SK 12/08: Kunnskapssamfunn 2008

Når verden forandrer seg grunnleggende, er det vanskelig å tenke klart. Selve språket – de stakkars ordene vi tenker med – svikter oss.

Dype forandringer krever nye begreper og nye tilnærmingsmåter for å bli forstått. Plinius tar for gitt at overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn har en slik grunnleggende karakter. Det er ikke bare den ytre verden som skifter form. Også språk og begreper må byttes ut.

På bildet til høyre uttrykker Billy Talent sitt syn på verden.

Vi får adgang til fotografier av denne kvaliteten fordi P3 har begynt å legge ut bilder med CC-lisens. [Via JonblOGG]

Jeg er for lengst overbevist, men kan selvsagt ikke bevise det innenfor det gamle språket.

Brudd og kontinuitet

Periodisering er et nøkkelbegrep i historievitenskapen. Historikerne blir aldri ferdige med å diskutere overgangen mellom antikken og middelalderen. De siste tjue-tredve årene har senantikken (ca. 300-600 e.Kr.) fått status som en egen epoke.

De ulike fasene i Europas nyere historie tolkes på nytt av hver eneste historikergenerasjon.

Hvordan skal vi begrepsfeste renessanse og reformasjon, det absolutte og det opplyste enevelde, merkantilisme og opplysningstid, industrialisme og nasjonalisme, imperialismen og verdenskrigene?

Og hva kjennetegner vår egen tid? Er det forskjell på informasjons- og kunnskapssamfunn? Er vi senindustrielle eller postmoderne? Hvor mye er brudd, hvor mye er kontinuitet, og når finner overgangen sted?

Industrielle begreper

De som dominerer dagens offentlige diskurs – jeg tenker på de veletablerte femti- og sekstiåringene – fikk sin intellektuelle sosialisering på seksti- og syttitallet. Vi vokste opp i velferdsstatens trygge armer – og lærte å tenke i industrisamfunnets kategorier.

Vi led ingen nød – men våre foreldre formidlet en kunnskap om armod, arbeidsløshet og krig. Bibliotekets rolle var å gi hele samfunnet adgang til knappe goder: nyttig kunnskap og litterær kultur, trygge opplevelser og saklig informasjon. Sosial og materiell trygghet var ingen selvfølge, men et resultat av hardt arbeid.

Dersom det 21. århundre er en forlengelse av det 20. – og kunnskapssamfunnet ikke representerer en ny historisk epoke, kan vi klare oss bra med det industrielle begrepsapparatet. Da trenger vi bare å pusse litt på tankegodset – og slipper den tøffe jobben med å revurdere bibliotekfaget, institusjonen og profesjonen fra bunnen av.

Det ville vært en lettelse. Men la oss titte over Skagerak.

Hyperkompleksitet

Etter bare noen måneder som rektor ved Danmarks Biblioteksskole i 2007 ilte Lars Qvortrup videre til dekanatet ved Danmarks Pædagogiske Universitetsskole i Aarhus. For sju år siden holdt han et foredrag om Skolen i det hyperkomplekse samfund.

Qvortrups styrke er

1. at han ser på innholdet og begrepsapparatet samtidig
2. at han konkretiserer – til Danmark

De danske poenger gjelder også Norge, tenker Plinius. Jeg klipper litt og anbefaler resten:

1. Danmark forvandlede sig i det 20. århundrede fra landbrugssamfund over industrisamfund til et hyperkomplekst videnssamfund; …
2. I vores kulturelle selvforståelse holder vi fast ved landbrugssamfundet som ideologisk matrix: Sociale værdier måles ud fra det idealiserede landsbyliv, …
3. På organisationsniveau er referencerne rykket en fase frem, men er dermed stadigvæk ude af trit med samfundets struktur: Her er de basale referencer industrialismens bureaukrati.
   
4. Samfundet iagttager stadigvæk sig selv som et system, hvis fundament er fysisk vareproduktion, og hvor vidensproduktion og -håndtering er et residualfænomen.
5. Selv om produktionslivet i dag er vidensøkonomisk snarere end arbejdsøkonomisk, og selv om udfordringen i dag er at håndtere social kompleksitet snarere end at omforme råmaterialer til varer, så baserer megen økonomisk teori sig stadigvæk på fysisk arbejde som det teoretiske grundlag og på abstrakt arbejdstid som den basale måleenhed.
6. Kultur opfattes «essentielt», som det hedder, dvs. som «noget» i samfundet og under vores fødder, …
7. … almendannelse er ikke først og fremmest en kanoniseret samling identitetsskabende fællesværdier, men er det sæt af kompetencer – herunder naturligvis også store mængder af kulturelle referencer – man skal have for at betjene sig af disse iagttagelsesoptikker.
   
8. I vort samfund kan almendannelse derfor bestemmes som evnen til at forholde sig til social kontingens.
9. Det betyder ikke, at alt kan være lige godt, men at man må kunne foretage en dobbeltmanøvre: På den ene side at værdisætte det, der er værdisættelse værd, men på den anden side at gøre dette med en bevidsthed om, at det også kunne være anderledes, dvs. med en viden om, at denne værdisættelse ikke har universel gyldighed, men også kunne være anderledes, og at den derfor skal kunne begrundes og forsvares diskursivt.

Kilde: Skolen i det hyperkomplekse samfund
Refleksivitet

Samfunnet er både materielt og språklig.

Det Qvortrup kaller hyperkompleksitet, uttrykker rett og slett de moderne samfunnsvitenskapenes felles grunnlag: at den sosiale verden er kontingent.

Samfunn og Kultur oppleves som faste og gitte størrelser. Men vitenskapelig sett må de tolkes relativt – som konstruerte, menneskeskapte virkeligheter. Det gjelder også de vitenskapelige modellene vi bruker når vi tolker. Bourdieu snakker om refleksiv sosiologi.

Denne forståelseen av det sosiale går i hvert fall tilbake til Giambattista Vico – og forløpere finnes i gresk filosofi. Når norske pedagoger snakker om sosialkonstruktivisme, er det denne forestillingen om kontingent eller konstruert virkelighet de – mer eller mindre bevisst – henviser til.

At de samtidig forsvarer sine egne arbeidsformer med nebb og klør, er en annen sak. Det er lettere å snakke om konstruksjoner i elevenes hoder enn i sine egne.

De klassiske samfunnsforskere – Marx, Durkheim, Weber – tok dette for gitt. Men de vesteuropeiske stater på slutten av 1800-tallet var ikke hyperkomplekse. De var høyindustrielle eller fullt utviklede moderne samfunn.

Kontingens som livsholdning

Hyperkompleksiteten oppstår først når opplevelsen av kontingens – at den sosiale virkeligheten kan konstrueres og forstås på ulike måter – sprer seg som livsholdning blant deltakerne i samfunnslivet.

Skolen i det hyperkomplekse samfund gir denne forestillingen en konkret ramme som også kan brukes i Norge. Men Qvortrup bygger selvsagt på klassikerne i feltet. Han henviser direkte til Gregory Bateson.

Diagrammet illustrerer annenordens læring (deutero-learning) a la Bateson.

Jeg legger til noen flere «konstruktivistiske» forfattere:

• Pierre Bourdieu – se Bourdieu på biblioteket 1. Refleksivitet.
• Richard Rorty – med boka Contingency, Irony and Solidarity
• Peter L. Berger og Thomas Luckmann – med boka The Social Construction of Reality.
• Terry Winograd og Fernando Flores – med boka Understanding Computers and Cognition : A New Foundation for Design

For antropologene, som må ta andre kulturer på alvor, blir alle kulturer kontingente. Men kontingens er ikke kaos. Norges fremste antropolog, Fredrik Barth, sier

All is not chaos: people pursue purposes, schemes, and conscious designs stubbornly and often collectively, thereby shaping many events; and various traditions of knowledge are taught and embraced, allowing people to build and repair conceptual worlds even while these are being undermined by other teachings and other experiences.

Kilde: Jon Hustad. Hvordan det hele blir til. Om Fredrik Barths faglitterære forfatterskap. Prosa, nr. 1, 2008

Det viktige er imidlertid ikke å lese konstruktivistisk teori, men å delta i konstruktivistisk praksis.

Huset i landsbyen

Sommerskolekurset LATINA, som gjennomføres ved HiO sommeren 2008, er utformet med dette for øye. Her tar vi for gitt at det norske hus har blitt en del av den globale landsby.

Språket manifesterer seg i – og må tolkes i lys av – våre sosiale praksiser. Antropologen forstår stammens språk ved å studere stammens hverdagsliv.

Meaning is not embedded in the form of an expression alone, and does not become transparent by the most elegant analysis of that form;

it can only be interpreted when it is located in a social organization and a praxis of communication.

Siden antropologen kommer utenfra, og ser med friske øyne, kan hun lettere observere de dype forskjellene mellom kulturer. Turisten opplever det fremmede som eksotisk og havner lett i en overfladisk «orientalisme». Den trenede samfunnsforskeren har modeller som gjør det mulig å begrepsfeste mangfoldet.

Fra industri til kunnskap

Når vi går inn i kunnskapssamfunnet, møter vi også en annen kultur. Men den er ikke ferdig utformet. For å forstå den innenifra, må vi veksle mellom å være deltakere og tilskuere, entreprenører og teoretikere.

Industrisamfunnet bygde på en teknologisk revolusjon: kull, stål og varmekraft. Digital teknologi spiller en tilsvarende rolle i kunnskapssamfunnet.

For å utvikle et språk som griper den nye virkeligheten, må vi øve oss i – eller praktisere – de nye digitale formene for arbeid og kommunikasjon. Bibliotekarer og lærere som har vokst opp med det gamle, må endre – eller overskride – sin egen praksis for å forstå den nye.

For å tolke de digitale prosessene med tyngde, må vi selv ha kjempet med problemene i vår egen hverdag. Overskridende teori forutsetter, med andre ord, en overskridende praksis.

Dan Cohen: … new media requires practice as much as, if not more than, theory

Habermas og Rorty, Bateson og Bourdieu sier mye dypt og riktig om allmenn samfunnsteori. Men på det digitale området mangler de overbevisningskraft eller «street cred». Her må den faglige autoriteten hentes hos teoretikere med erfaringskunnskap – som Doug Engelbart, Terry Winograd, Seymour Papert og Lorcan Dempsey.

For å nevne noen av stjernene.

Litteratur

Interne

• Forskerne møtes – og Qvortrup slutter
• Forskere og folkebibliotek – i København
• Nordiske folkebibliotek
• Nordisk forskning om folkebibliotek
• Still krav til forskningen
• Bibliotekforskning 2007
• Biblioteket som kunnskapsaktør

Eksterne

• P3s konsertsett på flickr
• Jon Hustad. Hvordan det hele blir til. Om Fredrik Barths faglitterære forfatterskap. Prosa, nr. 1, 2008
• Wikipedia. Late antiquity.

Note

I 2001 var Qvortrup professor ved Center for Interaktive Medier, ved Institut for Litteratur, Kultur og Medier, på Syddansk Universitet i Odense.

Vedlegg

Dan Cohen om å praktisere:

It’s hard to believe we’ve completed our first year of podcasting over at Digital Campus. One of our strongly held beliefs at the Center for History and New Media is that new media requires practice as much as, if not more than, theory, and that has certainly been the case with the podcast.

Tom, Mills, and I have learned a lot over the last year—not just technical knowledge about how to put together an audio file, but also a great deal about the nature of podcasting, its advantages and disadvantages, and how it might fit into the academy.