Plinius

tirsdag, januar 25, 2000

En utdanning for det 21. århundre

Filed under: utdanning — plinius @ 10:23 am

Kronikk i Dagbladet, 1971

Langtidsplanlegging

Alle snakker om langtidplanlegging, men ingen gjør noe med det – fordi ethvert rikt framtidsperspektiv bærer i seg en kritikk av forhold og institisjoner i nåtiden. Det er å ta historiens dom på forskudd, eller verre, å vise at mange dommer er mulige.

Ta dagens strafferett. Er det et maktapparat som gjør sosialt undertrykte grupper ansvarlige for sin egen elendighet, eller den siste bastion av orden og rettferd i en dekadent og tøylesløs tidsalder?

Selv om svaret først blir gitt av historiens domstol, dreier kampen seg om hvem som skal kunne sitte som dommer. Dersom framtiden er usikker, blir også nåtidens verdier usikre.

Projeksjoner

Projeksjoner er til liten hjelp. Nåtiden er full av tendenser, og forlenger vi dem alle noen tiår får vi et sammensurium uten like: i 2020 er nasjonalproduktet pr. innbygger det 10-dobbelte av i dag, men alt går med til utdanning og forskning. Arbeidsuka er 15 timer, pensjonsalderen 50 år, og alle er ansatt i tertiærsektoren (tjenesteyting).

Supersoniske fly ligger i kø over Fornebu, statskassa flyter over av oljepenger, og hele landets befolkning forflytter seg til Syden i sin 4 måneders sommerferie. En utdanning for disse behovene måtte da ta sikte på petroleumsfag, romanske språk og givende fritidssysler!

Ottosenkomiteen aksepterte ungdommens etterspørsel som normen for den høyere utdannelses totale omfang, dvs. gikk inn for at dagens ungdom skal kunne bestemme utdanningsgraden i Norge i begynnelsen av det 21. århundre. Vi har diskutert betydningen av dette i tidligere kronikker og vender oss nå til det like viktige tema: valget av utdanningens innhold.

Bedrifter og etater er innstilt på å skaffe seg de fagfolk de trenger i dag og noen år framover; har de mer langtrekkende planer er det nesten uten unntak planer for utvidelse. Heldigvis har studentene ikke uten videre valgt de tilhørende fag – men også fag der behovene bare er potensielle, og valget betyr at samfunnet bør endres: kriminologi, filosofi, sosialmedisin.

Det er imidlertid ikke nok å foregripe den framtid man ønsker, man må også kunne bidra til overgangen og – på lengre sikt – være i stand til å delta i hva den neste generasjon kan finne på av oppgaver. En langvarig spesialistutdannelse er som en investering i et u-land: for at profitten skal tilsvare innsatsen må samfunnet holdes uforandret.

Det er mange måter disse «vested interests» kan motvirkes på, og jeg skal fremme en som bare innebærer en liten modifikasjon av den nåværende høyere utdanning.

To, tre, mange kulturer

C.P. Snows foredrag om «de to kulturer» traff samtiden på et ømt punkt. Leser man teksten, kan man bli forundret, for det som der står er hverken eksepsjonelt i sitt innhold eller pregnant i formen. Det er selve uttrykket «de to kulturer» som har hatt livskraft i seg.

Pukker man på definisjoner kan man selvsagt si at naturvitenskap og humaniora er deler av en felles kultur. Det Snow påpekte var at de to områder ble splittet ved å tilhøre forskjellige yrkesgrupper og ulike mennesker, med bare et forsvinnende fåtall i hans egen rolle som formidler og syntesedanner.

Men bare dette er farlig, siden de to står for ulike verdier, prøver å styre samfunnet i ulike retninger, og ikke på noen måte balanserer hverandre i makt eller ressurser. Vi ser det i naturverns- og oljedebatten: utbyggerne er fullt villige til å ta hensyn til natur- og miljøverdier, bare disse «formuleres i deres kvantitative språk og måles krone mot krone».

