P 96/06: FRBR = IFLA + datamodellering

Den amerikanske bloggen TechEssence.Info har en utmerket presentasjon av IFLAs banebrytende rapport om Functional Requirements of Bibliographic Records (1998). Den fikk meg til å tenke på profesjonens dobbeltansikt: som opplevd identitet og som sosial konstruksjon.

Et performativt fellesskap

Bibliotekar er ikke noe man er, men noe man gjør. Profesjoner er performative fellesskap. Det som skaper og opprettholder profesjoner, er de faglige samtalene. Det å være bibliotekar vil si å snakke «det bibliotekariske språket». Vi blir det vi gjør.

Som forandrer seg. Rettere sagt: faget utvikler nye dialekter, sjargonger og språklige registre. Vi kan si at faget «rekonseptualiseres» – et langt og stygt, men dekkende ord. De siste femten årene har denne utviklingen skjedd raskere enn – la oss si – mellom 1975 og 1990.

De som lærte språket rundt 1970, får etter hvert problemer med å forstå de nye dialektene. De gamle grunnbegrepene mister sin fasthet. Dokument og tekst, lesing og litteratur, bibliotek og medier inngår i nye kontekster med nye valører.

Denne utviklingen kan i og for seg måles. Innholdsanalyser viser hvordan foretrukne termer forandrer seg. Begreps- og argumentstudier synliggjør ulike faglige tenkemåter.

Bibliometrisk kartlegging av siteringsnettverk avdekker hvem som leser hvem – og hvem som overser hverandre.

Si meg hvem du unngår, og jeg skal si deg hvem du er.

Men bibliotekets kultur er forsiktig – noen vil si konservativ. I denne bransjen er langsommelighet ikke en lyte, men en dyd.

Bibliotekarenes hverdag lar seg ikke bevege av landmålere. Den endres først når språket avføder nye handlinger. Det er bibliotekfagets praksis som teller.

Derfor har det både symbolsk og reell betydning når IFLA – Modergudinnen – setter seg i bevegelse. FRBR – som jeg betrakter som IFLAs svar på informatikernes datamodellering – innebærer nytenkning rundt katalogens kjernebegreper.

Indre spenning

Forlagene vakler mellom børs og katedral. Skolene svinger mellom kos og kunnskap. Ved Universitetet i Oslo gikk uenigheten så dypt at sosialpedagogene brøt ut og lagde sitt eget studium.

Og bibliotekarene vingler mellom katalog og formidling. Er vi ingeniører eller misjonærer? Kulturarbeidere eller kunnskapsteknikere? Litterære evangelister eller tekniske dokumentalister?

Biblioteket som institusjon må favne begge. Evangelistene står sterkest i de mindre folkebibliotekene, der det er lite rom for spesialisering og teknisk fordypning. De tekniske ekspertene dominerer i de store fagbibliotekene – inkludert Nasjonalbiblioteket.
Teknikk som klister

Men det er den tekniske infrastrukturen som holder fløyene sammen. Formidlerne vet de er avhengige av katalogapparatet. Derfor har kat & klass lenge vært anerkjent som bibliotekarenes kjernefag. En misantropisk katalogisator regnes fortsatt som en profesjonell bibliotekar. En jovial bokformidler uten peil på kataloger, indekser og kontrollerte vokabularer er ikke – faglig sett – en bibliotekar.

Hun kan være lærer, forfatter, filosof eller journalist – og sikkert et hjertegodt menneske. Men uten den tekniske kompetansen ramler hun ut av profesjonens faglige samtaler. Det å lære et språk er å lære en livsform, sier Wittgenstein.

Prat og paradigme

Paradigmatiske brudd – a la Kuhn – oppstår når noen personer innenfor fagfeltet begynner å prate og skrive om faget på en måte de øvrige ikke godtar. Vanligvis forstår flertallet bode ordene og setningene – men de anerkjenner ikke relevansen av det som sies. Utbryternes kommentarer kan gjerne leses – men de veier ikke tungt når beslutningene fattes.

