P 61/13: Hvem eier høyskolen?

Universiteter og høyskoler er ikke departementer eller private bedrifter.

Det er riktig at høyere utdanning har fått en produksjonskarakter. Kunnskapsøkonomien trenger kompetent arbeidskraft og innovative produkter, tjenester og arbeidsformer.

Bildet:  Biblioteket, Kjeller

Men det betyr ikke at institusjonene kan styres ut fra byråkratiske eller bedriftsøkonomiske prinsipper. Akademia har alltid lagt vekt på selvstyre. Den akademiske tradisjonen er åpenbart under press.  Men dersom fagene blir underlagt staten eller markedet, mister de sin nyskapende karakter.

Utdanning til krevende fagområder må bygge på lærere med sterk faglig forankring. Fagfolkene vil bli hørt som fagpersoner og fagmiljøer. Utviklingen av ny faglig kunnskap skjer gjennom en kombinasjon av utdanning, forskning, formidling, utviklingsarbeid, innovasjon og – ikke minst – faglige diskusjoner.

Hvem eier Staten?

Mandag innledet jeg på et lunsjmøte på senter for Profesjonsstudier. Jeg hadde prøvd å spisse innledningen, om statens styring av fagmiljøene, og det ble en god og livlig diskusjon. Men tida var kort og mange spørsmål hang i lufta da vi avsluttet.

Senterleder Oddgeir Osland poengterte at det var Staten som eide og finansierte våre institusjoner, og at det derfor var legitimt å kreve dokumentasjon av hvordan vi brukte pengene. Jeg er ikke uenig. Men for meg er det også viktig at det er vi, altså borgerne, som eier Staten. Statens penger er våre penger.

I den grad vi er i stand til å styre Staten, skjer det hovedsaklig

• gjennom valg
• gjennom institusjoner vi tilhører og kan påvirke, f.eks. høyskolen
• gjennom offentlige diskusjoner (der politiske meninger og politisk vilje formes)

Vi påvirker høyskolen på samme måte:

• gjennom valg
• gjennom høyskolens indre organer og grupper
• gjennom offentlige diskusjoner i høyskolens miljø

Nasjonsbygging

Veien til profesjonsuniversitetet har mye til felles med nasjonsbygging. Høgskolen i Oslo og Akershus er ikke et ferdigstilt byggverk, men et uferdig og uavsluttet prosjekt.

Moderne demokratier er avhengige av levende offentlige debatter. Det gjelder også HiOA.  Det er ved å møtes, strides og samsnakkes rundt saker som angår mange at organisasjonen utvikler en kollektiv identitet som går ut over hvert enkelt fagmiljø.

Første august 2011 forsvant kommentarknappen på HiOs nettsted. Det var starten på en prosess som førte fram til nettavisen Khrono. Rektoratet og direktøren startet dessuten å blogge i fjor.

Dermed fikk ansatte og studenter for første gang en god mulighet for å  føre samtaler på høyskolenivå. Profesjonsforskere snakker ofte om «communities of practice», med ulike grader av deltagelse.  Det vi praktiserer er den offentlige samtalen mellom myndige, og undertiden stridbare, samfunnsborgere.

Rektor ønsket «tettere dialog med tilsatte, studenter og andre som er engasjerte i vår sektor». Den har vi fått. Khrono har gjort en journalistisk bragd når det gjelder å engasjere folk i saker som angår høyskolen. De to lederbloggene signaliserer, gjennom egen praksis, at «vi ønsker åpen diskusjon».

De lange og grundige innleggene har vist at rektoratet både tenker og lytter.  Her fortjener Frode en spesiell takk.

Direktøren har ikke skrevet like mye (får vi mer?), men det som står er ekte vare.  Eksperimentene med flere blogger i høyskolens regi vitner også om åpenhet – for de som klarer å finne dem på nettet ;-).

Ressurser

• P 58/13: Professorskolen. Dosenter ingen adgang
• P 57/13: Utvikling skjer gjennom praksis. Notat til innledning på Senter for profesjonsstudier