Deres motstandere har ikke vært i stand til å kreve det motsatte: at teknologi og utbygging måles i humane verdier fra begynnelsen av. «Ekspertenes» trening i økonomisk rasjonalitet innebærer nettopp at slike verdier i sin opprinnelige form ikke har særlig vekt ved avgjørelsene.

Det vi kan trenge er en utdannelse, som i sin øverste, framtidsrettede del ikke binder bæreren til å være selvbevisst bulldozer eller maktesløs blå blomst, og jeg forestiller meg den som en ny utgave av middelalderens «trivium», en studieordning som i sin form anerkjenner tre likestilte veier til erkjennelse.

De gamle «trivielle» fag som enhver student måtte gjennom var grammatikk, retorikk, og logikk. For morgendagens samfunn vil jeg foreslå: en eksakt vitenskap, en humanistisk disiplin og ett samfunnsfag.

Kombinasjon

Det er så vidt mulig å ta en slik kombinasjon i 1. avdeling ved universitetet i Oslo, av typen engelsk + sosialøkonomi + kjemi, filosofi + etnografi + statistikk eller musikk + offentlig rett + astronomi, men det er få som gjør det.

Bare ved å se dem ved siden av hverandre får man en følelse av inkongruens, et inntrykk av halvstudert røver uten kompetanse i noen gren. Fagene eksisterer i isolasjon og er ute av stand til å befrukte hverandre – noe som også påpekes innen språkfagene og innen samfunnsfagene.

Fagene kan ikke brukes som de er, men må settes i en ramme der alle har mening i forhold til hverandre. Og denne innbyrdes mening ligger ikke så mye i de konkrete par (musikk + astronomi, sosialøkonomi + kjemi), som i de store og verdifulle tradisjoner hvert fag representerer: mottakeligheten overfor den kunstneriske og filosofiske form, innsikten i samfunnets uventede og mangeartede mønstre, og hele den matematisk-naturvitenskapelige tenkemåte.

Normalstudium

Et normalstudium ville da inneholde:

  • En trening i eksakte metoder, hentet fra logikk, matematikk, statistikk og programmeringsspråk, og gitt substans ved anvendelse, f.eks. innen natur- eller samfunnsfag, eller ved en videreutdannelse innen formaldisiplinene selv. Det siste burde imidlertid være kombinert med en eller annen form for kontakt med den empiriske verden. Som Kai Lai Chung sier, har matematikerne hittil vært ivrigere til å bygge brannstasjoner enn å slukke branner*.
  • En fordypelse innen minst ett område av humaniors, det være seg teatervitenskap, marxistisk filosofi, Homer eller kinesisk lyrikk. Men hensikten må være å la «objektene» virke ved sin egen kraft, å gi dem en eksistens i seg selv, og å gjøre oss i stand til det som stadig er nødvendig – å forsvare både det beste som mennesker hittil har skapt, og betingelsene for fortsatt å skape.
  • En forståelse av hvordan samfunn fungerer, som i dag (men kanskje ikke i morgen) må søkes i sosiologi, jus, statsvitenskap og liknende fag. Det som skiller samfunnsforståelsen fra de to andre veier er, vil jeg tro, samfunnets kombinasjon av mennesket som fritt og skapende og som underlagt tvangen fra de sosiale institusjoner det selv har skapt. Denne dobbelthet har hverken naturvitenskapelig observasjon eller kunstnerisk innlevelse fått virkelig tak på.

Har man først tatt opp i seg disse tre tradisjoner, er man utdannet for enhver framtid fordi man ikke er bundet til noen bestemt. Det man har lært, er måter å lære på og verdsetting av flere typer verdier. På toppen av dette kan man gjerne ha spesialutdannelse, som kan skiftes ut med en ny hvert 5. eller 10. år, etter lyst og behov.

I dette perspektiv består altså utdanningsplanleggingen i å gjøre planlegging overflødig ved å øke graden av valgfrihet, for den enkelte og for hver generasjon gjennom hele livet.

De to første artiklene sto innrykket i Dagbladet fredag 9. og mandag 12. juli.

Ressurser

Kai Lai Ching. Markov Chains with Stationary Transition Probabilities, forordet s. VIII.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: