Plinius

søndag, mai 16, 2010

SK 18/10: Spennende tider

Filed under: utdanning — plinius @ 10:16 pm

Anderson trekker fram motsetningene som har fulgt universitetet gjennom dets lange historie.

Det dreier seg om spenninger

  1. mellom undervisning – og forskning
  2. mellom nasjonal – og internasjonal tilhørighet
  3. mellom autonomi – og ansvar (accountability)
  4. mellom sannhetssøking – og reproduksjon av etablert kunnskap
  5. mellom bevaring – og fornyelse av yrkespyramiden (sosial mobilitet)
  6. mellom kritisk avstand – og ukritisk nærhet – til økonomisk og politisk makt
  7. mellom frihet fra krav om nytte  – og anvendbarhet  for arbeids- og næringsliv
  8. mellom oppmuntring av åpne og kritiske holdninger – og samfunnets ønske om praktiske kvalifikasjoner og ferdigheter

Han tar ikke stilling til noe av dette. Dermed demonstrerer han den viktigste motsetningen i den akademiske verden – mellom teoretikerne, som nøyer seg med å observere og analysere – og praktikerne, som forplikter seg til å handle – uten å nevne den.

Vi som jobber ved de to høyskolene som vil bli et universitet opplever alle spenningene på kroppen.

Undervisning og forskning

Universitetssatsingen vil neppe gi oss økte inntekter av betydning. Dersom vi skal

  • produsere flere masterkandidater,
  • utvikle og drifte (minst) fire doktorgradsprogrammer
  • og øke FoU-produksjonen vesentlig

– samtidig som 80% av våre studenter er på bachelornivå, må vi åpenbart bruke mer av inntektene som kommer fra grunnutdanningene til å finasiere FoU og undervisning på høyere nivåer. Spenningen går altså ikke primært mellom undervisning og forskning, men mellom de mange ansatte som skal drifte de kortere studiene, på den ene siden, og de noe færre ansatte som skal ivareta lange studier og FoU, på den andre.

Denne konflikten er ny for høyskolene, men velkjent ved universitetene i Europa og USA. Den ligger og ulmer ved HiO og HiAk, men har ikke kommet helt til overflaten. Vi mangler blant annet økonomiske modeller som kan tallfeste pengestrømmene. Dessuten er dette en ubehagelig konflikt, siden bruddflatene går tvers gjennom de enkelte fagmiljøene.

Den allmenne synsingen for og mot går i sirkel. Mitt ønske er å synliggjøre hvordan inntekter og utgifter vil fordele seg – under ulike alternativer – slik at vi kan begynne å diskutere kunnskapsbaserte strategier for HiO.  Hva koster det-bloggen er et tiltak i den retningen.

Nasjonalt og internasjonalt

Det er bred enighet om at høyskolene skal ha internasjonal forankring. Men straks vi går fra ord til handling, dukker de vanlige interessemotsetningene opp.

  • Hvem skal styre?
  • Hvem skal jobbe?
  • Hvem skal få heder, ære og prosjektmidler?
  • Hvem skal måle resultatene?

Internasjonaliseringen ved HiO – og sikkert også ved HiAk – har vært en ganske krevende læringsprosess for institusjonene. Fagmiljøene hadde, med noen få unntak, lite erfaring med internasjonalt arbeid. Det samme gjaldt forvaltningen.

Selv om staten bidrar ved å puste oss i nakken, vil jeg nok si at HiO har vist en vilje til internasjonalisering. Læringsviljen har kanskje ikke vært like sterk. En del nybegynnerfeil kunne vært unngått ved å utnytte eksisterende erfaringskunnskap i våre miljøer.

Men det forutsetter en vilje til å lære – basert på en forståelse av hva man selv – som nybegynner på et felt – mangler. Da tenker jeg ikke på språkkurs og andre fornuftige tiltak, men på strategisk kompetanse i internasjonalt utviklingsarbeid. Det innebærer å gi fra seg definitorisk makt (Foucault), noe de fleste unngår i det lengste.

Autonomi og ansvar

Som profesjonsinstitusjoner kommer høyskolene kommer fra den ansvarlige siden.  Vi vil gjerne ha mer styring over tildelingen av grader, men jeg har ikke opplevd noe sterkt ønske om undervisnings- og forskningsfrihet a la Humboldt ved HiO.

Sannhetssøking  og reproduksjon

De store profesjonsfagene er i hovedsak preget av reproduksjon av etablert kunnskap. Slik må det også være: lærere, sykepleiere og ingeniører må lære seg håndverket først.

Profesjonenes kjerne er ikke søking etter sannhet, men søking etter nytte. Det gjelder også de gamle universitetsprofesjonene.  Presten skal frelse og trøste. Legen skal trøste og helbrede. Juristen skal gi råd og bistand i forhold til lovene.

Nyskapende teoretisk arbeid fører til nye sannheter. Nyskapende praktisk arbeid fører til nye arbeidsformer.

Profesjonenes indre motsetning gjelder ikke forholdet mellom sannhet og reproduksjon, men spenningen mellom fornyelse og reproduksjon. En vellykket innovasjon er en realisert sannhet.

Bevaring og fornyelse – av yrkene

Sammenliknet med de gamle universitetene har høyskolene vt raskt ute med aa tilåby nye utdanninger. Men jeg tolker dette som reaksjoner og svar på markedet – ikke som en selvstendig vilje til å forandre yrkesstrukturen i Norge. Vi er rett og slett mer markedsavhengige (konkurranseutsatt) enn universitetene.

Kritisk avstand  og ukritisk nærhet

Norsk hoyere utdanning har i all hovedsak Staten som eier. Staten ser gjerne at vi skaffer oss andre inntektskilder gjennom oppdrag, oppfinnelser og investering i randsonen – men vil ikke gi slipp paa den minste bit av sin kontroll.  Kontrollorer og «entreprenorer» sitter nok i hver sin avdeling og trekker i hver sin ende av tauet som HiO har rundt livet.

Systemet er ikke ondsinnet – vi lever tross alt i Norge – men lite gjennomsiktig. Staten krever stadig grundigere rapporter om hva vi gjor og oppnaar. HiOs aarlige rapporter er imponerende detaljerte. Informasjonen flyter over alle bredder. Databasen foer hoyere utdanning er et uforlignelig arbeidsredskap.

Det jeg savner, er kritisk avstand.

Samspillet mellom Staten og hoyere utdanning er en dans paa kongler. Begrepet styringsdialog uttrykker forvirringen. Styring er maktutovelse. Dialogen er en tvangsfri samtale. Det er bedre å kalle dem etatsstyringsmøter -som ser ut til å være på vei inn:

Det er nå sentralt bestemt [!] at det bør holdes styringsdialog minst en gang i året. Hensikten er å bedre og utvikle kommunikasjon mellom avdelingene og styret ved rektoratet, sentraladministrasjonen og studentparlamentet.

Kilde

Senere samme dag hadde de to høgskolene ordinære separate etatsstyringsmøter med Kunnskapsdepartementet.

Samfunnsmandatet i fokus.

De årlige styringsdialogene med departementet burde vært tatt opp på video og analysert av et tverrfaglig team av antropologer, sosiologer, statsvitere og gruppeanalytikere.  Partene snakker – så vidt jeg forstår – høflig og saklig sammen. Både de og vi later som om vi har mer selvstyre enn vi reelt sett har. De reelle maktforholdene og de reelle økonomiske kreftene dukker bare fram i bisetninger. .

Når makt og interesser maskeres, blir alle samtaler forvirrende. Vi snakker aldri om elefanten som sitter i hjørnet og vifter med snabelen.

Departementet tok selvsagt ingen stilling [!] til vår mulighet for å realisere universitetsambisjonene, eller ønskverdigheten av endret institusjonskategori, men konsentrerte sin tilbakemelding på visjon og begrunnelsen for sammenslåingen.

De fleste av HiOs kandidater havner i offentlig sektor. Det bidrar også til statsnærhet. Stats- og kommuneansatte opplever samfunnet fra det offentliges side. Markedet belønner de dristige entreprenører – og slår de andre konkurs. I offentlig sektor er det viktigere å følge reglene enn å utfordre dem. Statlig satsing på entreprenørskap blir lett tvetydig – også ved HiO.

Innovasjon støttes – men den skal være godt forankret i alle besluttende organer. Jeg ser for meg en racerbil med ti bremser og en gasspedal.

Ressurser

Plinius

VEDLEGG

If we seek guidance from the past, it is better to see the ‘idea of the university’ not as a fixed set of characteristics, but as a set of tensions, permanently present, but resolved differently according to time and place.

Tensions between teaching and research, and between autonomy and accountability, most obviously. But also between universities’ membership of an international scholarly community, and their role in shaping national cultures and forming national identity; between the transmission of established knowledge, and the search for original truth; between the inevitable connection of universities with the state and the centres of economic and social power, and the need to maintain critical distance; between reproducing the existing occupational structure, and renewing it from below by promoting social mobility; between serving the economy, and providing a space free from immediate utilitarian pressures; between teaching as the encouragement of open and critical attitudes, and society’s expectation that universities will impart qualifications and skills. To come down too heavily on one side of these balances will usually mean that the aims of the university are being simplified and distorted.

mellomlandinger i Oslo. Mest ferie – og  litt arbeid. HiO-HiAk-debatten har dype historiske røtter – og jeg synes historikeren Robert Anderson ga en god oppsummering.
Advertisements

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: