtitallet. Når de skriver, henvender de seg til lesere med en tilsvarende skolering. Dagens norske, eller amerikanske, lesere har ikke de samme forutsetningene. De tilhører ikke det dannede borgerskapet. De mangler den brede humanistiske bakgrunnskunnskapen som var en selvfølge for akademikerne fra mellomkrigstida.

Da jeg begynte på universitetet i 1960, tok de forberedende prøver ett semester. Vi studerte filosofihistorie, psykologi og elementær logikk. Men tolv korte høstuker kunne ikke erstatte det klassiske gymnaset – eller en oppvekst med foreldre som leste, diskuterte og hadde Kant, Molière og Vergil i bokhylla. De som går løs på tekstene uten slike forutsetninger, må tilegne seg mye av den kulturelle konteksten samtidig som de forholder seg til hovedbudskapet. Da går det gjerne trått – spesielt i starten.

Velferdsstatens studenter kan være friske, kvikke og kunnskapsrike. Men de mangler klassisk dannelse. Hverken hjemmet, skolen eller universitetet har tilbudt – eller påbudt – den nødvendige treningen i språk, filosofi, historie og litteratur. Enkelte har dannelse som sitt personlige prosjekt.  Hist og her finnes det noen små miljøer som prøver å videreføre tradisjonene. Men begrepet står ikke lenger for en sosial kraft eller anerkjent status.  Kunnskapssamfunnet er organisert rundt andre verdier og prosjekter.

Dreyfus-brødrenes tematisering av kunnskapsnivåer er i seg selv udannet. Dannede mennesker analyserer ikke sin egen dannelse. Dannelse forutsetter omfattende lesing.  Men lesestigen knytter lesingen til materielle spørsmål om tid og penger. Jo mer fritid du har, jo mer dannelse kan du skaffe deg. Også her er virtuositet et spørsmål om langvarig trening.

Bourdieu og Foucault går vesentlig lenger i sin kritikk. De knytter kunnskap og dannelse til makt og herredømme.  Bourdieus begrep om kulturell kapital plasserer katedral og børs på samme nivå. Kulturen er ikke finere – mer distingvert – enn kapitalen.

Note

Posten er inspirert av 1bib-programmet og av kapittel 2 – Rationality, body, and intuition in human learning – i Flyvbjerg (2001). Flyvbjerg kaller Dreyfus-modellen en læringsfenomenologi – a phenomenology of human learning.

Ressurser

• Bibliotek 2020. Ekspertise
  • Taxonomy of Educational Objectives. Blooms taksonomi er et forsøk på hierarkisk klassifisering av læreprosesser.
• Dreyfus, Hubert. (with Stuart Dreyfus). Mind Over Machine: The Power of Human Intuition and Expertise in the Era of the Computer. New York: Free Press, 1986.
• Flyvbjerg, Bent. Making social science matter. Why social inquiry fails and how it can succeed again. Cambridge UP, 2001. – 204 s.
• Høivik, Helge. Læring & plan. Dell’Arte 24.3.11

Plinius

• P 56/11: Å lese Habermas. Ni lesedybder.
• SK 37/09: Foucault på nettet. Trinn 3-6.
• P 133/09: Aristoteles på nettet. Trinn 1-5.
• SK 26/09. Fra nybegynner til ekspert. Ni grader av kunnskap – med Bourdieu som tema.
• SK 28/09. Hage og allmenning. Ny vei til førstebibliotekar.