SK 12/10: Forvaltning, fag og livsverden

Er administrasjon et fag, spør min HiO-kollega, førstelektor Jan Storø, i dagens avis.

Han tar fatt i de prinsipielle sidene av byråkratisering. HiO-debatten ble utløst av et bokkjøp, men fikk raskt langt større dimensjoner. De som havnet i skuddlinjen, fikk så ørene flagret. Men Storø hever blikket. Det har liten hensikt å kritisere enkeltpersoner. Problemet er kollektivt og strukturelt.

• Det offentlige organiserer seg topptungt og med stramme kontrollrutiner nedover.
  
• Konsulent- og rådgiversjiktet … er blitt en etablert maktfaktor med egen agenda.
  
• Det er de blitt i kraft av det handlingsrommet de tilstås.
  

Deres strategisk sentrale plassering, midtveis mellom ledelse og  faglige utøvere, blir ikke problematisert.

Når spenningen mellom fag og forvaltning blir særlig sterk ved Høgskolen i Oslo, skyldes det – vil jeg tro – flere faktorer:

• Høgskolen er en ung institusjon, med en åpen og usikker identitet
• Vi leverer i hovedsak kandidater til offentlig sektor – og tråkker nødig Staten på tærne
• Vi mangler akademikernes prestisje og faglige selvtillit vis-a-vis godt utdannede forvaltere
• Vi er preget av praktiske profesjonskulturer og mangler den drevne akademikers verbale ekspertise
• Vi er bjellekua blant landets profesjonshøgskoler. Bonden sjøl bor like rundt hjørnet – og følger nøye med.

Leger, prester og jurister lar seg ikke pille på nesen av selvbevisste byråkrater. De kan slå i bordet med Gud og Grunnlov, fengselsstraff og den hippokratiske ed. Det er de mellomlange profesjonene som får problemer vis-a-vis forvalterne. Storø beskriver stemningen godt:

• Sjelden fremmes prinsipiell kritikk mot fenomenet.
  
• Vi nøyer oss med å utveksle lokale fortellinger – de man enten banner over eller skoggerler av.
  
• Vi sukker og går videre.
  
• Eller vi søker skjulte løsninger som faglig sett er nest best, og ikke synlige for det byråkratiske blikket.

Men slike tilpasninger i det skjulte fører ikke framover. Forvaltningspresset lar seg ikke stoppe av kaffeslabberas.Presset må møtes av et motpress. Tiltak må møtes av mottiltak. Maktspråket må møtes av et alternativt språk.

Det vi opplever er en normal interessekamp mellom sosiale grupper i en dynamisk og flytende historisk periode. Industrisamfunnet og den nasjonale velferdsstaten er på vei ut. Kunnskapssamfunnet og en global kunnskapsøkonomi er på vei inn. Det vi slåss om er de nye spillereglene

Storø bidrar med et nytt språk.

Det er nødvendig å skille mellom primære og sekundære oppgaver i offentlig virksomhet. Undervisning og forskning må være primæroppgaven for universiteter og høyskoler, mens det å arbeide med utsatte barn og unge er primæroppgaven til barnevernansatte. Sekundæroppgavene er de som muliggjør arbeid med primæroppgavene. Primæroppgavene legitimerer sekundæroppgavene.

Jeg griper til Habermas.

Habermas bruker begrepene systemverden og livsverden for å beskrive den grunnleggende konfliktdimensjonen i nåtidas samfunn. Produktivitet og styringsevne drives framover gjennom veksten i de to store systemene Stat og Marked. I prinsippet skal vi – som borgere og forbrukere – styre disse systemene gjennom våre stemmer (stat) og våre penger (marked).

Det forutsetter imidlertid at vi har en eksistens – det Habermas kaller livsverden – utenfor og forut for staten og markedet. Systemene er midler, ikke mål i seg selv.

Familie og fritid, vennskap og frivillig innsats, skole og arbeidsfellesskap er selvsagte deler av vår livsverden. Men alle autonome virksomhetsområder – kunst og  religion,  profesjon og vitenskap – må regnes som livsverden. Dersom de underkastes Staten – eller Markedet – mister de sin egenverdi. Det «kolonialiseres», som Habermas sier.

Det er langs denne frontlinjen kampen står – enten vi snakker om styringen av HiO, om fusjonsprosessen mellom HiO og HiAk,  om målstyring i offentlig sektor, om standardiserte prøver i skolen, om NOKUT og  Frida, om kvalitetssikring og publiseringspoeng, om handlingsrom og dannelse, om vitenskap og kunnskap, om forskning og innovasjon.

Kampen dreier seg like mye om begrepene og språket som om vedtakene og posisjonene. De fleste som deltar, står heller ikke hundre prosent på den ene eller den andre siden. Min ungdoms hippier kunne konsentrere seg om luft, vann og kjærlighet, men flertallet må jo holde hjulene i gang.

Storø legger vekt på at administrasjon er et ikkefag – det er en ordning som er betinget av at det finnes primære oppgaver å løse.

Det vil jeg gjerne nyansere.

Administrasjonen som system er en ordning. Beslutninger som er foretatt av myndighetsorganer er (som oftest) legitime, men de er ikke faglige avgjørelser.

Svært mange av de administrativt ansatte ved HiO har en spesifikk faglig bakgrunn. I HiO-debatten har flere markert et ønske om å bli tatt på alvor som fagpersoner. Det synes jeg er et godt utgangspunkt for faglige samtaler.

Faglige samtaler forutsetter tre ting

• god tid
• kollektiv læringsvilje
• og tvangsfrie samtalesituasjoner

Det siste betyr at bare faglige argumenter tas i bruk. Jo flere slike samtaler vi kan få til, muntlig og skriftlig, jo bedre for miljøet og framtida, tenker Plinius.

Ressurser

• SK 11/10: Akademi og arbeidsliv. UH-debatt og EU-framtid