SK 51/09: Profesjonene presses

Da jeg begynte å studere, opplevde jeg overgangen fra skolen til universitetet som en frigjøring.

Skolen var organisert som et pliktløp, med hjemmeoppgaver, lekselesing og obligatorisk oppmøte seks timer om dagen fem dager i uka. På universitetet bestemte jeg selv hva jeg ville gjøre når og hvor. Universitetslærerne sto like fritt. De hadde en undervisningsplikt på fem timer i uka og kunne ellers bruke tida som de lystet. Forskningsfriheten inkluderte – som en selvfølge – frihet til ikke å forske.

Industrialisering og kontroll

Høgskolene i Oslo og Akershus skal bli et profesjonsuniversitet innen 2014. Men frihetens periode er forbi. Høyskolereformen (sammenslåingen) og den såkalte Kvalitetsreformen (Bologna) er ikke frigjøringsprosesser. Det vi som jobber på universitet og høyskoler opplever, er en  økende grad av formalisert ledelse, administrativ styring og byråkratisk kontroll.

Vårt verdigrunnlag er strålende:

• HiOs lærings- og arbeidsmiljø skal kjennetegnes av mangfold, likeverd og toleranse og skal oppmuntre til aktiv deltakelse fra studenter og tilsatte.
• Nytenkning, mot, respekt, lojalitet og raushet skal være sentrale verdier for samhandling og ledelse.
• Kunnskapsutviklingen og læringsprosessene skal baseres på kritisk tenkning og etisk refleksjon.

Men de prosessene vi står midt oppe i, oppleves ikke slik.

Dette skyldes ikke en tilfeldig historisk trend – som tilfeldigvis rammer Norge, men Europas massive overgang fra en industriell til en kunnskapsbasert økonomi. Det er vanlig å snakke om en akademisering av profesjonsfagene. Vi utsettes for academic drift. Men dagens studentfabrikker likner lite på de akademiske miljøene jeg opplevde på 1960-tallet. Det som skjer, kan bedre karakteriseres som en industrialisering av kunnskapsproduksjonen i all høyere utdanning.

Ansvaret ligger ikke hos HiOs ledelse. Min kritiske tenkning gjelder våre svar på denne utviklingen.

La meg ta et eksempel fra  HiOs strategiplan for årene 2007-11:

• Som ellers i høgskolesektoren har omlag halvparten av FoU-tiden vært disponert til praksisnær FoU.
  
• Nær kontakt med yrkesutøvernes utfordringer gir et godt utgangspunkt for FoU med høy grad av anvendbarhet.
• Manglende teoretisk posisjonering, metodisk systematikk, og fagfellevurdert dokumentasjon og publisering bidrar likevel til at for lite av FoU-arbeidet resulterer i kumulativ kunnskapsbygging med gyldighet utover den lokale konteksten der FoU-prosjektene utføres.

Dette høres ut som en styrking av høyskolens akademiske side. Men i klartekst dreier det seg om å styrke forvaltningens kontroll med forskningsvirksomheten.

Faglig forenkling

Jeg protesterer ikke mot teoretisk posisjonering og metodisk systematikk – så sant de tas på alvor.  Jeg har sans for kumulativ kunnskapsbygging med gyldighet utover den lokale konteksten – i den grad dette er mulig i praksisfagene. Problemet er at planen

• behandler alle profesjonsfag likt
• ikke skiller mellom profesjonsfag og universitetsdisipliner
• bruker fagfellevurdert publisering som eneste viktige styringsindikator

Høyskolene i Oslo og Akershus preges av korte profesjonsutdanninger. Utøverne arbeider mer med mennesker enn med maskiner. Deres fagfelt har andre arbeidsformer og andre kunnskapstradisjoner enn universitetsfagene. Koplingen mellom deres praktiske arbeid og den internasjonale forskningslitteraturen er ganske svak – og det er ikke sikkert at problemet skyldes praktikerne.

HiOs strategiplan ser for seg en rask økning av den formelle FoU-publiseringen – men ingen tilsvarende økning av formidlingen:

• Publiseringspoeng pr. faglig stilling øker med 88% fra 2007 til 2011
• Formidlingspoeng pr. stilling holdes konstant
• Antall formidlingspoeng skal økes fra 8.762 til 10.000.
• Men dette tilsvarer bare den sannsynlige veksten i staben ….

Da hjelper det lite å si at:

• Bruker- og allmennrettet formidling fra sentrale fagområder skal styrkes.
• HiOs forsknings- og utviklingsarbeid skal bli mer synlig for sentrale beslutningstakere i profesjonsfeltene og for allmennheten.

Det spesielle ved profesjonsuniversitetet – den tette og krevende koplingen mellom teoretisk og praktisk virksomhet – ser altså ut til å forsvinne når vi går fra de allmenne målene til den praktiske gjennomføringen.

Hva betyr forskningen?

Ta undervisningvirksomhet. Dette er antakelig er det største og viktigste profesjonsfeltet i hele den globale kunnskapsøkonomien. Det er også et felt høyskolene har mye praktisk kunnskap om, siden de fleste som arbeider ved høyskolene har undervisning som sin hovedoppgave. Spørsmålet er: i hvilken grad benytter HiO resultatene fra pedagogisk FoU for å forbedre sin egen undervisning?

Jeg har vært med mange endringer av undervisningsopplegg ved høyskolen (ved bibliotekstudiet) – og også ved andre institusjoner – men kan knapt huske en eneste faglig diskusjon der mine kolleger (eller jeg selv) har henvist til pedagogisk forskning for å begrunne endringene. Som lærere i profesjonsfag er vi selv yrkesutøvere. Når jeg ser rundt meg på høyskolen, ser jeg mye spennende og interessant pedagogisk utviklingsarbeid. Men jeg ser – i hvert fall innenfor mitt eget fag – svært liten bruk av fagfellevurderte publikasjoner om undervisning og læring.

Forskningen om undervisning og læring lever sitt eget liv i de pedagogiske tidsskriftene, mens vi som faktisk underviser, forholder oss til de konkrete utfordringene i det daglige arbeidet. Våre undervisningsopplegg krever løpende oppdatering – og tid til dette har inngått i arbeidsplanene – men de færreste har tatt seg tid til å skrive fagfellevurderte artikler om underrvisningsmetoder og læringseffekter i tillegg. Hvis dette også gjelder i de andre avdelingene, hjelper det neppe å pøse på med mer publisering. Skal den kumulative kunnskapsbyggingen i høyskolepedagogikk ha gyldighet, må den jo bli brukt.

Misvisende begreper

Bildet av forskning som et gode i seg selv hører til universitetskulturen. Profesjonsmiljøene har mer til felles med instituttsektoren, der den praktiske nytten er grunnleggende. HiOs strategiplan henter sine sentrale kunnskapsbegreper fra Frascati-manualen (OECD), som er et teknisk system for å produsere FoU-statistikk. Dens begrepsverden passer bedre for universitetenes disipliner enn for profesjonsfagene.

I akademiske fag er det vanlig å skille mellom forskning, som resulterer i vitenskapelige publikasjoner, og utviklingsarbeid,  som fører til bedre prosesser, systemer og tjenester – eller til bedre materialer, produkter og innretninger. Bak dette skillet ligger en arbeidsdeling – mellom de som forsker og de som utvikler, og et statushierarki, der forskerne rangerer over utviklerne. Innenfor forskningen skilles det i  tillegg mellom grunnforskning og anvendt forskning. Grunnforskningen sikter bare mot erkjennelse i og for seg – uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk. Den anvendte forskningen, sier OECD,  er rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser.

I mange profesjonsfag er dette begrepsapparatet lite relevant. Praktiske fag utvikler seg ikke primært gjennom akademisk forskning etterfulgt av formidling – men gjennom systematisk forsøksvirksomhet innenfor praksisfeltet. På grasrota skjer det gradvise og punktvise endringer gjennom lærernes eget utviklingsarbeid. På overordnet nivå drives forandringer hovedsaklig framover av offentlige beslutninger og av ny undervisningsteknologi.

Praktisert kunnskap

De dypeste endringene i undervisningsformene i tiåret 2005-2015 skyldes ikke nye forskningsresultater, men ny teknologi. Teknologien vinner ikke innpass i skoleverket gjennom fagfellevurderte publikasjoner, men gjennom departementets pålegg om IKT i alle fag. HiO innførte ikke Fronter og Frida på grunnlag av forskning.

Jeg støtter en satsing på forskning og utviklingsarbeid – når dette tolkes som systematisk kreativ virksomhet for å oppnå økt kunnskap – innenfor de fagfeltene høyskolene dekker – inkludert vår egen undervisningspraksis. Vi må imidlertid skille mellom teoretisk og praktisk kunnskap. Den teoretiske kunnskapen er samlet i tekster. Den praktiske kunnskapen er knyttet til produksjon.

Profesjonsfagene og deres utøvere har mer bruk for praktisert enn for publisert kunnskap.

Ressurser

• FoU-strategi for Høgskolen i Oslo 2008-2011
• Frascati-manualen på norsk – i pdf-format.

Plinius

• P 185/09: Publisert og praktisert. To former for kunnskap
  P 184/09: Svensk digitalisering. Prosjekt Runeberg som modell
  P 183/09: Enveiskjøring. Forskerne snakker med hverandre
  P 182/09: Når kompasset svikter. Full gass i feil retning.VEDLEGG

VEDLEGG

Frascati-manualen er en håndbok skrevet av og for OECD-medlemslandenes nasjonale eksperter på FoU-statistikk, som samler inn og bearbeider data om landenes ressursinnsats i FoU.

I håndboka presenteres definisjoner av sentrale begreper. Det redegjøres for aktuelle måter å klassifisere FoU på, bl.a. i økonomiske sektorer, fagområder og bransjer. Videre gis det retningslinjer for innsamling og bearbeiding av data. Håndboka presenterer således OECD-landene for de felles retningslinjer som skal til for å få fram sammenlignbar FoU-statistikk på tvers av landegrensene.

***

Med tanke på gjennomføring av undersøkelser må FoU kunne skilles ut fra en lang rekke beslektede aktiviteter som også har et vitenskapelig og teknologisk grunnlag. Disse andre aktivitetene er svært nært knyttet til FoU både gjennom informasjonsstrømmer og med hensyn til virkemåte, institusjoner og personale.

De bør likevel, så langt som mulig, holdes utenfor når man måler FoU.

Frascati-manualen