En stor idrettsmann er en person som løper fortere, hopper høyere og banker inn flere mål enn sine medmennesker. En stor idrettsforsker undersøker sammenhengen mellom utøverens forutsetninger og resultater – slik at resultatene kan forbedres. Det er derfor vi har Norges idrettshøyskole.
En stor forfatter skriver stor litteratur. En stor litteraturforsker skriver flott og fengende om litteraturens innhold, form og forutsetninger – men sjelden for å forbedre resultatene.
Bildet er fra et lokalt sykkelrace i Aude, Languedoc.
De fleste av litteraturens utøvere er døde. Samtidsforfatterne holder seg til forlagsredaktørene.
I eller utenfor praksisfeltet?
Hvilken vei vil bibliotekforskerne velge: idrett eller litteratur? Skal vi studere bibliotek og bibliotekarer i deres daglige virksomhet? Se det innenfra, som var vi partnere i et felles utviklingsprosjekt? Eller bør vi trekke oss ut av praksisfeltet og granske det utenfra, med akademikerens distanserte blikk?
Kort sagt: avsluttes prosjektet med en ny publikasjon eller med en ny praksis?
Den akademiske veien er lettest å følge – og gir mest status på kort sikt. Akademia er en selvstyrt verden. Belønningene – publisering, doktorgrader, stillinger og respekt – blir gitt av fagfeller. Skal vi lykkes som akademikere, må vi skrive for andre forskere på samme fagområde.
Praksisveien er tyngre – men har større bærekraft. Den handlingsrettede forskningen blir dobbelt krevende fordi den må tilfredsstille både forskere og utøvere. Vitenskapelighet er en forutsetning for å bli tatt på alvor i samfunnet. Relevans er en forutsetning for å bli brukt i praksisfeltet.
Men en forskning som skaper endring – i tillegg til å levere publikasjoner – kan lettere be om samfunnets støtte.
Mer om dette på søndag …
Ressurser
Plinius 
[…] Idrett eller litteratur? […]
Tilbakeping av SK 25/07: Profesjonsparasollen « Plinius — søndag, juni 24, 2007 @ 5:42 am