P 82/11: Liflig debatt

Den famøse kronikken er nyttig, klar og velskrevet.

Det Vetle Lid Larssen presenterer, er et verdistandpunkt. Folkebibliotekenes egentlige oppgave er å fremme Lesingen, som i praksis betyr individuell lesing av fiksjonslitteratur (fiklitt; engelsk ficlit).

Dette standpunktet er sikkert ekte følt og ment. Det faller sammen med interessene til bokforlag og skjønnlitterære forfattere, som ser at det litterære system fra forrige århundre er truet.

Mange bibliotekarer har også betraktet skjønnlitteraturen som det sentrale. Innkjøpsordningen er en bærebjelke i systemet. Den enkle formelen blir:

• folkebibliotek = bøker = romaner = damer med leselyst + skrivekåte forfattere

Damnation

En bibliotekar kommenterte: we’re damned if we do and damned if we don’t. Det treffer spikeren på topplokket. Den digitale kunnskapsøkonomien bryter opp den gamle alliansen mellom bibliotek, bøker, forfatter, forlag og den norske stat. Hvis bibliotekene forsvarer det gamle, får de kjeft fra Digitalistene. Hvis de går inn for det nye, får de kjeft fra Gutenbergerne.

Dette er en god gamaldags kulturkamp: kjeft opp og kjeft i mente. Folk føler sterkt, mener heftig og deljer løs på hverandre med sine papirsverd. Journalistene elsker slike debatter. Bibliotekarer flest krymper seg. De vil gjerne være godt likt av alle parter.

I mellomtida ruller teknologien videre. Den undergraver debattens forutsetninger. Bokbransjen må gjennom samme type revolusjon som musikkbransjen. Bibliotekene er i rimelig grad på hugget – i sin daglige praksis.

Vindretning

Jeg er enig med Trude: Larssen vet ikke noe særlig om bibliotek. Han viser det ved måten å skrive på. Men han viser hvor vinden blåser. Og han er bedre i denne runden enn i forrige. I neste runde kan han kanskje ta hensyn til disse faktorene:

1. Halvparten av alle bibliotekbesøk dreier seg ikke om å låne bøker.
2. Bibliotekarer flest er glad i romaner. De dyttes i andre retninger av brukerne.
3. Det er ikke fiksjonslitteraturen som er mest utsatt – det er faglitteraturen. Utlånet av fagbøker stuper – på grunn av nettet.
4. Folkebibliotekene er etterspørselsstyrt. I dagens verden er de nødt til å spille på lag med brukerne.
5. Kommunene vurderer utlåns- og besøkstall. Det må også biblioteksjefene gjøre.
6. Aviskrok, hotspot og publikums-PC –  med kaffe og wienerbrød – er en fornuftig tilpassing til dagens marked.
7. Kommuner over hele Norge investerer i kulturelle supermarkeder – med bibliotek som en selvsagt komponent
8. Når det gjelder teori, ligger Deichmans strategiplan på linje med alt jeg leser fra Europa og USA.

Ressurser

• Vetle Lid Larssen. Biblioteket i krise. Aftenposten 24.5.2011

VEDLEGG

En kommentar til enkelte avsnitt

Tape seg selv

Det er ingen tvil om at den teknologiske utviklingen i løpet av kort tid vil tvinge frem en total reformering av biblioteket. Digitalisering, Internett, nye medier som trenger seg på, representerer klare utfordringer. Men spørsmålet er: hvordan skal bibliotekene klare omstillingen uten å tape seg selv?

Svar: Bibliotekene har vært levende opptatt av digital teknologi i en generasjon (Norsk Dokumentdata, Per Ongstad) og er i full gang med omstillingen.

Bibliotekene har vært en sentral del av vår politiske og kulturelle historie helt siden Ugarit for 3500 år siden, via antikken og middelalderen og frem til i dag. Det er vanskelig å forestille seg opplysningstid og demokrati uten biblioteket, ja, bibliotekenes innflytelse på utviklingen av en informert allmennhet, på tilgjengeliggjøringen av kunnskap, kunst og historie kan ikke overvurderes.

Svar: En retorisk floskel (som også er vanlig blant bibliotekarer): allerede de gamle grekere. egyptere, babylonere, ugaritter. …. Masseproduksjon av tekst (Gutenberg) var en forutsetning for opplysningstida og det moderne politiske demokrati. Bibliotekene var det ikke.

Festtalere pleier å overvurdere bibliotekenes historiske rolle – og å undervurdere betydningen av billige pamfletter og religiøs litteratur (1500-1800), av resonnerende tidsskrifter for det europeiske borgerskap (1750-1800) og av billige aviser (rotasjonspresse) – for tredjestanden og den nye arbeiderklassen – på 18- og 1900-tallet.

Overgangen fra oral til skriftlig kultur var et dramatisk vendepunkt i vestens historie. Den frigjorde blant annet mengder av krefter og energi – som i en oral kultur ble brukt til å erindre hendelser, historie og viten – og førte til en abstrahering av tanken, til muligheten for å tenke logisk og prinsipielt på et høyere plan.

Når skjedde denne overgangen? Tre muligheter er:

• Mesopotomia ca. tre tusen år før Kristus – sumerisk skrift (men er Modt-Østen en del av Vesten?)
• Hellas ca. sju hundre år før Kristus – alfabetisk skrift
• Vest-Europa på slutten av syttenhundretallet – da leseferdighet ble vanlig blant voksne menn

Og hva med øst-asiatisk skriftkultur?

Lesningen har ikke bare ført menneskeheten frem til en dypere forståelse av hva det vil si å være menneske, gitt oss innsikter i andre måter å tenke på, bidratt til romanens sterke stilling som erkjennelsesmiddel og estetisk opplevelse.

Hva er så spesielt med romanen? I Hellas og Rom var det helt andre sjangre som var viktige. Det samme gjelder middelalderen, renessansen og reformasjonen. Deichmans bokgave til Oslo (1785) besto stort sett av faglitteratur.

Lesningen skapte først og fremst mulighetene for den enkelte til å føre en dialog med selvet, «å motta kommunikasjon fra et annet tenkende vesen, samtidig som du hele tiden forblir alene», slik Proust formulerte det. Og nettopp denne ensomheten, denne aleneheten, er det sentrale ved all lesning.

Hallo i luken – er det noen der inne? Det vi leser mest av på papir, er aviser. Journalisten er nok «et annet tenkende vesen», men jeg ser heller for meg en klaprende skrivefant omgitt av andre skrivefanter.

Lesning handler altså ikke om, slik enkelte bibliotekarer later til å tro, å innta mest mulig informasjon. Lesning er en handling som involverer individet på et dypere plan.

Ingen av de bibliotekarene jeg kjenner, tror dette. Noen legger vekt på læring, andre på opplevelse, atter andre på fellesskap og integrasjon.

Det vi leser aller mest av, er forøvrig skjermtekster. Larssen innsnvevrer lese-begrepet til individuell dyplesing på papir. Den er til gjengjeld ekstatisk og sublim – en dialog med selvet i dypeste ensomhet. Romantikkens bilde av den geniale forfatter svever over vannene.

Å, Wergeland!