Plinius

søndag, november 11, 2007

SK 45/07: Fra styring til læring

Filed under: Søndag kveld, utdanning — plinius @ 11:02 am

teknologi.jpgDet er viktig å prøve. Det er lov å feile. Men det er avgjørende for organisasjonene at de lærer av sine feil.

Jeg sier dette på bakgrunn av møtet om digitale læringsressurser 9. november. I det norske elæringsfeltet vrimler det av aktører, tiltak og kryssende interesser. Det er normalt i oppstartfaser. Men behovet for strategisk ledelse og fokusert debatt – basert på faglig kunnskap og argumentasjon – er nå blitt akutt.

Bildet er fra idedugnaden på møtet. 

Indirekte styring?

Vi trenger noen foreløpige konklusjoner. Det forutsetter en vilje til å lære hos de som bevilger penger til elæring.

De færreste organisasjoner liker å lære. Det er lettere å fortsette som før: same procedure as last year. Men markedet tvinger dem til å lære – eller forlate arenaen.

Statlige og kommunale organer blir ikke korrigert på samme måte. Lederne i det offentlige er mer opptatt av politikerne, som gir dem makt og penger, enn av brukerne, som maser om flere og bedre tjenester uten å betale for dem.

Organene durer videre uten frykt – for hvem kan klare å nedlegge en offentlig virksomhet når den først er opprettet? Arbeidsplassene må bevares – det er fagforeninger og distriktspolitikere skjønt enige om.

I teorien skal brukerne, dersom de ønsker forandringer, henvende seg til politikerne – som formidler ønskene til de offentlige organene. Men denne modellen – den indirekte brukerstyring – fungerer bare under enkle og oversiktlige forhold.

Jo mer kunnskapsbasert samfunnet blir, jo vanskeligere blir det å påvirke de offentlige tjenestene. Fagbyråkratene kan vise til sin overlegne faglige innsikt – og amatørene på utsida ser beskjemmet ned. De mestrer jo ikke de faglige diskursene.

Nyttige eksperimenter

I rolige tider er ikke det så farlig. Gårsdagens arbeidsformer fungerer fortsatt så noenlunde. Resten kan løses ved langsomme tilpassinger.

Dersom tidene skifter og vinden snur, er det langt mer risikabelt å fortsette som før.

Jeg betrakter de store norske læringsportalene – Utdanning.no og Skolenettet – som eksperimenter. De er – ser det nå ut til – experiments that failed. Brukerne uteblir.

Det er nødvendig å eksperimentere og lov å feile.
Men så var det dette med læringen, da.

Med slike resultater ville en privat virksomhet stoppet hele eksperimentet – eller foretatt vesentlige endringer i strategi og styringsform. Men Staten er lite endringsvillig. I 2005 gjorde riktignok KD et forsøk på å få portalene til å samarbeide, ved å opprette samarbeidsutvalget SANU. Der skulle de konkurrerende parter komme til enighet ved å prate sammen. Det fungerte ikke – pussig nok.

Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen /
samme feilen om og om og om igjen!

Norge er på vei mot kunnskapssamfunnet. De som forsøker å styre denne prosessen, har vokst opp i det stabile, sen-industrielle Norge. Der har de lært seg spillets regler.

Men nå skifter både spill og bane. Det globale, datadrevne kunnskapssamfunnet er ikke en forstørret og forbedret utgave av velferdsstaten. Skal staten opptre som kunnskapsaktør, må den lære å operere under nye betingelser.

Sterkere faglighet

Myndighetenes mange forsøk på å skape struktur i elæringsfeltet kollapser fordi utgangspunktet er politisk kontroll. Staten inviterer til innspill, men fortsetter å styre. Skal de offentlige organene klare seg i dette feltet, må de skifte gir fra styring til læring. Det betyr færre komiteer, utredninger og høringsrunder og mer vekt på faglig innsikt.

I demokratisk politikk har alle deltakere en stemme. Flertallet avgjør. Faglige beslutningsprosesser er åpne, men ikke demokratiske. På faglige arenaer er det konsensus blant de best kvalifiserte som bestemmer. Nobelprisen i fysikk deles ikke ut av den svenske Riksdagen.

De faglige hierarkiene kan ikke vedtas politisk. De utkrystalliserer seg over tid gjennom faglige debatter.

Lærende organisasjoner er synlige, nysgjerrige, lydhøre og inderlig glade i faglig debatt. De bygger opp sin egen kompetanse og deler den villig med andre. De setter seg gjerne på skolebenken. De prøver, feiler og lærer av sine feil uten å knuges av dårlig samvittighet.

Slik jeg tolker utviklingen på feltet, har Norge, som Europa og verden forøvrig, kommet for kort innenfor praktisk elæring til å foreta endelige valg eller drive detaljstyring av virksomheten. Hvilken framtid har LMS-systemene? Åpne løsninger (OER)? Læringsportalene? Standardisert koding? Sosial tagging? Elevproduksjon? Internasjonale markeder for ressursutvikling og bruk?

Vi er ennå på prøvestadiet. Vi må utvikle vår praksis og den tilhørende fagligheten – som bør ha en dyp forankring i egen praksis. Jeg mistror de sanglærere som ikke kan synge.

Jeg ønsker mer entreprenørskap i forhold til brukerne og mindre posisjonering i forhold til myndighetene. Vi bør stimulere til frisk debatt – og sørge for å lære av debattene. Vi trenger å slippe empirien om faktisk bruk – som mange betrakter som forretningshemmeligheter – ut av skapene.

Ressurser

Eksterne

Interne

VEDLEGG 1

Møtet var arrangert av Norgesuniversitetet (NUV), Universitets- og høgskolerådet (UHR) og Samarbeidsgruppen for nettsteder i utdanningssektoren (SANU). Deltakerantallet var begrenset til førti – first come, first served, men interessen var så stor at arrangørene økte til femti. Det var fortsatt venteliste.

Vi fikk to oppgaver. Den første gjaldt SANU:

SANU (samarbeidsgruppen for nettsteder i utdanningen), har satt av kr 200 000 til å ta et skritt tilbake og få beskrevet hvilke forutsetninger som egentlig finnes/ikke finnes i UH-sektoren for å dele digitale læringsressurser.

Møtet skal gi innspill til hva vi trenger å vite for å komme videre.

Den andre gjaldt et nytt organ:

I Plan for kunnskapsdannelse, læring og erfaringsdeling som nylig er lansert, er det satt av kr. 450 000 til etablering av et nasjonalt forum for erfaringsutveksling og drøfting av spørsmål om LMSer og læringsteknologi i høyere utdanning. Bakgrunnen er blant annet høringsuttalelsene til Norgesuniversitetets rapport Læringsteknologi i norsk høgre utdanning.

Møtet skal gi innspill til hva et slikt forum bør omfatte, og hvordan det kan organiseres.

Arrangørene har fått masse innspill, fra femti engasjerte mennesker i elæringsfeltet. Vår dyktige prosesskonsulent, Marit Synnevåg fra MCS:consult, skal skrive en rapport på basis av materialet. Det er den enkle delen – den som kan gjennomføres uten motstand.

Hva som deretter skjer, vet jeg ikke.

Så langt i prosessen har hverken Kunnskapsdepartementet (2 deltakere på møtet), Utdanningsdirektoratet (1), Norgesuniversitetet (2), Universitets- og høgskolerådet (1) eller SANU (4) trukket opp noen strategiske linjer for de nærmeste årene.

VEDLEGG 2

Medlemmer av SANU:

  • Mona Mathisen, Utdanning.no (leder) mm.utdanning.no
  • Margrethe Marstrøm Svensrud, Vox margrethe.svensrudATvox.no
  • Dag Rune Ramstad, Norgesuniversitetet runeATnuv.no
  • Øyvind Høines, KS/videregående opplæring [NDLA] oivind.hoinesATpost.hfk.no
  • Geir Inge Barsnes, Utdanningsdirektoratet geir inge.barsnesATutdanningsdirektoratet.no
  • Hallgerd Benan, UH-sektoren [USIT] hallgerd.benanATusit.uio.no
  • Guri Skoklefald, Kunnskapsdep. (Fast observatør) guri.skoklefaldATufd.dep.no
  • Sigrid Tollefsen, UHR (Observatør) sigrid.tollefsenATuhr.no
  • Anett Kolstad, ABM-utvikling (Observatør) anett.kolstadATabm-utvikling.no

Styret i Norgesuniversitetet

  • Jan Olav Fretland, leder,
  • Inger-Ann Hanssen, nestleder,
  • Julie Feilberg,
  • Gunnar Stave (1. vara),
  • Baard Wist (2.vara)
  • Etter forslag fra Nettverk for private høgskoler (NPH): Torstein Rekkedal, Tone Lømo (vara)
  • Etter forslag fra Arbeidstakersiden: Nina Tangnes Grønvold, Sigrid Lem (vara)
  • Etter forslag fra Arbeidsgiversiden: Helge Halvorsen, Eva Lian (vara)
  • Etter forslag fra Studentorganisasjonene: Ronny Furunes, Renate Walberg (vara)
  • Etter forslag fra Norsk forbund for fjernundervisning: Dagny Blom, Knut Olav Aslaksen (vara)
  • Departementet møter som observatør i styret.

VEDLEGG3

Evalueringsrapporter kan – hvis de tas på alvor – fungere som en delvis erstatning for den informasjonen markedet gir bedriftene. Vurderingen av «realfag naturligvis» – som har viktige elæringssider – kan være et eksempel. Undertitlene er mine.

Arbeidet med strategiplanen ”Realfag naturligvis” har hatt mer fokus på aktiviteter enn mot målbare resultater. Manglende dokumentasjon om resultatene gjør det vanskelig å se sammenhengen mellom tiltak og planens effekt i skolen.

Dette viser sluttrapporten fra evalueringen av Realfag naturligvis. Strategi for styrking av realfagene 2003-2007, januar 2005, som Rambøll Management har gjort på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet.

Bakgrunnen for realfagsstrategien var de nedslående resultatene fra internasjonale og nasjonale undersøkelser. Det har også gjennom flere år vært sviktende rekruttering til realfag. ”Realfag naturligvis” ble lansert i 2002 og har vært oppdatert i virkeperioden.

Evalueringen har fokusert på kompetanse, rekruttering og holdninger blant lærere og elever. Noen hovedfunn i Rambølls evaluering:

Positive resultater

  • Det er tegn til en positiv utvikling når det gjelder rekruttering av elever til realfag etter innføring av Kunnskapsløftet og endret tilbudsstruktur.

Blandede resultater

  • Elevene er mer positive til fagenes nytteverdi enn de er til den opplæringen de har deltatt i.
  • Planen har hatt begrenset innsats når det gjelder lærernes holdninger. Evalueringen viser at faglig identitet er viktig for positive holdninger til fagene.
  • Det er begrensede endringer i elevenes realfagkompetanse. Lærerne hevder at egen kompetanseheving bare i begrenset grad har bidratt til økt læringsutbytte for elevene.
  • Lærerne bruker realfaglige nettressurser i forbindelse med planlegging av undervisning, men legger ikke tilsvarende til rette for elevaktiv bruk av de digitale læringsressursene.

Negative resultater

  • Det er liten endring i lærernes fagdidaktiske kompetanse.
  • Elevenes holdninger til realfag har endret seg lite under planens virketid.
  • Manglende elevfokus og didaktisk undervisning er barrierer for utvikling av positive holdninger.
  • Det har vært lav deltakelse ved kompetansehevingstilbudene, til tross for lærernes uttrykte behov for kompetanseheving.
  • Forankring av behovet for å styrke rekruttering av lærere med realfaglig kompetanse hos skoleeier og skoleleder er mangelfull.
  • Lærere i videregående opplæring vurderer, i motsetning til lærere i grunnskolen, [at] elevenes kompetanse ved overgangen fra grunnskolen som mangelfull.

4 kommentarer »

  1. På dypere grunn arbeides det i Norge som i det øvrige Europa med å kartlegge mekanismene som må til for at IT kan gi læringseffekt.

    I sin ferske egenanalyse (European Competitiveness Reports 2007) hevder EU-analytikere at EU har gått forbi USA i produktivitetsvekst. De forklarer det særlig med kombinasjonen av synergieffekten mellom generell FoU, markedsreformer og brukt av IKT:

    «These policies are at the heart of the microeconomic pillar of the Lisbon strategy, suggesting that the ongoing reform process can contribute significantly to boosting total factor productivity and economic growth.» (s.3)

    IKT-bruk gir altså ikke gevinst av seg sjøl. Den må ledsages av organisatoriske endringer og kompetanseheving:

    «ICT investment brings high returns in terms of productivity gains when accompanied by appropriate organisational changes and investments in skills.»

    Trolig er mye av denne gevinsten nå tatt ut i tradisjonell produksjon («næringslivet»). Offentlige sektorer som helsevesen, utdanning (og bibliotek) står for tur.

    Forståelsen er økende for at det er profesjonsutøverne (lærerne, bibliotekarene) som må spille førstefiolin. De må «kunne nok operativt til å realisere egen faglighet» i det nye mediet.

    Det er f.eks. lærerne i utdanningsverket som *bærer* organisatoriske endringer. Ellers blir de ikke stort annet enn forflytning av en firkant og en sirkel eller to – og ditto streker dem i mellom – på ledernes papirark.

    Konklusjon: Jeg tror det trengs et tredobbelt arbeid der lærere (bibliotekarer) arbeider praksisnært og kombinert med (1) organisasjonsendring («grammar of schooling») og (2) egen IKT-kompetanse på *mange* nivåer – dypt og bredt og (3) der organisasjonenes ledelser *selv* er proaktive og pådrivere.

    Dette er for omfattende og praktisk dyptgripende til at det kan settes ut på «anbud» til et forskningsmiljø på Blindern eller klatte-prosjekter her og der på 2-300.000 hvert annet år.

    Kommentar av Helge Høivik — søndag, november 11, 2007 @ 11:58 am

  2. […] SK 45/07: Fra styring til læring – Plinius […]

    Tilbakeping av Fra styring til læring « Memoz — torsdag, november 29, 2007 @ 6:08 pm

  3. […] av SANU og av styret i Norgesuniversitetet finner du i vedlegget til Pliniusposten Fra styring til læring, som ser på digital organisering av lærings- og utdanningsressurser i et bredere […]

    Tilbakeping av P 40/08: Tøft med trillinger « Plinius — mandag, februar 18, 2008 @ 9:45 am

  4. […] Fra styring til læring. Om innovasjon i det offentlige. […]

    Tilbakeping av P 64/08: Innovasjon i det grønne « Plinius — mandag, mars 17, 2008 @ 9:39 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: