P 6/14: Humanistene på markedet

Skal vi få et godt grep på forholdet mellom høyere utdanning og det norske arbeidsmarkedet, må vi se på konkrete sektorer.

Kandidatundersøkelsene peker på humanistene som spesielt utsatt. Den klareste kontrasten får vi når vi sammenligner med juristene.

Figuren viser at bare trettiseks prosent av kandidater med humanistiske og estetiske fag på høyere nivå har fått en jobb der de får utnyttet sine fagkunnskaper fullt, ut seks måneder etter eksamen. Det tilsvarende tallet for juristene ligger på sekstifem prosent, altså neste dobbelt så høyt.

De andre store fagområdene – pedagogikk og lærerutdanning, samfunnsfag, helse- og sosialfag og endelig økonomisk-administrative fag – plasserer seg mellom ytterpunktene, men nærmere juristene enn humanistene …

Dette materialet omfatter ikke de helt arbeidsløse. Graden av ledighet er omtrent den samme i alle seks grupper: 6-8 prosent.

Når tida går, tenderer selvsagt alle grupper til å få mer relevante jobber. Nyutdannede kan ikke velge og vrake. Men forskjellen mellom humanistenes og juristenes opplevelse av relevans forsvinner jo ikke av den grunn.

P 5/14: Humanistene strever; ingeniørene svever

De vanlig kandidatundersøkelsene tar for seg nyutdannede masterkandidater et halvt år etter eksamen. Men NIFU ser også på hva som skjer senere.

I 2013 publiserte NIFU en undersøkelse av mastere og psykologer fra universitetene tre år etter eksamen. Den tok for seg kandidater som ble uteksaminert våren 2010, med en masterutdanning i humanistiske fag, rettsvitenskap (juss), samfunnsfag, teknologifag, naturvitenskapelige og tekniske fag ellers og kandidater med en cand. psychol.-grad.

Undersøkelsen viser at overgangen fra utdanning til arbeid er atskillig enklere for de som har tatt profesjonsutdanninger (psykologi, juss, sivilingeniør) enn for de som har tatt mer generelle universitetsutdanninger (realist, samfunnsfag, humaniora).
Mer enn en tredjedel hadde gått arbeidsledige noe av tida.

• Sivilingeniørene framstår som de store vinnerne. De hadde gjennomsnittlig vært i arbeid i 31 måneder av 32–33 mulige.
• Humanistene hadde den laveste sysselsettingen (28 måneder). Førtitre prosent hadde opplevd perioder med arbeidsledighet – et halvt års tid i gjennomsnitt.
• Mange av samfunnsviterne (47%) og realistene (43%) hadde også hatt slike perioder, men generelt av kortere varighet.

Sammenliknet med Sør-Europa er dette pene tall.  Men for Norge representerer de en merkbar usikkerhet.

P 4/14: Selvstendige kandidater – savner praktisk kunnskap

NIFU har spurt masterkandidatene 2013 om hva de er tilfredse, og hva de er mindre tilfredse med, ved studiet.

Rangering

Det de har satt mest pris på, er evnen til arbeide selvstendig. Det er i særlig grad savner, er yrkes- og fagspesifikke ferdigheter. Den fullstendige rangeringen, basert på andelen som var svært tilfredse, var:

TOPP

1. Evnen til å jobbe selvstendig
2. Evnen til refleksjon og kritisk tenkning
3. Skriftlige kommunikasjonsferdigheter
4. Teoretisk kunnskap
5. Kunnskap om vitenskapelig arbeidsmetode og forskning
6. Samarbeidsevne
7. Egen erfaring med FoU
8. Muntlige kommunikasjonsferdigheter
9. Evnen til å tenke nytt
10. Yrkes- og fagspesifikke ferdigheter

BUNN

P 3/14: Kandidatundersøkelsen 2013

Den nyeste kandidatundersøkelsen fra NIFU tar for seg masterstudentenes situasjon et halvt år etter fullført utdanning våren 2013.

De som stilte til valg i det gamle Roma bar hvit toga – derav ordet kandidat (candidus: lys, klar, gjennomsiktig; strålende, skyfri; hvit)

Hele rapporten er på nærmere hundreogfemti sider. I denne kommentaren ser jeg på tre spørsmål:

• i hvilken grad er mastergradene tilpasset dagens arbeidsmarked
• hvordan vurderer de nyutdannede kandidatene utdanningen de har tatt
• hvordan vurderer de nyutdannede kandidatene lærestedet de har vært på

Jeg har også noen kritiske kommentarer til metodikken.

P 31/13: Nasjonsbygging i Vika

Lederne ved Høgskolen i Oslo og Akershus startet høstsemesteret med en ledersamling.

Samtaleformene («internkommunikasjonen») ved høyskolen var et av hovedtemaene. Geelmuydens foredrag utløste en livlig debatt, som fortsatte på Khrono.  Rektor Kari Toverud Jensen fulgte opp med en bloggpost.

Jeg skrev et svar, som jeg også gjengir her:

Hei Kari

Takk for ditt blogginnlegg med refleksjoner om ledersamlingen.

Debatten i Khrono, og sikkert også på møtet, viser at måten vi snakker sammen på er noe som engasjerer de som jobber her. Og jeg noterer meg at det at vi har en nettavis, og en dynamisk redaksjon, gir samtalene ved HiOA en friskere form enn tidligere. Det var også ett av Geelmuydens viktige poenger, forstår jeg.

Vi trenger ikke bruke masse tid på å snakke om det vi er enige om. De spennende samtalene dreier seg om spørsmål der vi er uenige eller uvitende eller begge deler. Da går det an å lære noe nytt.

Departementets språk

HiOA vil bli et universitet. Men da bør vi velge begreper som speiler Akademias spørrende, lærende, kritiske og – undertiden – noe kranglete holdning til verden. Akademia er ikke et statlig byråkrati men en faglig republikk. Ord som “internkommunikasjon” og “lederverktøy” hører ikke til den akademiske tradisjonen. De hører hjemme i departementet.

HiOA er en stor organisasjon. Da er rutiner og systemer et nødvendig onde. Men det er fag og læring som er høyskolens kjerne.

P 13/13: Studenter støtter Åmås

Åmås traff en nerve med sin studentartikkel.

Bilde: Høgskolen i Lillehammer

Plinius skrev et svar i går. Her klipper jeg fra de andre kommentarene

Pedagogikk

• Går på fysikk ved UiO … . Etter fire år på utdanningen er det helt opplagt for meg at det er mange professorer som ikke gidder å forberede seg til forelesningene eller bruke tid til å gjøre et kurs interessant og pedagogisk.

Oppfølging

• Oppfølgning? For meg som snart har gått et år på bachelor-program ved UiO så er det et fremmedord! …  Alt er stort, massivt og bærer preg av å presse inn flest mulig studieplasser på flest mulig emner.
• Mitt inntrykk er at veldig lite oppfølging gis, og studenten er selv ansvarlig for å se til egen oppfølging. Ingen professorer eller rådgivere ville for eksempel (på eget initiativ) forsøkt å ta kontakt med en bachelorstudent som plutselig uteble fra undervisning eller som ga inntrykk av å «slite med noe». Og det er ingen som belønner gode rådgivere eller professorer (eller straffer de dårlige),… Og på veiledningen må man selv vite akkurat hva man skal veiledes i – det nytter nesten ikke å stille opp uten å vite akkurat hvor man vil. Og har man et studieløp eller forhold litt utenom den vanlige malen? Glem det!

P 12/13: Kontroll i stedet for kvalitet

I dagens avis oppsummerer Knut Olav Åmås tilstandsrapporten for høyere utdanning.

Kvalitetsreformen dreier seg i praksis om struktur og administrasjon, ikke om kvalitet. Plinius er enig.

Åmås har fire forklaringer:

• Gammeldagse undervisningsformer.
• Studentene bruker for lite tid på studiene.
• For lite arbeidsdeling på nasjonalt nivå: for mange tilbud og for små miljøer.
• Undervisning fremmer ikke lærernes karrierere – det er forskningspublisering som teller.

Alt dette stemmer. Men det han peker på er symptomer. Det er overgangen fra industri til kunnskapsøkonomi som ligger bak.

Skolerte arbeidere

Alle land er utsatt for de samme ytre kreftene. Kunnskapsøkonomien benytter kunnskap for å produsere varer og tjenester. Derfor må arbeidskraften skoleres. Masseutdanning er en investering i framtidig produksjon.

P 7/13: UNESCO støtter mobil læring

Utdanningskonferansen 2013 (Bergen 14.-15. februar) stilte spørsmålet

 om en i utdanningen av lærere tar inn over seg at   skolehverdagen er sterkt preget av bruk av digitale verktøy både av lærere og   elever. Har vi som driver høyere utdanning endret vår praksis ut fra de   muligheter som teknologien gir muligheter for i dag?

Kilde: Prorektor Olgunn Ransedokken, IKT i opplæringa, paa rektoratets blogg 28. februar

Min kommentar:

Fint at du framhever dette. LATINA-labben ved Læringssenteret har prøvd å utforske de nye læringsformene i praksis i noen år nå.

Erfaringene fra sommerskolen og fra LATINA-kurs i Kina, Uganda og nå sist – forrige uke – i Palestina viser at det er den mobile, personlige og billige adgangen til nettet som gjoer ekte eLæring mulig.

Første fase har vaert preget av datalabber og LMSer. Nå åpner det seg nye muligheter. Teknikken kommer; så det er først og fremst pedagogikken som må utvikles.