Alle samtaler har skjulte og uartikulerte forutsetninger. Kunnskapskonflikten blir synlig når noen utfordrer de etablerte forutsetningene, ved å snakke «annerledes».

Motsetningene dreier seg om hva som er politisk korrekt språkbruk innenfor et praksisfellesskap. Det Foucault kaller diskurs er fagspråket sett i maktens perspektiv. De som fører en annen diskurs blir overhørt – slik kvinner på møter blir overhørt av menn.

Mekanismene er de samme: snakk som oss! Det er selvsagt full ytringsfrihet. Men den betyr ikke noe i praksis. Vi hører – som tante Sofie – bare det vi vil høre.

Kaller du lånerne brukere eller kunder? Betyr litteratur i praksis skjønnlitteratur? Inkluderer termen andre narrative tekster, som biografi, reiseskildringer og mye historie?

Leser vi IKEA-katalogen? Er hele faglitteraturen en selvsagt eller en marginal del av Norsk Litteratur?

Er matematikk folkeopplysning? Er skjermtekster litteratur? Inngår datamodellering i bibliotekfagets kjerne – eller støttefag – eller omverden?

Kjernediskusjonen

Det ligger i det jeg har skrevet, at jeg ikke tror på ideen om en profesjon uten en faglig kjerne. Da tenker jeg praktisk. En profesjon uten kjerne blir som en samtale uten tema: i og for seg mulig, men lite tilfredstillende for de som deltar.

Jeg kan stort sett kalle meg hva jeg vil. Om jeg opptrer som journalist eller filosof, språkkonsulent eller valutamegler, healer eller hattemaker, kommer ut på ett.

Men profesjoner som ønsker status og anerkjennelse over tid, trenger å synliggjøre sitt spesielle bidrag til hverdagslivet og verdenshistorien. Da er en teknisk kjerne svært god å ha. Det kan kanskje de mange norske kulturkonsulenter si noe om.

Katalogen i sentrum

Fra midten av 1800- til slutten av 1900-tallet sto katalogen i bibliotekfagets sentrum: vi finner det du søker etter. Bibliotekarenes fortrinn som profesjon ligger i samtalene og samarbeidet rundt de tekniske systemene.

I dag kan profesjonen velge å fordype sitt tekniske grunnlag – med digitale systemer som basis. Eller å overlate datasystemene til Google og informatikerne – dette blir for vanskelig for oss bibliotekarer – og bygge en bred og allmenn formidlingsprofesjon.

Lønnet som potet

Slik jeg vurderer kunnskapssamfunnet, peker den første strategien – med digital kunnskapsorganisering som basis – i retning av en mer spesialisert, mer krevende, mer anerkjent og bedre lønnet profesjon. På toppen av stillingshierarkiet er det personenes bidrag til «virksomhetskritiske oppgaver» og målbar produktivitet som bestemmer lønnsnivået

Den brede strategien – med de små folkebibliotek som basis – er mindre konfliktfylt og lettere å gjennomføre. Den viderefører i grunnen det bibliotekarkonseptet vi allerede har her i Norge.

Alternativet peker i retning av en bred og allmenn profesjon, med mellomlang utdannelse – som folk flest, med moderat prestisje og med ditto økonomi. Nyttig til så mangt og lønnet som potet.

I det lavere mellomsjiktet er det stort sett utdanningens lengde og den generelle lønnsutvikling som bestemmer inntekten. Her finner vi «velferdsstatens yrker» og «de nye mellomlaga». Og kanskje er fagets ledere i praksis fornøyd med dette?

Ikke vet jeg.

Ressurser

• De tre bibliotekpropparna. Peter Giger på den nystartede svenske bloggen Bibliotek 2.0 2. mai. Bloggens motto: Från kontroll till nätverk – Om webb 2.0, delaktighet och demokrati
• Bibliotekutdanning og profesjonsstrategi. Kandidatene til NBFs hovedstyre uttalte seg før valget.